Profile
Blog
Photos
Videos
Det finnes et hav av steder jeg kunne valgt å reise til, og da jeg først hadde muligheten kunne jeg sikkert ha funnet på noe annet enn å forville meg ut på landsbygda I Kambodsja. Men dette valget var på ingen måte tilfeldig valgt.
Det er vel unødvendig å si noe særlig mer om selve reisen hit, enn at det var en lang tur, med tre flyturer og en biltur. Cirka 22 timer om hvordan jeg hadde det mens jeg satt på rompa er temmelig uinteressant. Men hvordan jeg endte opp med å velge nettopp Kambodsja som en del av reisen, kan jo være mer interessant. For noen år tilbake var jeg på en lengre reise, der Kambodsja var en av destinasjonene. Da fikk jeg større innblikk I dette landets historie, noe som gjorde meg både opprørt og mer nysgjerrig. Jeg kunne ha holdt en forelesning om Pol Pot og Khmer Rouge, om hvor jævlig dette var, og om hvor forferdelig jeg syntes det var at dette kunne skje uten at noen reagerte. Men jeg skal spare dere for historietimen. Poenget er bare at sist gang jeg besøkte dette landet, ble jeg fort klar over at jeg hadde lyst til å komme tilbake på et senere tidspunkt, men da med et mål om å kunne jobbe som frivillig. På en eller annen måte følte jeg at jeg skyldte dette folket å kunne gi noe godt tilbake, så derfor sitter jeg nå I lyset av måneskinnet, på landsbygda I Kambodsja.
I dag er det tirsdag, jeg kom hit på søndag. Allerede føles dette som en evighet, for tida står nærmest stille I en avkrok av verden der det knapt nok skjer noen ting. For min egen del har det skjedd massevis, og jeg føler meg allerede enormt mye rikere på erfaringer. Dagen snegler seg avsted, sola steker og det er fremmede lyder på alle kanter. Selve frivilligjobbingen tenkte jeg at jeg kunne skrive et eget innlegg om, når det har gått litt flere dager. I dag har jeg mer lyst til å fortelle litt mer om livet I på landsbygda.
Spør du ikke, får du ikke vite noe heller, tenkte jeg…og siden har spørsmålene mine rent ut av meg. For de menneskene som lever I landsbyene og ikke I byen, er livet litt anderledes enn hjemme. Seks måneder av året benyttes til å arbeide på risåkeren, mens de andre seks ikke brukes til noen verdens ting. Da sitter folk bare hjemme, samles til sosiale møter og bare lar dagene rusle og gå. Eller, som enkelte gjør, reiser til Thailand og skaffer seg arbeid, stort sett svart. Det er uansett ikke noe arbeid å ta seg til på landsbygda, men hadde de reist inn til byene og tatt seg arbeid, ville de likevel tjent mindre enn å reise over grensa til Thailand.
Det er enorme forskjeller på fattig og rik, og på landsbygda, der er de fattige hele hurven. Men det gjøres stadig forbedringer og forsøk på å modernisere livet til landsbyboerne også. I dag var jeg med på å besøke landsbyen Ta Nuok. Her bor det 126 familier, per I dag er det åtte husstander som har toalett, resten finner seg en busk. Etter dagens møte var det ytterligere 80 husstander som meldte sin interesse for å få seg eget toalett. Dette går ikke bare på hygieniske årsaker, men når du bor I bushen uten strøm og med alskens insekter og dyr eller mennesker med skumle intensjoner, da sier det seg selv at det kan være direkte farlig å måtte gå ut etter mørkets frambrudd for å gjøre sitt fornødne.
I Kambodsja er familiene gjerne store. Min gode venn Sam, som svarer på alt jeg spør om og som tar meg med rundt omkring, fortalte meg at mora hans har elleve søsken, og han selv har seks. I byene har de riktignok blitt mer bevisste I forhold til antall barn de produserer, disse skal jo ha mat, og fremtiden ligger I å kunne gi barna skolegang. Foreldrene ønsker å kunne være sikre på at barna får en god og sikker fremtid. Derfor har familiene blitt mindre, I byene, på landsbygda er ikke de voksne nødvendigvis så opptatt av at barna skal gå på skole, flytte til byene og skaffe seg jobber, de vil ha barna som arbeidskraft på rismarkene når de blir gamle nok.
Sam og jeg har snakket om alt mulig rart, alt fra toalettforhold til veiavgift på bil. Veiavgiften på bil er 80 dollar I året, 80 dollar er like mye som enkelte tjener I løpet av en måned…men det er jo lite sannsynlig at disse menneskene eier en bil. Scooter og moped derimot er litt mere utbredt. Jeg spurte om det I det hele tatt finnes noen regler for bruk av moped/scooter. Nei, fikk jeg til svar, etterfulgt av latter. Eller jo, det er to regler, føreren må ha hjelm og du må ha speil. Ellers kan du være ti år og ha med deg tre stykker, bare du klarer å kjøre… Jeg spurte også om det er noen form for kildesortering her. Kun vannflasker, men det er ikke all verden å hente på det…det kunne jeg vel nesten konkludert med selv, da plastsøppel ligger strødd I veikanten og røyken fra søppel som brennes ligger som en tåke I lufta og gir konstant svie I øynene.
I Samrong, som jeg befinner meg I, er det riktignok både strøm, vannklosett og trådløst Internett, men et par kilometer lenger unna finner du ingen av delene. Her starter dagen når hanen galer, og derfor er det greit å komme seg I seng, på et tidspunkt der de fleste hjemme så vidt har kommet seg hjem fra jobb og inntatt dagens middag. Så god natt fra landsbygda, I morgen venter nye eventyr…
- comments
Birgitte Vold så innmari spennende å lese om alle inntrykkene dine, Marianne. dette minner meg om mine månder som frivillig på en barneskole i India for noen år tilbake. Skikkelig gøy å vekke alle minnene igjen. Du gir meg reiselyst! Kos deg, ta masse bilde og nyt tiden :) Må se deg og høre alt når du kommer hjem!