Min siste oppdatering endte tirsdagkveld i Jinghong.

Onsdag (18. august) sov jeg lenge, etter 10 lange dager pa vegen. Jeg spiste lunsj (frokost) sammen med Stephen, Shane og Jen hos MeiMei's en koselig restaurant med utmerket mat. Jen, Shane og Stephen gikk for a fa massasje hos Blind Massage Studio. Det er fa muligheter for handikappede her i denne delen av verden, sa istedet for at de blinde sitter hjemme og visner bort, opprettet de et sted hvor de blinde har mulighet til a jobbe og mote andre mennesker, i dette tilfellet et massasjeinstitutt. Jeg derimot, gikk tilbake til hotellet for a sove mer:-)

Nar Stephen kom tilbake fra massasjen, gikk vi til en botanisk hage for tropiske blomster og palmer, hvor vi tilbragte tiden frem til middag. Masse fantastiske blomster, og da det begynte a regne hadde vi med paraplyer ("brolly") og vandret mellom blomstene som to fargerike sommerfugler. Vi motte de andre for a spise middag pa MeiMei's, og gikk langs elvepromenaden hjem. Der var det fullt av liv og musikk, og par som gikk hand i hand i morket langs elva.

Torsdag er siste dag i Kina, na kjorer vi over til Laos. Turen til grensa tar 3 timer, og pa kinesisk side er de supereffektive, de loser oss gjennom, og plutselig er vi i ingenmannsland mellom Kina og Laos. Der ma vi ga ca 750 m for a komme til Laos' grenseovergang, som er et lite hus pa siden av vegen. Der venter vi tre kvarter pa a fa godkjent visumsoknader (bare jeg og Anja som hadde visum fra for). Det er tydelig at det er en annen kultur her:-) Etter passkontroll kjorte vi en times tid til, til en liten by Luang Nam Tha (21.000 innbyggere).

I Luang Nam Tha bodde vi pa en liten resort, i bungalower. Deilig! Det var ca 35 grader og sol, sa vi leide oss sykler for a sykle til en foss. Men etter 1 km klarte Jen a odelegge sykkelen sin (mest pga hun matte gire pa en VELDIG humpete vei, og giret gikk inn i hjulet..), men Shane var en ekte gentleman og insisterte pa at hun skulle fortsette pa hans sykkel, sa skulle han finne en taxi og returnere sykkelen for han kom etter. Fossen var 4,5 km unna, og vegen var konstant vaskebrett. Eller egentlig ikke, for vi er i starten av regntiden, sa regnet hadde vasket bort mye av grusen, sa det var bare store stein igjen. Tenk deg a sykle 4,5 km pa elvestein.. :-( Det som holdt meg gaende var tanken pa a fa bade, det var forste anledning pa lenge!

Langt om lenge kom vi endelig til fossen, og det var kjempegodt a fa badet og vasket av seg svetten. Fossen var fin den, men kulpen var litt liten og bunnen var sa som sa. Men det var helt fantastisk godt. Det som var kjedelig var jo at vi matte sykle hjem igjen, og da var svetten tilbake du gitt.. Pa kvelden gikk vi til kveldsmarkedet og spiste litt pinnemat, for vi gikk til en restaurant og spiste middag.

Fredag morgen kjorte vi til Luang Prabang, en kjoretur som tok 8 timer, inkludert lunsj. Det var 7 timer kjoring pa de verst tenkelige veger. Det var bratt, det var for det meste grusveg, det var humpete, gjormete og svingete. Jeg kan bare sammenligne med a kjore opp til Oyingen pa paskefore, bare brattere og mer svinger. En av jentene, Jenny, hadde store blamerker pa rumpa nar vi endelig kom frem. Heldigvis hadde vi egen minibuss, men det var bare 12-seter, sa det var litt trangt, med 7 store ryggsekker og 9 mennesker.

Vi ankom Luang Prabang i femtida, og da var det bare a sjekke inn, dusje og gjore seg klar til middag. Vi tok orienteringsturen pa veg til mat, men stoppet innom kveldsmarkedet forst. Det var digert, som a ga fra Var Frue kirke ned til Fjordgata og tilbake igjen. Fylt av sma boder, pa begge sider av vegen og en dobbelrekke midt pa. Masse forskjellig, lokale klar, malerier, handverk, mat, solv, vesker, tekstiler, te, kaffe, kunst.. Og helt utrolig stemning.

I motsetning til i Kina, far man ga i fred her i Laos. Man ma nesten vekke selgerne for a sporre om a fa kjope noe, folk er blide og smiler mye. Folk er tydelig mer avslappet, man slipper a ga med hjertet i halsen i trafikken (det er nesten ikke trafikk, for de har ikke rad til bil) og folk er hjelpsomme og hoflige. Laos' fulle navn er Laos PDR (Peoples Democratic Republic), men de oversetter det til " Welcome to Laos PDR, Please Don't Rush". Livet flyter sakte her i Laos, gjennom landsbyer hvor folk flest bor i sma strahytter, enten rett pa bakken eller pa paler, hvor hele familier, i flere generasjoner, bor i disse sma hyttene, som gjerne bare har ett rom, hvor de farreste har strom. De fleste lever pa mindre enn $1 pr dag, men i motsetning til Kina, sa er det forbausende fa tiggere. Folk er fornoyde med sitt lodd i livet her nede, sa lenge de har mat, vann og venner virker det som de er fornoyde..

Lordag matte jeg holde meg i narheten av hotellet pga noen sma mageproblemer. Ikke skikkelig ille, men nok til at jeg ikke ville ga langt fra et vestlig toalett:-) Noen av de andre tok en tur pa elefanter, for alle de andre tok en tuk-tuk til en foss et stykke utenfor byen. Tuk-tuk er de lokale drosjene, en slags motorsykkel med et lasteplan som man sitter pa. Skal legge ut bilde seinere.

Sondag (22. august) startet med tur til det lokale Ethnology Museum, et museum tilegnet de forskjellig stammene som befolker Laos. Jeg ble hentet i ti-tia om morgen av guiden var, Sai, for a se pa noen lokale mobelsnekkerier. Jeg hadde luftet interesse for noen mobler (en kiste og en rom-deler). Det var en hoyst interessant tur, ut pa landsbygda hvor det ikke var andre hvite enn meg. Sma barn som loper etter mopeden vi satt pa, og roper "falang, falang!" Falang er Laos' for franskmann, men brukes om alle hvite. Se pa mobelsnekkeri, ravarene deres og arbeidsmetodene. Snekkeriet var bare paler med et tak over, ingen vegger. De hadde ulike arbeidsstasjoner, kapping, klyving, pussing og bearbeiding. Veldig goy for meg, god lukt av treverk, de jobbet nesten bare med teak og mahogny. Desverre hadde de ikke noe som vekket min interesse for a kjope noe, da jeg var ute etter noe mer dekorativt. Pa vegen hjem punkterte vi, sa vi matte stoppe innom en "bensinstasjon" for a fikse dekket. Her var det mange hjemmesnekrede verktoy, og ikke bensin, bare verksted og noen kioskvarer som la pa en trebenk under et tak. Dekket var sa trangt a fa av, at de punkterte slangen enda en gang for de endelig fikk den av. Nar de lappet dekket sa brukte de en form for lunte og et nytt lag med gummi. De skrudde slangen fast i sen skrustikke og tente lunta. Etterpa var tydeligvis gummien smeltet sammen, for de pumpet i luft og vi var ute pa vegen igjen. Like etter vi svingte inn pa vegen kom vi til en ulykke. En lastebil hadde planet fullt av tommer, da en tommerstokk hadde sklidd litt ut, og stakk ut pa hoyre side av bilen. Sa da lastebilen hadde kjort forbi en mopedist, hadde han truffet mopedisten i hodet med tommerstokken... Tror det gikk bra, det var ikke sa mye blod, men moped var totalvrak. Skumle greier..

Uansett, da Sai hadde sluppet meg av pa hotellet gikk jeg til en internetcafe og skreiv det forrige innlegget mitt, og ble avbrutt av Stephen som tilfeldigvis gikk forbi pa veg til massasje. Jeg slo folge, og hadde en fantastisk massasje. (50 kr for en time). Vi rakk akkurat a komme tilbake til hotellet for a mote Jen, som slo folge videre, vi hadde nemlig avtalt a ga opp Mount Phou Si, som var en as midt i byen, med et tempel og utsiktsplass pa toppen. Det var en haug med trappetrinn for vi kom opp, vate av svette alle tre.. Nydelig utsikt, men desverre ingen solnedgang pga skyer, like greit for jeg var tom for batteri pa kameraet.. Vi gikk ned en annen veg, og kom ned over kveldsmarkedet, som lyste som en fargerike elv gjennom byen. Helt fantastisk vakkert, men igjen, tom for batteri.. Vi vandret langs markedet resten av kvelden, for vi tok kveld pa hotellet.

Mandag skulle vi ut a kjore igjen, 7 timer ren kjoring til Vang Vieng, ilagt en lunsjpause. Trodde ikke det var mulig, men vegen var enda verre enn sist! Vi satt og hoppet i setene, ble kastet hit og dit, og ingen sjangs for a fa litt hvile! Vang Vieng var et trist syn.. Det var mer turister der enn lokale, det er en skikkelig festplass, en plass (utenlandsk) ungdom drar for a drikke og feste. Et utmerket eksempel pa turisme som har gatt galt. Vi hadde et rolig hotell nede ved elva, som passet meg bra. Vi gikk ut a spiste, til en restaurant drevet av 'Organic Farm', som driver okologisk landbruk utenfor byen.

Tirsdag dro jeg og Stephen ut pa kajakktur, bil 8 km opp elva og kajakk ned. Det var utrolig godt, vakker natur, ro og fred. Vi avsluttet turen med regnvar, og jeg tilbragte like godt resten av dagen pa rommet med en god bok, frem til middag.

Onsdag kjorte vi nok en gang, denne gangen 4 timer til hovedstaden Vientiane. Det regnet store deler av turen, skikkelig tropisk regn. Det forte til en del oversvomte veger, hvor innbyggerne i landsbyer langs vegen sto i vegkanten og fisket etter kreps og fisk.
Helt surrealistisk! Vientiane er en by, som ikke helt er klar over at det er en by. Her er ingen hoye hus, ingen skyskrapere, ingen metro eller buss og ikke noe stress. Vi kom frem til lunsj, og jeg brukte resten av dagen pa a besoke humanitare organisasjoner, MAG og COPE, skal skrive mer om de senere, nar det kommer mer pa avstand. Pa kvelden gikk vi til en restaurant som het MakPeth, som er en veldedig restaurant. De tar inn gatebarn som de larer opp i restaurantfaget, som kelnere og kokker, larer de innkjop, matlaging osv for at gatebarna skal komme seg vekk fra gatene og fa en annen fremtid. Utrolig god mat, kanskje det beste maltidet pa hele denne delen av turen (Kina og Laos). Etterpa gikk resten av gjengen for a bowle, men siden jeg ma ta enorme mengder smertestillende for a bowle, lot jeg vare, og gikk tilbake til hotellet istedetfor.

I dag har jeg tatt tuk-tuk rundt i byen, og na skal jeg ga a fa meg massasje for vi skal ta nattoget til Bangkok.