«Velkommen til Westby!» møtte oss på et skilt på vei til Westby. Vi hadde hørt at det var en «norsk» by, så vi tok en liten svipptur dit fra La Crosse. Det neste vi så var et stabbur med en trenisse utenfor, det var turistinformasjonen. Lenger ned i gata kom vi til en butikk som heter «Uff da Mart». Hva er nå dette?!? Hvordan skulle vi tolke dette da? Så lenger nede i sentrum (byen består vel bare av ei gate på ca 500 meter), sto det blå benker med hvite rosemalinger på, deretter vinduer fylt med norske flagg, troll, et juletre (!), og suvenirer. Men hey, suvenirene var også norske! Butikken heter Dregne's, drevet av familien Dregne, opprinnelig fra Luster i Sogn og Fjordane. Den gamle damen som jobbet der lyste opp når vi fortalte vi var fra Norge, alltid like moro å presentere seg i dette området. Butikken har produkter fra hele Skandinavia, men mest fra Norge. De har visst også et bra utvalg av tyske produkter (i en skandinavisk butikk?). Overalt så vi ting det sto «uff da» på; t-skjorter, barneklær, kopper, glassbrikker, håndklær, nøkkelringer osv. osv. i det uendelige. Hva er nå dette da?! Jo, i Westby sier de nemlig «uff da» hele tiden, på samme måte og med samme betydning som vi. Det gjelder visst ikke bare norskamerikanerne, men hele gjengen!

For å ramse opp noen norske saker de solgte: alt av sølv til bunad, bunadkledde dukker, rosemalte ting, broderte duker, hardanger-bestikk, troll, porsgrunn serviser (trur de hadde serviset til bestemor Laila faktisk), produkter fra hadeland, magnor og fjord design, mors flatbrød, krumkake-jern, lefse-kjevle, gløgg, vaffelrøre, rømmegrøt-poser, pluss mye mye mer og selvfølgelig norsk sjokolade. Om noen vil vite mer, så finner dere linken til butikken her: http://www.dregnesscandinaviangifts.com/

Det er ikke bare Westby som er norsk. Vi har også vært innom Spring Grove og Decorah, som også er byer med stor andel norskamerikanere. Vi besøkte et gammelt museum, som viste litt av bosettingen den tiden nordmennene utvandret til Amerika. I følge Wikipedia bor det så mange som 4,5 millioner mennesker av norsk ætt i USA, og de er den tiende største gruppen av innflyttere i landet! Tenke seg til det, nesten like mange «nordmenn» i USA som i Norge!

I helgen skal vi feire 17.mai i Stoughton, søsterbyen til Gjøvik, som har den nest største 17.mai feiringen i verden (utenfor Norge). Det blir feiret tre dager til ende, så det blir spennende, og vi gleder oss! Håper vi får smake rømmegrøt!

I tillegg til norske områder, har vi i disse dagene vært innom amish-områder, noe Mari hadde ventet på i lang tid. Så snart veiskuldrene ble bredere og skiltet med bilde av en amish-hestevogn kom, satt vi å speidet etter gamle hus, personer med gamle klær, hestevogner osv. Første dagen så vi kun to hestevogner, med amish-folk gjemt inn i. Det var på søndag, så det var vel ikke så rart vi ikke fikk øye på flere. Mari knipset så godt hun kunne ut bilvinduet, og leste når vi kom til hotellet at man ikke skal ta bilder av dem. Vi visste jo egentlig at de ikke liker å bli tatt bilder av, men ikke sto det noen steder i nærheten, og hun satset på at de ikke hadde så spreke hester at de ville ta igjen bilen! Vi skylder jo dere som titter innom bloggen et bilde av disse folka! Dagen etter, derimot, var vi heldige og så maaange. Spesielt! Vi så flere som var ute i åkeren, pløyet med hest, barna gikk barbeint (får de ikke gå med sko før en viss alder?), noen plukket bær, kvinner som hengte opp klær, og vi var innom en amish-auksjon. Nei, de auksjonerte ikke bort amish-folk! Vi trodde ikke amisher (sikkert ikke slik de blir kalt på norsk heller, men men) kunne bruke elektronikk, men der satt det jammen en mann med typisk amish-skjegg, hatt, gammeldags blå skjorte og bukse med seler, med en mikrofon på huet! De auksjonerte bort planter og blomster, frukt og grønnsaker i store mengder. I tillegg hadde de utsalg av de forskjellige varene, med nydelige blomsterpotter fra amish håndverk i ulike former.

«Nordmennene» fortalte oss at amishene her stort sett var «skikkelig» amisher, dvs at de ikke har elektrisitet, bruker ikke noe motorisert utstyr, at de rett og slett gjør ting på gamlemåten. Når de skal selge dyr og grønnsaker, kommer de innom butikken for å låne telefonen for å forhøre seg om priser. Men vi må si vi ble litt overrasket når vi møtte en typisk amish mann med skjegg og hele pakka kjøre en amish-hestevogn, sittende med pilotbriller! Tor Egil hadde jo passet ypperlig inn, der han også satt å kjørte med sine pilotbriller! Mon tro hva han hadde syntes om å la skjegget gro og gå tilbake til gamle dager da…

Ja, da har vi jammen fått enda noen annerledes opplevelser!

-Mari & Tor Egil-