The Greenway Project.

Litt av hovedgrunnen til at jeg hadde lyst til å legge ut på en lengre reise, var som kjent at jeg ville jobbe frivillig. Jeg skal ikke jobbe som frivillig andre steder enn I Kambodsja og det er jo også for en kortere periode, men litt er forhåpentligvis bedre enn ingenting.

Det frivillige arbeidet foregår gjennom en organisasjon som heter Greenway. Greenwayorganisasjonen ble stiftet I Thailand I 1998, men har siden den gang utvidet til å dekke flere land, blant annet Laos, Vietnam, Myanmar, India og Kambodsja. Tilsammen ti ulike land. Hovedkontoret befinner seg fremdeles I Thailand, og det er også Thailand som har det største antall frivillige arbeidere med 500-1000 I året, mens Kambodsja ligger I bunn med et gjennomsnitt på 80-100 personer hvert år. Grunnen til dette er hovedsaklig tilgang på prosjekter og sikkerheten til de frivillige. (Ingen fare mamma, jeg er I trygge hender…!) I år er tallene riktignok litt høyere, og vil være på et sted mellom 100-200 frivillige.
I Kambodsja startet organisasjonen opp I 2008 og hadde ti frivillige til å begynne med. I oppstarten ble de frivillige gjerne så lenge som seks måneder I slengen, mens nå er det ikke unormalt med et opphold på to uker. Organisasjonen valgte ut byen Samrong I Oddar Meanchey provinsen, som ligger cirka 40 km unna grensen til Thailand, nordvest I Kambodsja. Denne provinsen ble valgt fordi dette er den delen av landet som sliter mest I etterdønningene av borgerkrigen på 1970-tallet og Khmer Rouge regimet og derfor ligger lengst etter når det kommer til utdanning og velstand, og område er preget av stor fattigdom.

Til å begynne med var det kun arbeid på skole, som engelsklærer eller vedlikeholdsarbeider Greenway kunne tilby de frivillige arbeiderene, men det ble etterhvert åpnet for arbeid på barnehjem, der de frivillige kunne lære barna om hygiene og stå for generell vedlikehold av bygningen og området rundt. Arbeid på sykehus ble også et alternativ, men her kreves det at man minst har sykepleierutdanning for å kunne delta. De frivillige ble plassert rundt på ulike homestay og arbeid på skole foregikk på de ulike barneskolene I distriktet. Etter noen år hadde organisasjonen opparbeidet nok penger til at de kunne bygge sitt eget homestay for de frivillige, slik at alle kan være samlet på ett sted, kalt The Blue House, og donasjoner fra tidligere frivillige gjorde det etterhvert mulig for organisasjonen å bygge sin egen skole der barna kan lære engelsk hver dag. Barna her går på skole enten om morgenen eller på ettermiddagen, derfor tilbyr Greenway også to økter med engelskundervisning om dagen, slik at alle barna har mulighet til å kunne delta. Greenway School er hovedprosjektet til Greenwayorganisasjonen I Kambodsja, men dersom det er stor pågang av frivillige, er det fremdeles samarbeid med de lokale barneskolene og de frivillige kan bli plassert der også. Arbeid på barnehjemmet har I år opphørt, men et samarbeid med de ulike landsbyene I området er under utvikling, og det er også mulig å hjelpe lokale familier I sitt arbeid dersom det er behov for dette.

Greenway School består av fem klasserom og et daycare-senter. Klassene deles inn etter elevenes kunnskapsnivå og ikke etter alder. Level 1-5. Skolen er utstyrt med et meget beskjedent bibliotek, lekeapparater I skolegården og tilgang på rent drikkevann til elevene. Her får også elevene mulighet til å pusse tenner, noe ikke alle har rutine for hjemmefra. Det planlegges også å bygge et kjøkken, slik at barna på daycare-senteret kan få frokost hver dag.

For øyeblikket er det såkalt lavsesong for frivillige arbeidere, og på The Blue House er vi kun fire frivillige per I dag. Mer vanlig er et antall på rundt 12-15 stykker om gangen. På grunn av det lave antallet frivillige og fordi jeg var den eneste nyankomne den dagen jeg ankom, ble programmet mitt gjort om på, slik at jeg startet med arbeid med en gang jeg kom. Slik programmet er lagt opp har de frivillige den første uka de er her en såkalt kulturuke, der målet er å lære om den lokale kulturen, språket, historie og bli kjent med området rundt. Det er først I uke nummer to at de frivillige vanligvis setter I gang med å arbeide. Ukene mine ble byttet om på, I påvente av at det skulle dukke opp nye frivillige søndagen etter, slik at kulturuka kunne gjennomføres med flere deltagere. Derfor har jeg denne uken kulturuke og lærer masse spennende om språk og kultur. I morgen er det utflukt til Anlong Veng, som er et område som er viktig, dog skremmende, I læren om Kambodsjas nyere historie, da dette var området der de øverste lederne I Khmer Rouge hadde tilhold. På torsdag blir det besøk I tempelet I nabolaget, der vi vil få både en innføring I Buddhismen fra en av munkene og gjøre vedlikeholdsarbeid I tempelområdet.

I og med at jeg startet å arbeide en uke tidligere enn planlagt ble det litt uklart hva jeg kunne gjøre av arbeid. Hovedsjefen på huset her, Mr. Ya, var litt I villrede og ble usikker på hva slags arbeid han kunne tilby meg. Akkurat den uken hadde de nok frivillige her til å dekke undervisningen på skolen, og arbeid I de nærliggende landsbyene viste seg vanskelig. Først og fremst var han redd for at jeg ikke ville bli fornøyd med det tilbudet jeg fikk, men som jeg forsøkte å si gjentatte ganger, så var I grunn alt av arbeid interessant for meg. Jeg er ikke her for å være kresen på type arbeid.

Mandag ble det derfor en tur på skolen, slik at jeg kunne få se meg rundt på skoleområdet og fikk delta I undervisningen på Level 1, og jeg fikk en rundtur I nærområdet for å bli litt bedre kjent.

Tirsdag ble jeg tatt med på et prosjekt som ikke drives av Greenway, men med en samarbeidende organisasjon. Denne dagen skulle det holdes et folkemøte I landsbyen Ta Nuok om viktigheten av toaletter og litt om generell hygiene. Denne dagen har jeg allerede sagt litt om, men tar med noen ord til.

Etter en humpete mopedtur I solsteiken I 1 1/2 time ankom jeg (med min følgesvenn Sam) Ta Nouk village. Her satt allerede de aller fleste, som ikke var ute og jobbet I risåkeren, på plass til møtet. Hele møtet foregikk på Khmer, så jeg fikk litt oversettelse underveis, men store deler av møtet gikk greit å forstå innholdet av likevel. Denne landsbyen har, som jeg har nevnt før, kun åtte husstander med toalett, men hele 126 familier. For å få landsbyboerne til å forstå konsekvensene av å ikke ha egne toaletter, men kun bruke den frie natur, var et av virkemidlene å få alle til å delta I å lage et stort kart på bakken over landsbyen. Veier ble streket opp og samtlige måtte plassere sitt eget hus på rett sted. Litt busker ble plassert, og landsbyens brønner ble satt ut på kartet. Da alt var på plass fikk innbyggerne beskjed om å ta never med korn og lage hauger på kartet der de vanligvis gjør sitt fornødne. Dette ble gjort med mye latter, men da resultatet var ferdig ble de nærmest litt forlegene da de så hvor store deler av landsbyen som benyttes som toalett. Deretter ble det satt opp regnestykker på hvor mye dritt dette utgjør I løpet av en dag, en måned, et år… Enkel, men tydelig bevisstgjøring. Et lignende møte ble også holdt for barna I landsbyen, som avsluttet det hele med et demonstrasjonstog til foreldrene, der de gikk med plakater og innstendig ba om et eget toalett. Det hele var gjort på en sjarmerende måte, men med et klart budskap.
Organisasjonen som reiser rundt og promoterer toaletter I landsbyene vil, dersom innbyggerne ønsker det, bistå med en del materialer og andre kostnader I forhold til byggingen av toalettene. En familie vil derfor ende med en egenandel på cirka 100 dollar for å kunne få sitt eget toalett. Toalettene er ikke kun for hygieniske årsaker, men også for innbyggernes sikkerhet, da det ikke finnes strøm og det blir stappmørkt veldig tidlig på kvelden. Ute kan det lure både farlige dyr, og mennesker som er ute etter å skade deg, som du ikke vil kunne se I mørket.

Aldri skrevet toalett så mange ganger I mitt liv…

Å få delta på et slikt møte var spennende og lærerikt nok, men det var jo ikke stort jeg kunne bidra med annet å sitte og ta opp plass. Så da jeg senere på dagen ble spurt om jeg ville bli med på et tilsvarende møte dagen etter, måtte jeg ærlig svare at jeg ikke så helt nytteverdien I det, og at jeg gjerne heller vil være med på noe der jeg kunne bidra aktivt selv.

Så da ble det slik.

Fra onsdag til fredag fikk jeg delta på et byggeprosjekt på skolen. Alle skoler I Kambodsja skal ha en flaggstang, slik at flagget kan heises hver morgen og elevene kan synge en sang. Greenway School har ingen flaggstang enda, så da var det arbeid med dette jeg skulle få være med på. Da fikk jeg virkelig kjenne den nådeløse sola, og gleden av litt skikkelig fysisk møkkarbeid. For det var ikke bare å grave et hull I bakken å smekke nedpå ei flaggstang, nei, her skulle det være en skikkelig trapp med blomsterbed å fine greier. Så vi har hakket og gravd, murt og pussa, vært land og strand for å grave opp jord til å fylle opp sirklene vi har murt, slik at det skulle bli en trapp, bært mursteiner og drukket hundrevis av liter med vann. For med rundt 30 varme I skyggen, og flaggstangpodiet godt plassert I sola, skal jeg hilse og si det var varmt.

Stort sett har det kun vært meg og en håndverker på prosjektet, men litt hjelp har vi fått av og til. Utfordringen lå hovedsaklig I at han ikke kan et ord engelsk, så det ble mye kroppsspråk. Men vi fikk det da til å fungere. Det er kanskje ikke verdens viktigste prosjekt, men for skolen og barna er det viktig.
Det var også fint å kunne tilbringe dagene på skolen, bli litt kjent med elevene og skolehverdagen deres. Selv om jeg ikke underviste endte jeg likevel opp som Teacher Marianne, og det var high five og klemmer I fleng. Søte elever med hele framtida forran seg. Og nå kan de snart starte skoledagen med både en tannpuss og heising av flagg!