Profile
Blog
Photos
Videos
På vår første hele dag i Botswana pakket vi tidlig om morgenen en liten sekk for en natt, og satte oss i en jeep som skulle kjøre oss vekk fra Maun og inn i Okavango Delta. Okavango er kjent for å være et frodig område med rikt dyre- og planteliv, og vi så frem til å kanskje kunne se de første elefantene så langt på turen!
Etter en kort kjøretur på asfalt svingte vi av inn i bushen og sneglet oss av gårde på sandete stier. Her kunne vi se sebraer, sjiraffer og gnu, og vi koste oss stort, helt til selvfølgelig bilen igjen satte seg fast i sanden og vi måtte ut og dytte. I varmen var ikke dette det mest populære i gruppen, men med litt pågangsmot brukte vi ikke like lang tid denne gangen for å få oss løs.
Etter en liten stund kom vi frem til en stor innsjø som var dekket av flere meter høyt siv, men som hadde en liten "sti" snikende gjennom gresset. Her skulle vi forlate bilen og bevege oss ut på vannet i små tomannskanoer som hver hadde en lokal styrmann. Vi la oss derfor til rette i solen og lot båten føre oss ned sjøen mens guiden fortalte oss om alt mellom himmel og jord. En riktig behagelig opplevelse selv om styrmannen etter hvert bestemte seg for å krasje i det som var av busker og båten ble fylt opp av edderkopper og andre småkryp.
Etter noen døsige minutter på vannet begynte guidene plutselig å snakke raskt og lavt med hverandre og virket veldig oppmerksomme på omgivelsene. En liten snarvei gjennom sivet førte til at vi kom til en liten lysning, og der, helt alene på elvebredden, sto det så sannelig en elefant! Den virket ikke så glad for å se oss, og ble ikke lenge, men vi var meget fornøyde med å endelig ha sett dette dyret og tipset til styrmannen økte kjapt med et par pula (myntenheten i Botswana).
Dette var tro det eller ei, bare dagens nest største høydepunkt. Etter noen svinger til i sivet kom vi ut på et stort åpent område og rett inn i flodhestenes verden. Opp mot ti flodhester lå spredt utover sjøen, og herregud så store de var! Flodhesten er Afrikas nest farligste dyr og tar opp mot 800 menneskeliv hvert år. Vi var derfor litt tvilsomme til situasjonen da flokken bestemte seg for at vi så svært truende ut og nærmet seg sakte men sikkert. Dette var visst dog litt vanligere enn det vi trodde og guidene tok alt helt avslappet. Ett par åredrag senere gjorde at vi var på riktig side av dyrene og kunne nyte det vakre synet i solnedgangen.
Campen denne kvelden lå på en liten lysning ved sjøen, og telt var påbudt med løver og hyener i området. Etter en hyggelig tur i skumringen satte vi oss ned ved bålet med de trofaste båtførerne våre, og fikk høre både gåter og røverhistorier fra den botswanske villmarken. Mens vi tok det litt roligere, dunket lokalgutta nedpå med hjemmelaget brennevin til de så vidt kunne snakke og da vi fikk landets nasjonalsang uten å engang be om det, visste vi at det skulle bli en riktig så fin kveld…
Neste dag ble en lang reisedag, der vi først vendte tilbake til Maun og Drifters campen for å få en etterlengtet dusj, fikk i oss litt lunsj og tok på ferden videre mot neste mål på reisen. Det hadde blitt mørkt allerede da vi kom fram til Nata i Botswana, der vi skulle sove på en ressort denne natten. Å sette opp telt i mørket var en utfordring, men vi kunne se frem til en restaurantmiddag med bufeet som gjorde alle litt gladere. En virkelig opplevelse denne kvelden var å sitte ved vannhullet med gruppen og skimte en gigantisk elefantflokk som vandret fordi rett foran oss i mørket. Støttennene lyste i måneskinnet og da alle var stille kunne vi høre dyrene puste i natten. En virkelig spesiell opplevelse.
Dag nitten skulle bli en veldig innholdsrik dag, ikke minst siden vi etter hvert tok ferden over grensen til ett av verdens mest urolige land, Zimbabwe. Først skulle vi dog på en liten drive i grensebyen Kasane hvor vi i en liten jeep fikk se flotte naturområder, og ikke minst elefanter på svært nært hold. En sto til og med midt i veien da vi dreiet en sving og vi fikk tatt noen flotte bilder denne turen.
Grensen til Zimbabwe kan mildt sagt beskrives som spent og alvorlig. Vi bestemte oss for å la plastikkpistolene bli liggende igjen i bussen, og gikk inn til de dresskledde herrer som ga oss det nødvendige visumet. Det første vi la merke til i landet var den fantastiske naturen som omga oss på hver side. Alfred hadde forklart at Zimbabwe var inne i en ekstrem koleraperiode og det hendte titt og ofte at folk lå døde i veikanten. Vi så heldigvis ingen, og kom raskt frem til den lille byen hvor vi skulle tilbringe de neste par dagene. Her tok vi inn på en ny Drifters Camp omgitt av høye gjerder og kunne igjen nyte komforten med ordentlige senger og dusj. Bestyreren forklarte at deler av lokalbefolkningen ikke var helt til å stole på, og at det ofte var innbrudd og lignende forbrytelser i området. Vi tok derfor våre forholdsregler, og feiret ved bassenget ut i de små timer av at vi var i selveste Zimbabwe, med innslag av litt lokal dans, til stor foraktelse for enhver nabo som befant seg i nærheten.
Dag tjue i Afrika må nevnes som en av de mest spennende og sykeste dagene vi alle fire har hatt på hele reisen. Dette var nemlig den store ekstremsport dagen i Victoria Falls, som ikke minst innebar et kick av de sjeldne, nemlig strikkhopp! Etter en rask frokost kjørte hele gruppen av sted mot Zambezi elven på nedsiden av fossefallet. Her stoppet vi ved kanten av et høyt stup ned mot elven for å ta del i dagens første utfordring. Det vi skulle gjøre her bestod av tre deler: FireFox, Canopytour og George Swing. De to første var ment som mild oppvarming. FireFox gikk ut på å løpe ut fra stupkanten og kaste seg i en line over Zambezi river til den andre siden, ett ordentlig magasug for de med høydeskrekk. Canopy hadde vi allerede prøvd på reisen, i Costa Rica, men allikevel var dette på en liten større skala. Her slapp vi oss ned i line mot elven og kom opp i en relativ høy hastighet, men allikevel, vi greide bare å tenke på det som ventet resten av dagen.
George Swing var som en huske, der vi rett og slett hoppet utenfor kanten og stupte ned mot elven i en grusom fart før strikken svingte oss over vannet. Å hoppe virket ille i seg selv, men adrenalinjunkies som vi er måtte vi ta det lille steget ekstra.. Vi bestemte oss alle sammen derfor for å stå på hendene ved stupet og slippe oss ned med hodet først! En utrolig følelse der og da, men vi skulle bare visst hva som ventet litt senere…
En kort kjøretur førte oss helt opp mot Victoria Falls og til ingenmannslandet som består av en bro mellom Zambia og Zimbabwe. Her var spenningen til å ta og føle på, og det gikk et tungt sukk gjennom gruppen da vi så over rekkverket. Ned der skulle vi…
Etter en lang ventestund og en rask veiing for å finne ut hva slags strikk vi skulle ha(Der vi endelig fikk vite hvor mye hver av oss hadde gått ned på turen), bar det ut på broen igjen med skjelvende knær og skeptiske ansiktsuttrykk. Ironisk nok var det en av de mer skremte, Tuva som var først, og det gikk et gisp gjennom gruppen da hun forsvant over kanten og ned i det ukjente. Av oss gutta var det Marius først, fulgt av André, Morten og Ola. Vi hadde trodd at Georg Swingen var en utfordring, men dette var noe vi aldri hadde opplevd maken til. Da du sto der på kanten av stupet, med en hjemmelaget løkke rundt beina og med alle øyne rettet mot deg, var alt bare uvirkelig, og det var før hoppet! Veien ned mot Zambezi føltes som en evighet samtidig som det hendte så ufattelig raskt. Nesten ingen av oss klarte å skrike, i det hele tatt få frem en lyd, det var rett og slett bare for sykt! Og da du endelig hang der og dinglet mens du ventet på å bli trukket opp igjen, visste du at det var det kuleste, galeste, dummeste og ikke minst tøffeste du noensinne hadde gjort, og du nøt hvert sekund av det.
Det ble en lang dag, og etter mye overtalelse kom flesteparten av gruppen gjennom det. Adrenalinet var derfor høyt da vi kom til en mer roligere aktivitet på ettermiddagen, nemlig free-drinks cruise på en åpen båt ved elven. Her kunne vi slappe litt av i solnedgangen med en drink, mens vi gikk gjennom hoppet om og om igjen i hodene våre.
Dagen ble avsluttet med en meget eksotisk opplevelse. Etter en liten kjøretur kom vi til en stor restaurant midt inne i bushen der vi skulle ha kveldens middag. Dette var en meget lokal inspirert restaurant hvor vi måtte bære et klede som dekket halve kroppen i ekte afrikansk tradisjon (Der noen av oss selvfølgelig bestemte seg for å ha på minst mulig under), og vi ble ført til et flott lokale dekortert med afrikansk kunst og andre særpregene kjennetegn.
Noe av det mest spesielle denne kvelden var den kreative menyen. Her kunne en velge mellom et rikt utvalg av arter som vortesvin, struts, krokodille, springbok, gnu osv, og det var flere av oss som slo til med en blanding av alt. Som en liten dessert var det mulighet for å spise en relativt stor mark som var skremmende lite stekt, og når det ventet et diplom til de som klarte det, var det ikke mange som kunne motstå fristelsen… Resten av kvelden inneholdt mye fest og moro, med trommekurs for urytmiske europeere, ringdans (der vår gruppe var de eneste i hele restauranten som turte gå utpå med de lokale. Rart det der..) og selvfølgelig ansiktsmaling som førte til mange snertne dyreansikter rundt bordet. En utrolig underholdende kveld som avsluttet en like utrolig dag, og vi gikk slitne og ikke minst fornøyde til sengs.
- comments