Profile
Blog
Photos
Videos
<!-- @page { size: 21cm 29.7cm; margin: 2cm } P { margin-bottom: 0.21cm } -->
Skrevet av Marianne
Anything is possible in South America...
Da er drøye to uker overstått. Jeg tror kanskje det har vært de lengste to ukene i mitt liv, men også de to mest opplevelsesrike. Og det er kanskje på godt og vondt, he he. Jeg har gjort meg mange tanker i løpet av disse to ukene, og noen av de tenkte jeg at jeg kunne dele med dere der hjemme også.
Peru har vært et helt fantastisk sted å besøke, og jeg er veldig glad for at jeg har fått gleden av å oppleve dette landet og dette landets kultur. Det har ikke minst gjort at jeg ser hvor godt jeg har det hjemme, men også hvilke ting vi tar for gitt og hvor mye vi kanskje ikke ser av verden i det luksuslivet vi fører til daglig.
Jeg skal ikke skrive så mye om akkurat hva vi har gjort, for det er vel i grunn skrevet før, men litt om hvilke inntrykk de siste dagene har gitt meg. Peru er, i hvertfall på denne tiden av året, veldig tørt og støvete. Når solen er fremme er det varmt, men ellers er temperaturen levelig, og mang en gang har strikkegenseren vært på. :)
Lima fikk jeg vel kanskje ikke all verden med inntrykk av, for der oppholdt vi oss ikke så lenge, men å sitte i en taxi der, var vel i grunn opplevelse nok. Trafikken er temmelig kaotisk og det tutes i alle retninger, så jeg var i grunn bare glad vi kom levende frem til hotellet fra flyplassen. Å kjøre forbi bilen forran er ingen hindring uansett hvor mye møtende trafikk som skulle dukke opp... Dette gjelder nok ikke bare Lima, men Peru litt sånn generelt. Det er uansett ikke mange privatbiler der, men det kryr av drosjer og busser.
I Cusco fikk jeg vel egentlig de første skikkelige inntrykkene av Peru. Nye lukter og lyder. For å være helt ærlig så syntes jeg vel ikke det var den helt store forskjellen fra hjemme sånn til å begynne med, men det synet forandret seg litt etterhvert. :)
Det er for eksempel ikke helt uvanlig å gå rundt med lammet sitt i et knytte rundt halsen... Vi så ei dame som gjorde dette, og syntes i grunn det så litt pussig ut, men når jeg kikket meg litt rundt oppdaget jeg etterhvert at det var ganske mange som gjorde det samme. At folk bærer varer eller små barn i disse knyttene, stusset jeg vel i grunn ikke så mye over, men et lam..? I tillegg var det ikke helt unormalt å se folk leie lamaen sin gjennom gatene i byen. Ja ja, de må vel luftes, dyra også!
Det er også mange rare regler, som for en som ikke akkurat er så stødig i spansk, ikke har så lett for å forstå. Vi satte oss en dag ned i en park i Cusco. Da det ikke var flere ledige benker, satte vi oss på en steinkant som var satt opp rundt et tre. Det kom etterhvert to politimenn bort, hvor den ene sa, på spansk..., at jeg måtte sette veska mi ned på bakken. Så jeg gjorde som han sa. Men hvorfor jeg måtte gjøre dette, det forstod jeg ingen ting av. Rumpene være kunne få sitte på steinene, men ikke veska mi..? Forstå det den som kan.
Jeg vet ikke helt hvordan det er med arbeidsløsheten i Peru, men at det er viktig å få folk i arbeid, det skal være sikkert og visst. I og med at trafikken er bare kaos, er det også et hav av trafikkpoliti der. Det fløytes og dirigeres i alle retninger. Jeg vet ikke helt hvor mye det hjelper, men det er da folk i arbeid. Jeg så en dag jeg var ute og kikket i byen, ca. 12-15 politimenn i en radius på 10 meter. Det var en som jobbet, han dirigerte trafikk, mens de andre i grunn bare stod og hang, men de hadde jo en jobb da. På toget etter Machupicchu, tror jeg vi måtte gjennom tre billettkontroller før vi kunne gå på toget. Det virker temmelig overflødig, men i det minste har de folk i arbeid. Og det er vel kanskje bedre med tre billettkontroller, enn mange arbeidsløse. For å komme oss fra Puno til La Paz, måtte vi først kjøpe bussbillett på et reisebyrå, for å komme tilbake to dager etter for å hente de utskrevne billettene. På buss stasjonen måtte vi registrere oss hos ei dame, for så å gå i en ny skranke der vi måtte betale en avgift på 2 soles (ca. 4 kroner), før vi kunne gå gjennom billettkontrollen til bussen. Bussturen i seg selv er en egen historie...
Togturen etter Machupicchu er vel kanskje den lengste togturen på den korteste strekningen jeg noen sinne har vært borti. Nå var det riktignok noe galt med toget, slik at turen tok dobbelt så lang tid som den skulle, men 3 timer på 43 kilometer må vel være ny rekord! Nå var det riktignok underholdning på toget, både i form av danseshow og moteoppvisning, men etter 4 dagers hiking var det vel ikke akkurat 3 timer på tog som fristet mest.
En ting de bruker mye tid på i Peru, er å skrive eller dele ut kvitteringer. Det håndskrives kvitteringer overalt, og på betjente offentlige toaletter får du faktisk en billett eller kvittering når du betaler. Ikke helt nødvendig spør du meg, men det har da en viss sjarm lell. Men å kjøpe noe kan derfor ta lang tid. I tillegg har de et noe underlig system på noen av butikkene, der du går i en skranke og sier hva du skal ha, for så å få med en lapp som du må ta med til neste skranke der du kan betale varen.
Noe av det morsomste er vel kanskje at de har en mengde spesialbutikker, som kun selger bestemte varer. De har butikker som bare selger madrasser, kun bursdagsfestutstyr, kun skrivebøker og penner og alt mulig annet som folk har bruk for. Disse butikkene er gjerne samlet i en og samme gate, så i den gaten vi bodde i da vi var i Cusco, solgte de stort sett bare madrasser... Ikke alltid like enkelt å finne det man trenger med andre ord. Du må nemlig finne riktig gate for den varen du er ute etter. Noe som finnes overalt er hjemmestrikkede plagg i alle varianter. Luer, votter og gensere, i mange farger og ulike mønstre. Det strikkes i alle retninger, både menn og damer. De strikker mens de sitter og mens de går. De strikker sikkert mens de sover også. For det bugner av strikkede og vevde produkter i hele Peru.
Stort sett har standarden vært gjennomgående bra i Peru. Internett-tilgang, varme dusjer, greie toaletter, fine tog og busser og mye god mat. Men det er vel ikke akkurat slik alle lever, og det prøvde vi også ut. Machupicchu-hiken telles ikke, for det var jo rene luksusen uansett, bortsett fra de sanitære forholdene, men popcorn og kake på fjelltur er jo ikke akkurat helt vanlig kost. Men båtturen på Titikakasjøen med overnatting hos en lokal familie på en av øyene, var ikke akkurat mye luksus. At folk vil leve sånn, har jeg nesten vanskelig for å forstå, men de finner vel lykke i andre ting enn det jeg gjør. Strikking kanskje, he he, for de var ivrige strikkere der ogsså. Ikke strøm i husene, toaletter i små skur i hagen og hus bygget av jord. Jada, velkommen til 2009... Men nå skal det vel sies at standarden kan nok være ganske god om man bare vil og har muligheten. Som turist behøver man i allefall ikke lide noen nød. Det finnes en rekke organiserte turer tilrettelagt for turister, og prisene er rimelige.
Klesdrakter er en helt egen greie i Peru. Damene går ofte med skjørt, og det er skjørt i skarpe farger, og de kan ha opptil 15 lag med skjørt over hverandre... jeg forsøkte med 2 og så stutttjukk ut alt da, så det er kanskje ikke så rart om noen av damene der ser rundt og barmfagre ut, he he. Menn har ulike luer som beskriver om de er gift eller single, men det er vel stort sett litt utenfor byene dette praktiseres mest.
En siste liten ting, som i grunn var litt festlig. Da vi var på inkastien til machupicchu var det en som lurte på hvor vi kom fra. Vi sa vi kom fra Norge, og han lurte på om det var et flatt land.Nei, det er vel ikke akkurat det... Men jeg måtte le litt, her bor vi i et land med masse fjell og daler, også reiser vi halve kloden rundt for å gå i fjellet...Nå er andesfjellene ganske så mektige og imponerende, men jeg hadde i grunn ikke tenkt over hvor ironisk det var likevel.
Peru har vært utrolig flott og det er en opplevelse jeg ikke ville vært foruten. Det var hovedguiden vår på Machupicchu-hiken som sa til oss, som jeg har skrevet på toppen, at «anything is possible in South America». Og det er det nok kanskje også, bare du har god tid... :)
- comments