Ja, kanskje jeg skal kommentere det amerikanske kjøremønsteret vs vårt kjøremønster. Først av alt, glem alle norske regler! Vi skjønte lite første dagen, men etter tips (takk Kristian), kom vi etter hvert inn i kjøringen. Høyreregel: glem det! Rødt lys: teller som oftest ikke ved høyresvinger! Stoppskilt: førstemann inn i krysset, kjører først! Skolebuss med stoppskilt ute: stopp for guds skyld!

Etter flere uker på veien, går det faktisk veldig bra med de reglene, de aller fleste tar hensyn og følger dette. Det virker som om det er full respekt for stoppskiltet. Det er litt verre nærmere byene, hvor det er flere felt og noen galninger kjører sikksakk mellom bilene for å komme fortere frem.

De fleste veiene har to eller flere filer i hver retning. I små byer (med 300-1000 innbyggere) er det 2-4 filer hver retning, mens større byer (Las Vegas) har 6-8 filer pr retning. Det er ikke bare bare å svinge av på riktig avkjørsel når man ikke er kjent i området. GPS'en har hjulpet oss mange ganger, men det er ikke alltid vi klarer å skifte fil i tide til avkjøringen (å krysse 6 filer på 200 meter med tett trafikk i 50-80 km/t er umulig).

Når sant skal sies er det ikke alltid GPS'en guider oss på riktig vei. Et sted ville han ha oss til å kjøre offroad på en grusvei ned et fjell, noe jeg tviler på Miss Malibu hadde blitt glad for. Han finner ikke de enkleste rutene, men de raskeste, som medfører at vi blir sendt midt inn i bykjernen og trafikken, istedenfor å svinge rundt som tar ett minutt lenger.

Veldig mange veier med fire felt er avdelt med en grøft, et fjell, gjerder, landsby osv. Det hender vi kjører flere hundre meter bortenfor den andre kjøreretningen. Noen ganger er det til og med en liten landsby eller et lite fjell mellom kjøreretningene.

Veiskuldrene er brede langs alle større veier. De er for havarerte biler og nødetater i utrykning, noe som er nødvendig med den farten som blir holdt og de avdelte kjørefeltene.

Det blir for tiden utført en del veiarbeid. De er flinke å skilte dette i god tid og stenger som oftest ett felt av gangen. Jeg tror ikke vi har ventet pga veiarbeid en eneste gang. Overraskende er det at når de skal legge ny asfalt, tar de bort absolutt alt av den gamle, helt ned til grunnlaget. Så planerer de opp helt på nytt og legger ny vei. Det er sikkert ikke noe å spare på det på kort sikt, men det er det jo på lang sikt. Den nye veien holder mye lenger, og trenger mindre vedlikehold.

Vi savner flere rasteplasser langs veiene. Det er mellom 7 og 10 mil mellom hver rasteplass. Vi synes det er greit å kjøpe brød/knekkebrød og pålegg og lunsje på en rasteplass, det er litt sunnere enn alle de fastfood sjappene som befinner seg langs veien. Men med så store avstander, må vi planlegge litt for å ikke måtte ende opp å kjøre sultne i lang tid.

Veiene er rette! Vi kan kjøre i 15-20 minutter før vi svinger 50 grader for så å kjøre i nye 15 minutter rett frem. Og det er slette etter slette, jorde etter jorde. Det blir litt kjedelig i lengden for oss som er vant å kjøre på svingete norske veier. Vi har møtt amerikanere som har advart oss mot smale og svingete veier til tider, men hallo, det er fortsatt gul stripe i veien! Smal vei her tilsvarer norsk standard på riksvei/europavei.

Som sagt er det mange store biler. Forståelig med alle de store kantene og grøftene de har rundt omkring. Her en dag skulle vi parkere utenfor en restaurant, og de eneste parkeringsplassene var opp en «bakke». Vi tok ned i med leppa under frontfangeren når vi skulle opp dit. Og det er ikke første gang. Ofte når vi skal svinge av til supermarked eller restauranter må vi ned i ei dump for å komme dit, og da tar vi ned i igjen. Saaben hadde hvertfall ikke likt seg i USA!

En siste ting: aldri opplevd så mye bugs på ruten og frontfangeren før! Vi vasker frontruten et par ganger for dag, på kvelden ser det ikke ut igjen. Og frontfangeren ser ut som en buffet for fugler, en veldig delikat buffet pyntet med rød, gul, grønn, brun og svart mat.. Mmmm, yummi…

-Mari-