Profile
Blog
Photos
Videos
Skrevet av Øyvind og Marianne
Hei! Nå har vi vel kanskje syndet litt på bloggingen igjen, men det er jaggu ikke lett å sette seg ned å knotre på pc'n når vi har det så fint i sola :)
Nå nærmer tiden seg på Filippinene slutten. Vi har fått gjort veldig mye. Vi startet med å tilbringe 4 dager i Manila. Vi valgte å bo i Malate, som i følge Lonley-Planet boka var et godt utgangspunkt når man bare har noen dager til rådighet. Malate var jo fosåvidt fint, men mye slum og søppel overalt. Følte meg ikke like trygg som i Tokyo for å si det pent. Men vi brukte mye tid på et kjøpesenter i tillegg til at vi dro på spa. Marianne var lur og tok fotmassage, jeg vokset brystet... Ikke veldig godt gitt, men ble jo veldig fin da.
(Okey, får vel kanskje nevne at det var helt utrolig mye tigging og folk som skulle selge oss alt mulig rart. Alt fra snacks, klokker og is til gitarer. Hele tiggeopplegget var jo til stor forskjell fra Tokyo, der ikke engang uteliggerne spør deg om penger... Manila viste seg som en veldig støyete og overbefolket by, som det er fort gjort å bli stresset og surrete i hodet av, men byen hadde da også sine sjarmerende sider. Is-sykkel, for eksempel. Veldig flott. Mann på sykkel med isdisk, parasoll og is-sykkelmusikk! Fantastisk!
Ikke like sjarmerende var vakter med store våpen, og gjerne fingeren på avtrekkeren. Men det ga jo for så vidt en slags trygghetsfølelese.)
Marianne hadde gjort flere forsøk på å få tak i familien sin, men uten hell, så istedenfor hennes familie dro vi til min. Fetteren min bor nemlig på andre siden av landet med sin fru. Vi tok da fly dit for å besøke Jan-Inge og Lillibeth i Davao. Det var veldig koselig, vi ble vartet opp på ekte filipino-vis med masse god mat og en seng. Vi fikk også en masse med gode råd og historier av Jan-Inge som er en dreven styrmann på skute. Jeg spurte han om hvilke land han IKKE hadde vært i og jeg fikk til svar "hmmm... tja.. Cambodja kanskje...."
Uansett, han kom med et tips om å dra til Philippine eagle resort. Det gjorde vi, og vi fikk se noen gedigene ørener. (Artig nok blir disse ørnene, som er Filippinenes nasjonalfulg, gjerne omtalt som monkey-eating eagles. Parken hadde de fleste fuglene i bur, men også noen som ikke var buret inne. I tillegg til dette hadde de altså en liten inngjerding med aper... pussig kombinasjon spør du meg. Aper og apespisere! ) Vi tok inn på et digert hotell med masse uteområde og mange severdigheter i seg selv. Jeg tipper de hadde kapasitet til å ta i mot 300 gjester til overnatting, men vi var de eneste som var der.. Litt som å bo i et spøkelse-hotell, men det var da et fint sted!
Når vi kom tilbake til Davao tok vi inn på et rimelig sted i sentrum, lurer på om vi kastet noen på stua når vi var på besøk hos Jan-Inge i tillegg til at vi tenkte å rulse litt i sentrum for å se oss rundt. Et veldig bra sted, alle vegger og tak var dekket av kunst. Alt laget av EN fyr. Må da ha tatt 1000 år å lage all den kunsten. Men sentrum var ikke så veldig fint. Eller, fint var det, men vi følte oss ganske utrygge. Det var null andre turister, så når den lyse luggen min tuslet rundt fikk vi mange lange blikk av folk man helst ikke vil ha noe med å gjøre. Kanskje var det bare en følelse, men det var ikke noe serlig læll.
Planen var å ta båten til Boracay, for så å dra videre til Manila igjen før vi skulle dra videre til Malaysia. Det gikk litt dårlig. Siden vi var de eneste turistene å se i hele Davao hadde vi aldri trodd at båten skulle være fullbooket, men det var den jaggu. Så da ble det fly til Manila først.
Plutselig fikk Marianne en mail på facebook fra sin fetter på Filippinene. Vi hadde for lengst gitt opp å få tak i de, men plutselig ordnet Facebook opp gitt! (Bare sånn til opplysning, så hadde jeg skrevet en mail på FB til en som kunne være min slektning, som et siste forsøk på å finne noe familie, dagen før vi dro til Filippinene. Så det dukket ikke bare plutselig opp en mail til meg da...) Både jeg og Jan-Inge var litt skeptiske, det kunne jo ha vært noen som bare tullet med oss og utga seg for å være familie, men i så fall hadde han funnet ut veldig mye om familien til Marianne, så vi tok det for god fisk og det stemte det. Det møtte opp en fetter og en onkel på hotellet vårt, og de var vi med i to dager. Jeg syns det var en veldig fin opplevelse å møte de. Det er ikke grenser for hvor gjestfrie Filipinere er, og familie er det viktigste for alle. Kanksje etter mat, for det får de i seg MYE av.
Vi pratet litt i resepsjonen før vi gikk og spiste. Vi spiste, de betalte.. Så dro vi på overraskelsesbesøk hos bestemor. Hun var vel i 70-åra, men jobbet fortsatt døgnet rundt i butikken sin. Jeg kommer aldri til å glemme det ansiktsutrykket når hun kjente igjen Marianne på 10 meters hold. Hun ropte MARIANNAAAAAAA!! og kom løpende. Hun hadde akkurat tørket av bildet hun hadde i stua av Marianne i barnehagen. 23 år siden sist og likevel kjente de hverandre igjen med en gang. Etter det kom det løpende onkler og tanter fra alle retninger. I tillegg til at vi fikk alt hun hadde i butikken sin. (Helt alvorlig, vi fikk i allefall halve butikken + all frukten som lå på fruktfatet...)
Etter masse Cola, potetgull og andre sukkersjokk dro vi videre til familien til den ene fetteren og onkelen. De bodde et par timers biltur utenfor Manila, så vi ble over en natt der og kastet igjen noen på stua. Der var det mer mat, og mye hyggelig snakk.
(For min del ble det mange morsomme historier om familien og oppveksten til pappa. Så det var gøy!)
Dagen etter dro vi å møtte enda en onkel, spiste mer mat og iskrem og tok familiebilder før vi ble kjørt tilbake til hotellet. Vi satt oss ned i resepsjonen og pustet ut. Det hadde skjedd veldig mye på to dager, men det var veldig koselig!
(Det var faktisk helt sprøtt. Vi hadde som nevnt egentlig lagt hele tanken om å kunne finne igjen noe familie mens vi fortsatt var på Filippinene på hylla, Og plitselig dukker det opp så mange at jeg for å være helt ærlig ikke har helt styr på hvem, hva og hvor. Men et minne for livet, det er det definitivt!)
Vi hadde en dag til i Manila. Vi hadde ordnet hotell i en litt bedre bydel enn sist, så vi ruslet litt rundt på et kjøpesenter (enorme greier, og veldig billig) og jeg gikk til en barberer og tok skjegget for 20kr. Ganske moro det også, masse godtluktende lotion, ansiktsmasasje og kniven på strupen av en liten filipiner.
Så var det tid for å dra til strandparadiset Boracay, som er en liten øy midt i landet. Flyplassen var like ved, men landingstripa er veldig kort, så bare små propellfly kjører dit. Jeg var litt nervøs når jeg så flyet vi skulle ta (en bombardier 300, SAS måtte nødlande tre av de for et par år siden), men det gikk overaskende bra. Det tok av og landet på en halvmeter ca...
Når vi landet var det jævlig varmt! Siden vi kjørte et så lite fly fikk vi bare lov til å ha med oss 10kg baggasje hver, så vi lesset på oss både olabukse og tykk genser for å lure vekta. (I tillegg til at halve garderoben måtte bli igjen i Manila, he he.) Jeg holdt på å renne vekk før vi kom frem til hostellet vi skulle bo på. Vi ble kjørt helt på andre siden av øya før han sjåføren skjønte at han hadde kjørt feil. Så da var det å snu for å kjøre oss langt inni en skummel avstikker og si; yes yes it here is yes, 100 peso! ok.. hvor? ser ingenting jeg... Men etter litt spørring fant vi det til slutt, og selv om rommet var fint så ble jeg litt skuffet. Jeg hadde tenkt meg et sted som jeg kunne se sjøen fra og rusle ut for et morgenbad. Så jeg tok meg en runde i nabolaget og spurte etter priser og fant til slutt et veldig fint sted til nesten samme prisen... Det måtte en liten hvit løgn til før vi fikk ordnet så vi bare ble en natt, så pakket vi og dro dagen etter. Stedet vi fant var veldig fint. Jeg brukte ikke sko på 5 dager for vi bodde så og si på stranda og vegen til og fra alle restauranter o.l. er dekket av hvit fin sand. Digg! Vi storkoste oss alle dagene! Lå å flæska oss på stranda, svømte litt, snorklet litt, seilte litt, så på solnedgangen, drakk og spiste mye.
(Også må du ikke glemme alle selgerne. For den som ikke gidder å røre seg altfor mye er Boracay helt genialt. Det er selgere overalt og de kommer bort til deg enten på stranda eller på gata. Du kan kjøpe solbriller, badehåndkler, snacks, smykker, klokker, frukt, DVD-filmer og stort sett det du måtte begjære. Dessuten kan du få en real masasje, eller hva med litt manikyr på stranda? Høres kanskje litt slitsomt ut med selgere i alle retninger, men det er bare å takke høflig nei takk hvis du ikke er interessert, så lar de deg stort sett være i fred. Det gjør i hvertfall strandlivet temmelig behagelig. )
Selv om vi gjerne kunne vært lenger, var det i dag på tide å dra videre. I morgen skal vi til Langkawi i Malaysia, så vi måtte tilbake til Manila for å ta fly videre i morgen tidlig. Det er en litt annen flyplass enn vi har brukt før som vi skal dra fra i morgen, så vi tok et direktefly hit. Jeg trodde ikke det kunne bli mindre enn det flyet vi tok til. Men det kunne det! Vi tok det mest elendige propellflyet jeg har sett! 19 seteplasser, og vi kunne se ryggen på piloten, han snudde bare på hodet når han skulle informere om noe. Alt var nedslitt og det bråkte så jeg fikk øresus. Men det gikk bra det og, vi landet 30 min før tida til og med.
(Det skal nevnes at jeg ikke er helt enig her. Flyet var lite ja, og kanskje litt slitt, men ikke så veldig bråkete. Fikk meg en god liten lur jeg, he he.)
Nå har vi sjekket inn på verdens største hotellrom (var ganske billig læll) og spist en god middag. I morgen blir det en lang reisedag med flybytte i Kuala Lumpur. Får håpe Langkawi er like fint som Boracay var. Da får vi noen fine dager!
Bilder kommer :)
- comments
LinePine Så herlig historie om bestemor :-) Jeg felte en tåre ja :-) Ei venninne i Australia tilbragte nettopp bryllupsreisen på Langkawi, så det er sikkert fint der :-) Kos dere!!
siv michelle Går helt fint at det tar litt tid før innleggene kommer, for når de kommer så er de jo dritbra !! Morsom lesning igjen !! Go Øyvind og Marianne :) hils mutt`r ! klemklem.
Victoria Å, nå ble jeg veldig emo, merker jeg! Og da er det ikke bare barseltårer, hehe, jeg kan bare levende forestille meg hvordan det må ha sett ut idét hun kom løpende mot deg, Marianne. Helt fantastisk! Så bra dere møtte dem, som du sier - helt sikkert et minne for livet. Håper det er mulig å ha mer kontakt fremover!! Så fint dere skriver, morsomt med Marianne i kursiv - det er skikkelig fint å kunne sitte hjemme og følge dere på turen. Gleder meg til neste oppdatering, men som det sies over her: det gjør ikke noe at det er tid i mellom, det som kommer er jo rett og slett helt glimrende. Gleder meg til dere kommer hjem igjen; kos dere den siste tiden!!