Profile
Blog
Photos
Videos
Vi ankom La Paz tidlig tidlig den 18. mars. Herberget vaart var Loki, et av festehostellene i La Paz. Dermed skjoenner du kanskje at det ar liv der, ettersom det var fortsatt natten etter st. Patricksday! Folk gikk rundt groenne i trynet av maling, og av naturlig bakrus, hele dagen :D Anders hadde dratt inn til La Paz dagen foer oss, saa vi moette ogsaa en ganske lykkelig Anders utpaa dagen. Han hadde feiret st paddys day, med vaare venner John og Eirian fra oerkenen. Hele den dagen gikk ut paa aa vente, for aa faa rommene vaare. Og slitne som vi var, orket vi ikke aa gjoere noe som helst. Det eneste som ble gjort var aa sikle paa brosjyrene for "verdens farligste vei", som starter i La Paz og gaar ned til Amazonas.
Dagene i La Paz var deilige, jeg vandret rundt og kikket paa markeder og butikker. Det mest beroemte markedet i La Paz heter heksemarkedet, og der selger det masse typiske bolivianske klaer og div ting, men ogsaa inntoerkede alpakafostre. Disse skal man kjoepe og legge under huset sitt foer man bygger det, for lykke. Jeg har sendt hjem et halvt dusin, saa det er bare aa melde sin interesse hvis du er uheldig for tida :P Men selvom det var msse til salgs, og masse billig, saa kjoepte jeg ikke altfor mye. Sekken min er fortsatt en begrensning, og det er litt trist, jeg ville ha alt der! En annen observasjon i La Paz var at paa alle utestedene jeg var paa ble jeg tilbudt mange artige narkotiske stoffer. Flink som jeg er holdt jeg meg unna, men jeg syns det var veldig goey aa bli tilbudt kokain fra en lommekniv, mens jeg stod i et urinal paa et reggaeutested. Jeg gikk smilende ut og tenkte paa hvor forskjellig det var iforhold til hva jeg er vant med hjemme i Norge.
En kjip opplevelse vi var med paa var med ei fransk jente vi moette, Elisa. Vi hadde gaatt rundt i byen hele dagen og kikket, spist middag og vaert paa solo/pardanskurs. Seinere gikk vi opp paa heksemarkedet for aa kjoepe oss en genser. Vi gikk, alle fire, inn i en butikk og begynte aa proeve gensere. Elisa hadde tidligere fortalt oss at hun hadde blitt frastjelt storsekken sin med alle klaerne sine i for to uker siden, og at hun ikke tok noen sjangser med vesken sin. Derfor hadde hun en plastikkpose i vesken, slik at hun kunne hoere om noen fiklet med den. Denne vesken ble liggende paa gulvet i denne 10 kvadratmeter store butikken mens vi proevde på gensere. Da vi hadde prutet paa prisen og skulle betale, var veska vekk. Ipod, kamera, penger, PASS og alle bankkort var inni den. Vi husket alle at en mann hadde vaert inne i butikken i ca 5 min, men ingen av oss tenkte paa at han kunne ta veska hennes! Veska var borte, og vi fikk hoere en fransk banneregle, som egentlig hørtes mer søtt ut enn sinna :D Det var trist, men jeg har faatt meg en indre hippie som hele tiden forteller meg at ting som skjer var ment til aa skje.
Neste dag var siste dag i Bolivia, og hva var vel bedre for denne dagen enn en tur ned "verdens farligste vei"/doedsveien??! Tidlig om morgenen ble vi hentet og kjoert opp til 5000 moh. Der fikk vi sykler og sikkerhetsutstyr (hjelm), og saa syklet vi utfor! Foerste partiet varte en time og var egentlig ikke en del av doedsveien. Det var asfaltert og deilig, og vi bare cruiset nedover: Tore, Anders, Peter og meg. Vi hadde valgt et litt billigere selskap enn mange andre, og dermed fikk vi en egen guide som bare hadde ansvaret for oss fire! Neste parti var inngangen til doedsveien. Her syklet man paa humpete grusveier, med fjell paa den ene siden, og stup paa opptill 400 meter paa andre siden av den til tider smale veien. Det var sykt kult, og adrenalinet pumpet da vi plutselig kikket utfor og man ikke kunne se bunnen. Grunnen til at den heter verdens farligste vei er fordi da den var i bruk var det ca ett kjoeretoey i uka som kjoerte utfor. Sporene etter disse kjoeretoeyene kunne man fortsatt se i skraaningene, litt creepy! Andre historer vi ble fortalt av guiden vaar, mens vi suste nedover var de forskjellige svingene. Den italienske, israelske og franske svingen, oppkalt etter nasjonaliteten til dem som hadde seilt utfor. Da vi kom til bunnen hadde vi kjoert i nedoverbakke i 5 timer, og vi hadde mistet 4000 meter med hoeyde over havet. Vi var i byen Coroico, ved foten av Amazonas. Her spiste vi en deilig buffet, tok oss en dusj, og paadrog oss noen faele mygg/sandflue-stikk, som seinere saa ut som en farlig sykdom.
Jeg var ferdig med soer amerika for denne gang, og neste stopp paa turen var Costa Rica!!
- comments