Adrenalinoverskudd, par netter i bil og Auckland

Saa var dagen kommet, paa den gule billetten vaar sto det at Grann & Saure skulle ut paa tur med
Taupo Tandem Skydiving kl. 11.20...! Gud hjelpe! Ikke like sikre paa hva det egentlig var vi hadde begitt oss ut paa, tuslet vi nervoese rundt paa campingplassen og proevde forgjeves aa faa nervene under kontroll. Det hjalp svaert lite at de da ringte og sa at vi maatte utsette hoppet med en time pga. vaeret. Saa da var det mer venting, mer nerver og mer konstant titting opp mot himmelen og proeve aa tenke seg hvor hoeyt 15.000 fot egentlig var.

Det et begrenset hvor mye man klarer aa konsentrere seg om naar man gaar aa venter paa aa hoppe ut av et fly, saa det meste av tiden gikk til heller daarlig og ufokusert biljard og litt svart galgenhumor. Naar passer vel det bedre? Vi trente ogsaa Elise litt i omregning fra fot til meter;
(etter litt regning frem og tilbake!)
E: saa da er 3 meter 1 fot?
T: nei, omvendt! (med et pedagogisk laerersmil)
E: aaja, saa da er 1 fot 3 meter! :-D

Det var ogsaa tid til aa diskutere hva vi trenge aa ha med oss:
E: tror du det er lurt med gummistoevler?
(Det levnes paa dette tidspunktet ingen tvil om at nervene snakker for seg, og hjernen er koblet ut!)

Minutter senere den veldig hyggelige campingdamen, kom ogsaa beskjeden om at "They're picking you up in 15-20 minutes". Elise ble om mulig enda mer stresset, og Toke ble akutt stiv i ryggen. Med det samme beskjeden var gitt stivnet samtlige muskler fra midten av ryggen og ned, sa noen noe om psykisk stress?

Fremme paa flyplassen var det paa med utstyr og hilse paa partnerne vaare. Elise fikk en liten lavmaelt fyr og Toke en steike gal brasilianer... (Figures!)
Det var aldri et oeyblikk der vi virkelig oensket aa feige ut, men naar vi satt 12 stk i et lite gult fly og man saa hoeydemaalerne bare steg og steg, da var det like foer! Den salige blandingen av kvalm, livredd, konsentrert og det konstante spoersmaalet "hva gjoer jeg her?" er en merkelig kombinasjon!

Oppe, ikke vel oppe, paa 15.000 fot gikk doera opp og foerste par ble revet vekk! Det ser virkelig slik ut, ingen grasioes flukt ut fra flyet! Elise var den foerste av oss. Gjennom over 3 aar sammen har jeg laert litt over oktavspekteret hennes naar det kommer til hyl, men dette var over alle tidligere rekorder!!

Panikken kunne leses av ansiktsutrykket idet vi naermet oss doera, og den foelelsen aa sitte og dingle med beina paa utsiden av et fly og se 15.000 fot rett ned... Den er sinnsyk!!

1-2-3-GO! Den gale brasilianeren ga ingen sjanser til retur! For et rush! Det er nesten umulig aa forklare foelelsen, det var som aa vaere i verdens stoerste berg og dal bane, bare at suget i magen aldri helt ga seg. Vindtrykket var enormt, og alle bevegelser var ikke helt saa elegante som de man ser paa tv.

Fra 15.000 fot har man rundt 60 sekunder i fritt fall. Det er lenge! Nesten 60 sekunder i 200km/t er helt vilt! Det merkelige var at det foeltes som 20 sekunder! Foer vi visste ordet av det hoerte vi blafre-blafre og et kraftig rykk og der hang vi aa dinglet, fortsatt over 1 km oppe!
Foerst da slo tanken om at dette er egentlig farlig inn...!

Sightseeing kommer aldri til aa bli helt det samme. Jeg fikk styre fallskjermen selv, og man ble fort svimmel der man dalte hoeyre-venstre-hoeyre! Brasilianeren proevde seg paa litt inflight-info, men var mest bla-bla-bla :-P

Men vi kom ned, begge to! Aa lande trygt igjen var en utrolig overveldende foelelse og det var veldig rart aa titte opp mot skyene og tenke at "der oppe har vi vaert!"

Fast bestemt paa at det fikk holde med adrenalin ble kursen satt nordover igjen, vi hadde bare par dager igjen med bilen...

Kursen ble satt mot Hot Water Beach, en strand der man pga av termisk aktivitet kan grave seg sin egen badestamp ved lavvann. Vannet kan bli helt opptil 60 grader varmt.
Vel fremme ved HWB blaaste det mer enn friskt og vannrett regn! :-( Saa det ble en til natt i bilen, litt skuffet, men man kan ikke styre vaeret!. Da er det jo typisk at man vaakner opp til straalende sol neste dag og med et veldig lite passende lavvann.

Turen videre foerte oss gjennom Coromandel. Mange mener dette er den vakreste delen av New Zealand, og vi er veldig lite uenige! En helt fantastisk kjoeretur gjennom et landskap man nesten ikke trodde fantes. Meget kuppert og dertil svingete veier, men en nytelse hele veien igjennom. (Fotomessig var det dessverre verdens verste lys...)

Siste dag i bilen, en siste campingplass og de siste maaltid med bilen. Det var selvsagt rart, men samtidig var vi klare for aa komme oss til Auckland og ikke minst, noen dager senere Fiji!
Navigering har som kjent vaert en utfordring paa denne turen, men aa finne frem til der bilen skulle leveres kunne ikke blitt gjort bedre! Uten saerlig kontroll paa hvor vi var, og den gaten vi trengte gikk feil vei, saa svingte vi rolig og pent inn paa kontoret som det mest naturlige i verden. I vaart hode var kontoret sikkert 3 km unna, men hvem bryr seg om det?

Elise har det med aa vise stadig nye sider av seg selv, og naa var det den ukjente siden som eminent hotellbestiller som viste seg frem! Vel fremme og inne paa rommet kunne vi virkelig ikke skjoenne va vi hadde gjort rett! Rommet og badet maa tilsammen ha vaert naermere 30 kvadrat, eget kjoekken og ikke minst to STORE senger...! Naar man har bodd i bil i 2 uker der sengen er paa en god dag 1.70 m, virker en vanlig seng som en oppfinnelse man kunne faatt Nobelsprisen for.
Vi hadde for sikkerhetsskyld, helt uvitende, plassert oss selv paa hoved-shoppinggata i Auckland, Queen Street.

Det var en fin forandring aa komme ut av bilen, men samtidig foelte man seg litt fanget. Vi hadde vaert frie som fuglen, kjoert hvor og naar vi ville, og naa var vi mye mer bundet fast til gater og eventuelle busstider.

Det var fine dager i Auckland, vi tuslet rundt, saa paa alt vi ikke kunne kjoepe, spiste mye forskjellig mat. Lunsjen den ene dagen ble inntatt paa Nando's (kyllingrestaurant), og lunsjen til Elise var saa sterk at hun etter eget utsagn: fikk dotter i oerene og gaasehud! :-D

Vi fikk ogsaa med oss en demonstrasjon, som startet rett utenfor doera vaar. Styresmaktene kan tenke seg aa starte gruvedrift i Coromandel (der vi nettopp var!) og dette var 10-20.000 mennesker rimelig uenige i! Flott aa se en saann oppslutning!!

Siste kvelden i Auckland ble avsluttet med en fantastisk middag paa en hoeyst sjarmerende restaurant. Vi fikk en utrolig hyggelig servitoer fra Argentina, og et maaltid man virkelig kunne skrive hjem om. Kylling med gresskar, timianmarinert lam og ikke minst sjokoladefondue sto paa menyen :-)

Dagene paa New Zealand gikk mot slutten og vi har innsett at 17 dager var altfor(!!) lite! Det landet her har saa uendelig mye aa by paa, at man kan ikke rase gjennom det. New Zealand maa bare oppleves, og vi kommer uten tvil til aa droemme lenge om aa en dag kunne komme tilbake!

Neste og siste stopp paa reisen var Fiji! Litt rart aa tenke paa at eventyret vaart snart er over, men paa samme tid ogsaa litt deilig aa kunne komme hjem og starte paa nye utfordringer der.

Until next time

T&E