Hei på dere! Da har jeg ankommet HoiAn, her skolen er, så da kan jeg skrive om de siste ukene frem til nå:)

Jeg avsluttet siste blogg innlegg i Phnom Penh ved å si at det ikke var en døyt å gjøre. Det stemte resterende dager vi var der også. Vi tok oss en tur til det eneste vettuge å se på, og det er faktisk noe historisk. For dere som husker Pol Pot regime, Khemer, så besøkte vi plassen denne mannen drap over 17 000 mennesker, spedbarn som gammel. Vi dro til Choeung Ek Memorial, også kalt The Killing field. Der er det laget en supa, en slags tempellignende høyt tårnbygg hvor det ligger 8000 hodeskaller, godt bevart i glass. Vi betalte for en audioguide og er meget glad for det, for ellers hadde plassen vært meningsløs uten mannen som fortalte om de forskjellige markerte plassene. Der var det graver, minneplasser og ikke minst to ting som fikk meg til å bli svett... Pol Pot og hans medhjelpere av verste slag brukte ett tre hvor de tok spebarn og små barn, slang de inn i treet slik at hjernen klassa i barken og døde. Det var visst en bonde som skulle grave opp noen poteter i nærheten, under den tida (husker ikke alt helt) og han fortalte at han hadde sett hjernemasse på treet når han hadde gått forbi. Et annet tre, veldig spesielt (skal legge ut bilder siden) ble brukt til å henge opp høyttalere hvor de satte på høy musikk som skulle overdøve skrikene til menneskene de torturerte. Og det ALLER verste var angående det, var at patroner/kuler var dyrt slik at de gadd ikke bruke penger på å skyte - de torturerte de med bondens egen jordhakker, gressljå, bladene på et hakkete og sylskarpt palmeblad. De virkelig torturerte de til døde. Vi dro etterpå til et museum for å se hvor disse menneskene ble holdt i fangenskap. Dette museumet var en gammel skole som PolPot- regimet hadde overtatt og brukt som torturkamre. Bilder av alle menneskene som hadde dødd der hang oppe på store tavler, de viste i tegninger hvordan de hadde torturert, druknet, stukket og hengt opp mennesker. Bilder av døde mennesker ligge nakne på et klasserom osv osv. Æsj!!

Etter Phnom Penh dro vi til Kratie. Dette var kun en kort stopp for å ikke sitte ørten timer i samme lille bussete. Kratie er lite, 2 restauranter som dugde, samme markedene som i resten av Asia og de samme mennene som ser på to hvite jenter komme labbende. Ikke noe nyttig å skrive derfra. Vi dro videre til Banlung. Banlung skulle vi være i tre dager. Rommet våres var kjempefint og bygget var helt nytt. Maten på restauranten var drit god og pannekake med nutella ble innhalert et par ganger til frokost. Fremdeles en by som bomma maks med ting å gjøre, Vi har vært mega uheldig synes jeg, bare sitti på hotellrommet og gnikka da det virkelig ikke har vært noe å se på. Sykla en runde rundt vannet, tok 5min. Tok en sykkeltur til et fossefall + se på enda en gullgud ligge i et tempel - to timer. Og da var vi ferdige med den byen. Men, vi har blitt gode på å se film i senga da - det skal vi ha :) Men, Banlung kunne tilby noe som ingen andre by kunne: natur. Kjempefine sletter med risfelt og gummi dyrking. Vakker utsikt når vi tok sykkelen til fossen, masse søte barn og voksne som ropte etter oss. Ikke hver dag de ser blondiner på vift, tenker jeg meg. Veldig koselig tur ihvertfall.

Banlung var byen som skulle frakte oss til Pleiku, «grensebyen» til Vietnam. Vi dro på nyttårsaften (31.01) og måtte betale ekstra for transporten siden alle egentlig har fri den dagen. Kom over grensa, uten å bli snytt for penger, og kom til byen Pleiku. Det vi ikke hadde tenkt på, dumme som vi er, ALT ER STENGT!!!!! Det var ikke en eneste sjappe oppe, restaurantene var stengt untatt noen veldig få lokale og INGEN SNAKKET ENGELSK. Så da må man ty til tegnspråk og vise at magen er sulten, trenger mat.. Vi forstår heller ikke vietnamesisk, så det vi spiste den dagen ble valgt ut i fra bilder, ikke teksten. Men, det funket helt ok (kylling og en dært ris). Vi fant en smoothiesjappe (oh yes) og fikk snakka med en som kunne forstå engelsk. Han sa at alt er stengt i flere dager. Ingen fly, buss, tog og man kunne kun komme seg til HoiAn ved taxi til 200dollar. Neitakk. Panikken tok oss og halv ti på kvelden praia vi en taxi for å se på busstasjonen, i tilfelle. Og jada, vi fant ut etter mye om og men at det gikk buss dagen etterpå. YES! Så, 10t i liggende og komfortabel buss tok vi turen til vår nye hjemby for de neste 11 ukene. Jeg må fortelle om en liten middaghendelse når vi tok bussen oppover. Vi stoppet for ørtende gang og så tenkte vi at vi kunne spise noe ordentlig, utenom nøtter og fuglefrø. Jeg hadde, takket være julegaven fra Gry, en guidebok om Vietnam og der sto det forskjellige retter og hva det het. Og da vet du, da fikk vi bestilt noe risnudler med oksekjøtt og grønnsaker. Tok med en Pepsi hver og skulle til å betale. Vi er vant med at vi betaler hver for oss, selv om vi anser oss som det ekteparet, og deler alt. Marianne skulle betale 60 og jeg det samme. Jeg ga de en 100 og viste at dette var for ho og jeg hadde mine penger for det jeg spiste. Det ble bare tull, alle lo, snakka masse vietnamesisk til oss og dytta oss inn i bussen igjen, uten å ha betalt. Takk?! :P

HOIAN!! Herregud.. Stedet er helt sykt mye bedre enn jeg forventet (stipendet kommer til å slite her). Jeg forventet at det skulle være drit koselig, veldig lokalt og veldig kulturelt. Nei.. Masse masse mennesker, masse masse butikker med skreddere for vesker, sko, dresser, kjoler.... TRUSER, who knows. Mega mye restauranter, sykt mye selgere, turister osv osv. Leiligheten vi bor i var sykt mye bedre enn jeg forventet. Kulturstudier leier 5 hus fra 5 familier. Jeg og Marianne ble plassert i det nyeste, fineste og største huset. Det å gå fra møkkete omgivelser i Ghana til mer luksus enn jeg har hjemme - tommel opp. Vi har tre dusjhoder på badet + badekar, egen vaskemaskin og faktisk det største rommet i huset. Megafornøyd, så takk til Vinh som plasserte oss der <3 Vi er 29 i klassen, overtall av norske og to søte vietnamesiske jenter som blir sponsa av Høgskolen i Oslo for å delta på dette semesteret.

Det var alt til nå :) Bilder legges ut siden.