Profile
Blog
Photos
Videos
Vi ankom Cartagena i god tro om at vi skulle kjapt få oss en seilbåt til Panama, men det var lettere sagt enn gjort. Han som skulle overta Hotel Holiday, stedet vi bodde, prøvde tappert å få oss med på en båt dagen etter vi kom til byen, men den som mange andre var stappfull.. Vi fikk tak i en båt, Ulysses, men den skulle ikke sette seil før tidligst den 18, 3 dager seinere enn vi håpet, men vi møtte kapteinen den 15 og da var det kun en annen person som hadde meldt seg på, og vi måtte minst vært 6 personer før de ville dra. Prisen på denna båten var 50 dollar dyrere enn alle andre, og de begrunnet dette fordi at de aldri tok på flere personer enn 9, for at det ikke skulle bli en ukomfotabel reise, noe vi syntes var helt greit :) Har lest om mange historier med overfylte båter, og det er visst ikke like gøy.. Så vi meldte oss på, og krysset fingrene for at det skulle komme på noen flere i løpet av det neste døgnet. Det gjorde det mildt sagt, og den 16 feb, når vi møtte opp for å gi passa våre til kapteinen (måtte mekke stempel ut av Colombia og inn i Panama) så satt det en god gruppe på utsiden av båten.. Fant fort tonen med to australske jenter, mens et siste par prøvde å lure seg med i båten, da den egentlig var full.. De fikk en billigere billett, 400 dollar, men måtte sove på gulvet. Uheldigvis sa de ja.. (Vi fikk beskjed om å ringe inn mellom 3 og 4 på dagen, ettersom skipperane tydeligvis er vandt te at folk ikke møter opp selv om de sier det, trodde de at vi ikke skulle være med.. men hva da?! En avtale er vel en avtale?.. Merka allerede her at det var noe litt rart med kapteinen... )
Da var vi plutselig en gjeng på 11 mennesker, og kapteinen + kokk, 13 mennesker som skulle seile sammen, i en båt som de aldri fyller mer enn 9 mennesker i... Nydelig. Men vi måtte jo enkelt og greit komme oss til Panama, som alle andre, og alle andre båter var fulle og dro enda seinere, så vi ga fra oss passa og gikk en smule irriterte vekk fra havna..
Heldigvis var det ikke vanskelig å få humøret opp igjen, for vi hadde middagsavtale med Bas og Kathleen, et belgisk par som vi hadde gått "the lost city" trek med :) Møtte de i 7 tia på hostellet (velger å ikke kalle det vi bodde på for et hotell, for det var uten tvil hostell-standard) vårt, og gikk på en restaurant i nærheten hvor vi delte ei flakse hvitvin og spiste en knallgod fiskemiddag, mens vi fortalte om seileventyret vi skulle på, og dagens andre opplevelse: Mudbath i vulkan!
Vulkanen er 15 meter høy over bakken, men gjørma inni går 500 meter ned, og etter en times bustur dro vi på oss bikiniane og stilte oss i kø :) Det var uten tvil rart å se på, for det virka som om folk stod på en bånn i gjørma, siden kun området over skuldrene var over gjørma, noe vi ikke forstod siden det skulle være gjørme 500 ned.. Det stod ca fem karer langs kanten som tok imot kameraet til alle sammen, og tok bildene for oss, og de beholdt kameraet frem til vi betalte. Når jeg endelig fikk putta foten ned i gjørma, var det en utrolig rar konsistens som møtte huden. Gjørma var lunka, tjukk og tung, og man fløyt! Hadde null kontroll over kroppen, og siden vi ikke hadde noe å holde i, måtte man støtte seg til hverandre og enkelt og greit styre hverandre.. :) Var sykt vanskelig å holde balansen, og utrolig rar følelse å flyte i gjørme i en vulkan, men det er vel meninga å teste ut sånna ting på en reise som dette ? ;)
Etter 10 min klarte vi å snike oss opp igjen, og gikk ned til en lagune hvor vi bada og vaska oss. Der var det noen damer som fløy fra person til person og hjalp de med å vaske seg, og de tar ikke ett nei lett.. Måtte omtrent dytte ho ene vekk fra meg, og Gro-Iren hadde ei som ikke helt ville gi opp kampen.. Vi fikk vaska hverandre på ryggen og var tørre igjen etter få minutter, rimelig godt og varmt her skjønner dere :) :) Så fant vi kamerafyren, betalte han og satte oss på bussen. Gro-Iren måtte gjemme seg for ei vaskedame, som blei veldig sur når ho nekta å betale for en vask ho aldri ville ha.. (og nekter å inrømme at 3 stryk med vann over ryggen kalles en vask.. ) Så kjørte vi 30 min, før vi stoppa på en restaurant 5 meter fra havet (nevnte jeg hvit strand og blått hav, i tillegg til 30 grader?) hvor vi blei servert ett godt måltid med fisk, ris og salat . Fikk mildt sagt mye for pengene :)
Bas og Kathleen skulle lett gjøre dette i morra! (vi er rimelig flinke til å selge :) ) og etter middag dro vi innom ei lita sjappe og kjøpte noen øl til Bas og Baily's til oss jentene.. Dro tilbake til hostellet, hvor vi satte oss i restauranten og kokte kaffe, og spilte President og Boms, utrolig morsomt spill og ikke for å nevne sosialt :) Bas blei til slutt lei av å være bums, så da satte vi oss på utestedet ved siden av og tok noen drinker før vi tok kvelden. De er utrolig lette å være sammen med, og enkelt og greit herlig mennesker ! Veldig bra kveld, uten tvil :)
Neste dag brukte vi på å krangle med kapteinen, vi ville ha prisen ned. Fikk den ned til 500 dollar, overraskende lett, da de forstod at de hadde driti seg ut på antall mennesker.. Fikk en kaffe på morrakvisten før vi fant en ATM, og tok ut penger til de. Fikk tilogmed overtalt de å betale i colombianske penger, da vi ikke var særlig interessert i å veksle til dollar (rimelig dyrt). Bærte alle tinga våre ombord på båten også, og sikra oss det ene rommet vi var blitt lovet. Men i stedenfor å ha et rom for oss selv, med egen bad (som vi var blitt lovet) fikk vi dele senga med Grace (ei av de australske), siden vi var "young, small girls" var det jo ikke noe problem å presse tre jenter i en mellomstor seng.. Men vi var sikra plass, og det var det eneste viktige :)
I 4 tia møtte vi de tre amerikanske folka fra hiking turen, Sergio, Julie og Kurt, og dro ut en tur med de. Noen glass hvitvin seinere, og mye moro (kommer aldri til å glemme når Gro-Iren klarta opp på en fake okse på vei inn på en restaurant... hadde nemlig snakka om at når vi kommer til Amerika, så vil ho "ride the mechanical ox", noe vi ikke klarte å slutte å le av.. ) Detta er tre mennesker det er lett å komme overens med, og to av de er utrolig reisevante og har mange utrolige historier og fortelle! Kurt gleda seg egentlig til å komme hjem igjen, hvor han kunne gå på en restaurant å forstå menyen og slippe tegnespråk.. ikke helt dreven på spansken ;)
Vi løp innom en butikk for å bruke opp resten av de lokale pengene, så vi hamstra hvitvin til seilturen og kjøpte oss kylling + salat til middag. Livredde for å komme for seint til båten kom vi løpanes inn på havna i 8 tia. Vi var ikke de siste.. Mens vi spiste kyllingen (mat er så utrolig ekstra godt når man er brisen!), satt alle og var en smule irriterte over at alle ikke var kommet. Kl 9 kom et fransk par, uten en unnskyldning engang, og kl 10 kom et tysk par g-å-e-n-d-e inn på havna (veldig rolige, og ustressa) og sa at de hadde glemt tia.. oh yeah? Kjøp ei klokke...
Kom oss ut av havna, heiv anker 10 meter unna og fikk sikkerthetsreglene før vi gikk å la oss, og jaggu så skulle Laura ligge på gulvet inne på rommet vårt, på en luftmadrass, så vi fikk null tilgang til badet. Let the fun begin.. ;) Gruppa bestod av: Grace og Janine(Australia), Laura og Adrian (Nederland), Maurina og Quinton (Frankrike), Gerry, Maria og Daniel (Tyskland), oss, kokken og kapteinen (fra Polen begge to, og het Mirak, begge to).
Første natta var null problem, da vi sov inne i havna, og det sekundet vi begynte å seile (kl 06.00) stod jeg opp. Ikke særlig flink med bølger, og selv med mange sjøsjuktabeletter i systemet, måtte jeg ut å ha frisk luft og sikt over bølgene. De første to dagene bestod av det samme: konstant seiling, frokostblanding med syletøy til frokost, eggerøre til lunsj og kylling (eller fisk andre dagen) til middag. Kokken var veldig flink til å lage mat, og vi hadde konstant tilgang til mango (nam!), ananas og bananer som vi kunne ta som vi ville. Lærte tilogmed noen fancy måter å kutte opp frukta på :)
Blei fort til at vi og de australske jentene blei en gjeng. De var lette å ha med å gjøre, veldig hyggelige og vi hadde det mye moro :) (pluss at vi lå jo omtrent oppa hverandre i senga, så kjent skulle vi bli). Kokken var litt stille, og kapteinen var en skrue.. Men så lenge det var lyst ute (fra 06.00 - 19.00) så satt jeg foran på dekk, ipod i øra og stirra på bølgene. Det eneste som hjelper mot at jeg ikke blir dårlig, så det var ikke mye å diskutere der :) Heldigvis har jeg ei snill søster som ga meg både frukt, mat og drikke! Etter lunsj den første dagen fikk vi en gledelig overaskelse: 15-20 delfiner som hadde funnet oss, og lekte i bølgene rundt oss. Jeg har aldri sett ville delfiner før, og de er utrolig vakre! Fulgte etter oss en god time før de blei lei, og heldigvis fikk vi en ny gjeng på besøk dagen etter :)
Blei henganes litt etter tidsskjemaet, da det ikke var så mye vind, så vi ankom San Blas øyene i 7 tia den 19 feb, etter nesten to fulle dager med seiling. Da kom to veldig avslappende dager.. San Blas øyene teller 360 øyer, og er et paradis uten tvil.. Første øya vi svømte inn til hadde desverre en del plastik liggenes i vannkanten (grunnet idioter som ikke gidder å putte søppel i plastposer), men var kun den ene øya. De andre vi besøkte var helt magiske, med hvite strender og mange palmetrær! Vannet var en blåfarge jeg aldri har sett før, utrolig rein og man kunne lett se flere meter ned. Sola stekte, og vi hadde noen flotte dager med morgenbading, soling, svømming til forskjellige øyer (som vi deretter utforska) og noen flasker hvitvin på dekk.
Eneste som var synd med denna turen (bortsett fra litt overbefolket inni båten) var at kapteinen var en komplett idiot.. Om noen skal reise med seilbåt på denna ruta, aldri reis med ULYSSES. Han ville opptil flere ganger kaste oss over i en annen båt, da de norske jentene var vanskelig å få fornøyde visst. Hadde en kveld hvor vi skulle grille på bål i halv 7 tia, og fikk en grytrett ( 95 % ris) kl 11 i stedenfor, og vi var da frampå nok til å spørre om å få asjetter å spise på, og kniv og gaffel :) Det blei ikke tatt godt imot hos kapteinen,som da allerede var på sin sikkert femtende sterke romdrink.. Når lunsj blir servert kl 1, syntes vi (og alle andre, bare de ikke turte å si ifra) at 10 timer var litt for lenge ventetid.. Da var egentlig ballen rullet, og fikk etter det kontinuerlig kommentarer om at hvis vi ikke var fornøyde hadde han null problem med å sette oss av på hvilken som helst øy vi likte :) Sære norske jentene som vi var gjorde vi det han hatet mest: fullstendig overse alle kommentarene, og smilte tilbake. Kunne likesågodt kasta hvitvin i panna hans, for den kokte over til slutt. Spiste en knallgod lunsj med lokalbefolkningen på ei av øyene (var veldig sjarmerende, for kun halvparten kunne spise om gangen, siden de ikke hadde nok asjetter :) ) og humøret var selvføgelig, vi var tross alt i karibien, på topp! Ei flaske rødvin blei åpnet av kapteinen, og delt rundt. Vi takka nei, alle fire i gjengen vår, siden varm rødvin ikke er det som frister mest i 35 grader, og vi hadde kald hvitvin som ventet spent på oss på båten. Da presterte han å si at vi var så prippende siden de ikke hadde glass, og at han enkelt og greit ikke kunne tilby oss noe "first-class rødvins opplevele". Da tente Gro-Iren, smalt tilbake at han var en drittsekk som alltid klarte å ødelegge flotte stunder, og vi gikk pent tilbake til båten og kosa oss med hvitvin, i GLASS. Hadde egentlig lyst til å drekke den fra flaska, når han kom om bord, men vi satt foran på dekk og smudrakk, siden det ikke egentlig ikke var lov å drekke alkohol på dekk :) (jepp, vi blei litt vrange til slutt, men hallo.. vi hadde det drittgøy der vi satt å "brøyt loven" og var halvbrisne etter omtrent ei flaske innabords hver) :) :)
San Blas var magisk, uten tvil en perle.. Og takket være de australske jentene hadde vi en utrolig koselig seiling over det karibiske hav :) Siste natta var en spesiell opplevelse, da det var sykt store bølger og vi måtte ha vinduene lukket de første timane.. 4 mennesker inni et lite rom, tror du det blei varmt eller ? Båten svaia fram og tilbake, null frisk luft og tre klamme jenter i ei lita seng. Vi måtte snike oss ut, over sovende mennesker overalt, og sitte ute sammen vårt nye favoritt menneske, da vi enkelt og greit ikke takla å være der inne mer. Hadde allerede fått ei rimelig stod bølge over oss, før vi lukka vinduet, så var våte fra bånn te topp.. Heldigvis roa sjøen seg, og vi fikk lov å ha opp vinduene, noe som gjorde natta overlevbar. Blei minimalt med søvn, og når Laura fikk ei lita bølge over seg, klarte vi ikke gjøre annet enn å le.. Her lå vi, 4 jenter, på et lite rom uten luft, klissvåte i en båt som gynga fram og tilbake i bekkmørke.. Var ei lang natt :) Morran etter heiv vi i oss frokosten, og tok første vanntaxien vi fikk tak i av seilbåten, og satte oss på hostellet "Captain Jacks" mens vi venta på at passa skulle få stempel. I det sekundet vi fikk passet i hånda av kapteinen, løp vi (og vi har en del baggasje å løpe med!) ned til buss-stoppet og tok første buss til Panama City :)
Vi var ankommet Central America, og siste etappe av reisen vår er i gang! Utrolig rart å tenke på at om 5 uker, så er vi hjemme i lille Larvik. Ingenting kan sammenlignes med alt det vi opplever nå, og jeg kunne ikke tenkt meg noen andre jeg ville opplevd alt dette med, enn Gro-Iren. VI har det utrolig kult sammen, forstår hverandre, digger hverandres selskap (og tør å si ifra når vi er litt slitne og lei) og har egentlig vår livs beste reise. Ingen tvil om at vi kommer til å reise mer, men detta er "once in a lifetime", og tro meg når vi sier det.. vi nyter det til det fulle, og elsker alle de små øyeblikka.. :) Det rare er, jeg fikk spørsmålet av Julie, hva det beste fra hele turen er.. For det første kan man ikke velge EN opplevelse, og sammeligne Asia, Afrika, Sør Amerika og Mellom-Amerika, det er umulig.. Men svaret mitt var enkelt; De små øyeblikka jeg har med søstra mi. Noe så enkelt som når kun vi to går ut på kvelden sammen, tar med oss Yatzy og kortstokken, og deler ei flakse hvitvin, før vi tusler hjem igjen. Bare det å være med ho er kanonbra, og det er like magisk samme hvor vi er i verden. Det har vi fått bevist nå :)
Planen nå, etter 3 netter i Panama City, er å komme oss opp til Honduras. Vi har tatt buss hele går, fra 10 på morran te 01.00 på natta, hvor vi hadde 6 timer venting i Costa Rica, før vi kl 06.00 på morran igjen satte oss på en 11 timers ny busstur til Niacaragua. Her skal vi overnatte, og ta buss til Honduras kl 5 i morra tidlig.. Vi får tatt nok buss på denna turen, ingen tvil om det. Men vi har et tidskjema å følge :) Uheldigvis er det gått opp for oss at vi kun har fem uker igjen, og de skal vi nye i Honduras, Gautemala, Belize og Mexico :)
Nå skal vi ut på Bay Islands, mer nøyaktid Utilla, hvor jeg skal ta dykkerlappen, og Gro-Iren skal ta fun-dives og late seg på stranda :)
# 'cause we're having the time of our lives. #
- comments