Profile
Blog
Photos
Videos
Etter noen dager i Cusco, dro vi videre til Puno. Puno ligger ved Titicacainnsjoen, som er verdens hoeystliggende innsjoe. Vi ankom klokken 05:00 etter en kort nattbuss, og til vaar store glede og overraskelse viste det seg aa vaere Punodagen. Punodagen kan sammenlignes med vaar feiring av 17.mai, bare at feiring starter enda tidligere, og varer 14 timer i strekk. Dvs. masse folk i gatene, barnetog, voksentog, korps, dans og sang, jeg vil paastaa at det faktisk var sydlandsk stemning i gatene (!) Alle var kledd i spesielle kostymer, uten at vi egentlig saa helt logikken i kostymene. En barneklasse (6-7aaringer) gikk f.eks. utkledd som geriljasoldater med maskingevaer i hendene. Ikke akkurat et passende antrekk paa en norsk festdag. Vi ble med paa festen, og paa tross av stramt oekonomisk budsjett for tiden, saa unna vi oss en popcorn til ca. en krone paa deling. Hoeydepunktet var likevel da jeg (Simon) fant en bod der de solgte sandaler som minnet veldig mye om de beroemte "Mexicosandalene" som jeg reiste verden rundt med i fjor, som tragisk ble borte i Thailand. Jeg orket ikke en gang aa prute, paa tross av at jeg mest sannsynlig fikk en ganske stiv "gringopris". Jeg maate ut med hele 8 NOK.
Etter en natt i Puno dro vi ut paa tur til noen av oeyene som ligger i Titicacainnsjoen. Vi var en gjeng turister (ca. 20 stk) saa det foeltes litt flaut aa komme paa besoek for aa se paa hjemmene til oeybeboerne. Den foerste oeya vi besokte (Uros) er en flytende oey, laget av sivet som vokser i innsjoen. De lager bokstavelig talt alt de trenger av straa, og moete med denne meget primitive stammen var veldig spesielt. Paa tross av at de naa tjener penger paa at turister kommer og besoeker dem, og dermed har penger nok til aa flytte til fastlandet, nekter de aa utvikle seg. De trives, og oensker ingen impulser utenfra.
Amantani, vaar neste oey, var naaget mer utviklet, her hadde de i det minste en form for murhus. Vi klatret ogsaa opp paa den hoeyeste fjelltoppen i innsjoen paa 4150 m.o.h. Det hoeres kanskje imponerende ut, men med tanke paa at innsjoen ligger paa 3900 m.o.h. saa var det ikke lange biten. Uansett, en fantastisk solnedgang fikk vi med oss fra toppen av fjellet. Vi overnattet hos en veldig koselig familie paa oeya, som gjorde sitt beste for aa faa i oss mat. Mate smakte likevel grusomt, og kun et vanvittig sterkt oenske om aa verdsette familiens forsoek paa aa faa os til aa trives, gjorde at jeg greide aa slurpe i meg suppa som lukta (og smakte) som svette fotballstroemper.
Noen forferdelige maaltid og besoek paa de lokale dofasilitetene (les: hull i bakken) senere dro vi til enda en ny oey. Denne minnet veldig om en gresk middelhavsoey. Blaatt vann, gamle steintrapper og frodig vegetasjon gjorde det riktig saa koselig aa vandre rundt. Ut paa ettermiddagen dro vi tilbake til Puno, og vi kjente begge at det hadde vaert nok batt og oeyloffing paa en stund, men det var likevel en spesiell opplevelse aa se hvordan urbefolkningen fortsatt lever. De insisterer paa aa vaere totalt isolert fra reste av samfunnet, og trives med det lille de har.
Vi reiser forresten sammen med et veldig trivelig svensk par for oeyeblikket, og i morgen setter vi kursen mot Amazonasjungelen hvor vi skal leke med anacondaer og flodhester. Vi er for oeyeblikket i La Paz, Bolivia, men er som vanlig litt paa etterskudd med bloggen. Mer om Bolivia kommer senere. Det er virkelig deilig aa vaere i et billig land, her er prisene paa Asianivaa. Haaper alle har det bra hjemme i Norge.
- comments