På neste dag var det på tide å forlate Victoria Falls for denne gang, men vi rakk selvfølgelig å se fossen på nært hold noe som førte til en klissvåt gjeng tilbake på bussen. Selv de med regntøy fra topp til tå måtte vri opp klærne sine, men det ga oss en unik mulighet til å prøve ut de flotte gruppe t-skjortene vi hadde bestilt dagen før, som hadde hele reisen vår og navnene som noe av motivet.

Det ble en del kjøring resten av dagen, men da vi etter hvert kom inn i den kjente nasjonalparken Hwange, kunne vi nyte den flotte naturen som omga oss på hver side. Det var også her vi skulle tilbringe natten, en camp drevet av hvite jordbrukere midt inne i bushen.

Det var et rolig og frodig sted som ikke minst hadde et fantastisk utskikkspunkt over et stort vannhull, og vi ble lovet å høre både løver og hyener i løpet av natten. Etter en liten stund dro vi ut på en ny drive der vi først besøkte et bevaringssenter for den afrikanske villhunden, som lignet svært på spøkelseshunder fra film, før vi kjørte inn i en nasjonalpark der vi kunne se sjiraff, sebra, krokodille, elefant pluss mange flere. Det var allikevel turen hjem igjen som skulle bli den mest dramatiske. Ca halvveis streiket plutselig den ene jeepen og siden den andre ikke var stor nok til å få med hele gruppen, måtte en gjeng av oss bli igjen på veien. Morten, Ola, André, Vilde, Henriette og selvfølgelig sjåføren vår satt derfor der i totalt mørke og ventet, under en praktfull stjernehimmel. Det var i seg selv greit nok, men da sjåføren vår begynte å lyse med en stor lommelykt mot skogkanten titt og ofte, måtte vi bare spørre. Det viste seg selvfølgelig at det var en del leopard i område, og når vi satt i en åpen jeep som vi gjorde, var vi en saftig treretters. Etter det ble det litt mer nervøst, og den minste lyd fra jungelen krevde en oppklaring fra lommelykten. Vi var derfor svært fornøyde da den andre jeepen kom tilbake igjen for å hente oss, og vi kunne endelig bevege oss mot camp igjen. Men!, det skulle vise seg å være verdt ventingen. På vei tilbake hoppet det nemlig en liten ---- foran oss på veien. Alfred ble nesten sjokkert av at vi hadde sett denne, han forklarte nemlig at ---- er ett av de mest sjeldne dyrene å se i hele Afrika og han hadde bare sett det én gang i livet sitt. Vi ble litt stolte av det da..

Tilbake på campen hadde det også skjedd ting og tang i løpet av kvelden. Da den første jeepen hadde kommet tilbake bestemte de seg for å vente med middagen til alle var tilstede, og slappet litt av rundt bålet i stedet. Her hadde de fått besøk av en eller flere løver som til tider var så nære at en kunne skimte øynene deres i mørket. Et utrolig spennende øyeblikk for de som opplevde det, og brølene pågikk hele natten rett utenfor teltduken vår.

Neste dag forsatte vi nedover i landet til vi kom til en av de største byene i landet, Bulawayo, som vi måtte igjennom for å komme videre på reisen. Dette var en by Alfred ikke hadde lyst til å tilbringe mye tid i, og da han gikk for hente litt ferskt brød, løp han både frem og tilbake til butikken. Han forklarte senere at fattigdommen i Bulawayo var så ekstrem at innbyggerne kunne ta i bruk ekstreme metoder for å klare seg. Hadde de først ingenting, hadde de heller ikke noe å tape på å prøve skaffe seg noe, og han sa det var en viss fare for at folk kunne angripe turister med stein og murstein. Etter det skremmeskuddet var det godt å igjen komme seg utpå landsbyen og etter en liten stund kjørte vi inn en liten stikker som førte oss til dagens camp.

Her var det mulighet (For de som hadde penger), å oppgradere overnattingen litt og like ved lå det noen flotte hytter med utsikt over hele den afrikanske sletten rundt. Det var også her gravplassen til Cecil Rhodes lå, engelskmannen som i kolonitiden hadde gitt landet navnet Rhodesia. Etter et deilig bad i en naturlig kulp ved hyttene, kom det en stor jeep som hentet oss til en drive der vi skulle spore neshorn! Neshornet, spesielt det sorte, er en av de mest utrydningstruede dyrene på kontinentet der hornet er verdt flere hundretalls tusener av kroner. For en vanlig afrikansk familie kan ett horn være nok til å forsørge seg for flere år, det er derfor ikke vanskelig for hvite bakmenn å skaffe krypskyttere blant den lokale befolkningen. Den lokale guiden vår, som forresten kjørte jeepen stående, forklarte at organisasjonen hans skyter 25 krypskyttere bare i måneden, noe som sjokkerende nok nesten er én hver dag! Med dette i tankene beveget vi oss inn i reservatet og det tok ikke lang tid før vi så det første dyret. Det var en mor med unge, som beitet bare en tredve meter fra jeepen. Det guiden vår så hadde planlagt, virket nesten ikke til å tro. Han delte gruppen i to og førte oss listende gjennom gresset helt til vi sto bare en tre-fire meter fra disse kjempene. Her snakker vi om to tonn tunge dyr, som løper opp mot 60 km/t og kan vende på en femøring! Vi var nok litt skjelvende i knærne, og da ungen begynte å fatte interesse for oss ble mor også svært oppmerksom. Guiden ba oss derfor liste oss tilbake samme vei som vi kom, og prøve å gjøre oss så små som mulig. Om vi skulle bli angrepet var det ingen nytte i å løpe, ettersom vi ville bli meid ned etter et par sekunder. Da gjaldt det å forbeholde oss rolig og bare håpe neshornet ville anse oss for ufarlige, men det var nok lettere sagt enn gjort. De fleste av oss har nok et instinkt som sier: LØP!, når et slikt dyr kommer mot deg, men vi slapp heldigvis det og kom oss trygt tilbake til bilen. Litt senere på dagen kom vi også nær neshorn, denne gangen en litt større flokk, og igjen var vi fascinert av hvor nærme vi kunne komme disse mektige dyrene. Guiden viste oss også en flott innsjø med en stor flodhest ansamling, og ikke minst viste han oss forskjellige planter med skjulte egenskaper, som å lage såpe, skape bedøvelse og fremskape rus. Mange opplevelser rikere, og kanskje litt klokere dro vi tilbake til camp ved solnedgang og hygget oss i den varme afrikanske natten.

Det nærmet seg slutten for vårt opphold i Afrika og på den nest siste dagen beveget vi oss ut av fantastiske Zimbabwe, og inn igjen i Sør-Afrika, tilbake til "sivilisasjonen". Her kunne vi endelig få ut litt penger og slå oss litt mer ut på matfronten. En kort kjøretur førte oss i bushen igjen og til Limpopo valley i Machete, nord for Johannesburg. Her skulle vi tilbringe den siste natten vår i telt, og det var en rar følelse å sette det opp for aller siste gang. På ettermiddagen tok Alfred oss på en liten gåtur i nærheten, der han viste oss noen eldgamle hulemalerier fra noen av de første menneskene som hadde bodd i området. Dermed tok vi med oss litt vin og klatret opp på den høyeste klippen som var så langt øyet kunne se, der vi hadde en utrolig utsikt mange mil frem i horisonten. Her ba Alfred oss bare glede oss for hva som skulle skje, og sannelig hadde han rett som vanlig. Denne solnedgangen vi så på Limpopo klippen i Sør-Afrika ligner ikke noen, noen av oss har sett tidligere på turen eller ellers i livet. Et ufattelig fargespekter som flerret hele himmelen og skapte en magisk atmosfære i den tiden det varte. Det er noe ingen av oss vil glemme, og det var en perfekt avslutning på den fantastiske tiden vi hadde hatt den seneste måneden i Afrika. Men det var på ingen måte helt slutt ennå, og vi hadde en flott kveld med gruppa og ikke minst en hyggelig siste natt i teltene våre.

På den aller siste dagen med Drifters beveget vi oss bort fra bushen vi hadde blitt så glad i og etter hvert inn i Johannesburg, verdens farligste by. Dette var et merkelig sted å komme til. Hvert eneste hus og bygning i hele byen var omkranset av et pansret gjerde, med strøm, pigger og det som verre var, noe som ikke akkurat lyste gjestmildhet. I Johannesburg er det så usikkert at sikkerhetsselskap har andre sikkerhetsselskap til å passe på seg! Det er også en risk å stå for lenge i trafikklys med vinduet åpent der, i mangel på skytevåpen, ranere kaster slanger inn i bilene for å få personene ut. Bare for å nevne et par eksempler…

Det var kanskje derfor ingen bombe at vi kjørte rett igjennom byen og til Drifters campen i et litt roligere nabolag, ikke overraskende også bak høye, grønnmalte gjerder. Her handlet det om å fa alt av eiendeler ut av bussen, ettersom det var det siste vi skulle se av "The Green Giant". Drifters eieren tok oss imot og viste oss rommene våre, der vi ganske så behagelig fikk tilbringe den siste natten i Afrika i en ordentlig seng. Resten av dagen gikk til mange praktiske ting, som å pakke og ordne transport til flyplassen, men kvelden ble en riktig så hyggelig opplevelse der vi kunne velge avskjedsmiddagen ut fra en meny. I den aller siste, rene finstasen samlet vi oss dermed rundt bordet, takket Alfred og Afrika for den utrolige opplevelsen og feiret langt ut i de sene timer som den sporty gruppen som vi var.

Dagen etter var det på tide å si farvel, og hver og en forlot Drifters campen for å komme seg hjem til sitt. Av de vi reiste med var det i grunn bare Claire som skulle reise videre, og vi misunte henne så fryktelig for Johannesburg - Nairobi turen hun ville begynne på et par dager senere. Resten måtte hjem til respektive Tønsberg, Ski, Cape Town og Porto, og en kunne tydelig se i øynene på folk at det absolutt ikke var noe moro.

Utpå ettermiddagen kom også øyeblikket hvor vår uovervinnelige firer måtte splitte opp, der André, Marius og Ola skulle skrive et nytt reisekapittel i Australia mens Morten dro hjem til gode gamle Bærum. En helt ubeskrivelig rar følelse, og som bloggskriver for Afrika vil jeg, Morten, takke dere tre gutta for fire av de beste månedene i livet mitt. Jeg digget hver eneste dag, og kan bare trekke på smilebåndet når jeg tenker på alt det utrolige vi har opplevd, og ikke minst står tiden i Afrika som noe av kuleste jeg har vært med på. En ting er vel sikkert, vi fire skal reise tilbake til dette fantastiske kontinentet en gang…

TIA gutta.., TIA!