Jeg har nå opplevd mitt første jordskjelv. "Dessverre" sov jeg gjennom det. Mellom 3.36 og 3.41 lokal tid forrige søndag var det to jordskjelv utenfor stillehavskysten i Nicaragua, det sterkeste målt til 6,4 på Richer's skala. Vanligvis er dette kraftig nok til å gjøre store ødeleggelser, men denne gangen forsårsaket ikke skjelvet noen materielle skader eller menneskeliv, heldigvis. I huset vårt var det bare én som var våken, og hun sa at hun merket det godt og at alle de lokale i nabolaget løp ut på gata i frykt. I Nicaragua er det mange som lever i frykt for at det skal komme et like stort skjelv som på 70-tallet, da hele Managua falt i grus. Det er visstnok et veldig utsatt område siden Managua ligger over to plater som gnisser mot hverandre. Heldigvis gikk det bra denne gangen!

Jeg dro en tur til El Tunco i El Salvador igjen på torsdag. Koselig å se igjen en del folk som jeg kjenner her. Dessverre har bølgene vært for store til at jeg har kunnet surfe, men det har vært deilig å være her allikevel. Noe som overrasket meg veldig i går som det var kvinnedagen, var at mange lokale her ikke visste om det! En god kamerat av meg (fra El Salvador) hadde aldri hørt om det en gang. Jeg måtte spørre moren hans i dag om hun hadde hørt om det. Det hadde hun, men fortalte at det er ingen som pleier å engasjere seg og feire det her, kun de rikeste i hovedstaden. Det synes jeg er trist å høre, ettersom det er blant de fattige i Mellom-Amerika at kvinners rettigheter er lavest. Jeg vet at det var en stor feiring av kvinnedagen i León, så det er hvert fall godt å vite at det skjer noe noen steder i denne delen av verden hvor macho-kulturen er veldig sterk og kvinner derfor sjeldent har noe de skulle sagt.

Mens jeg lever i et av de fattigste områdene i Latin-Amerika prøver jeg å reflektere over ting jeg opplever som får meg til å tenke på hvor materalistisk og bekymringsløst vi lever hjemme i Norge. Her i El Salvador, i nabolagene som ligger utenfor El Tunco, er det begrenset med vann. Faren til en kamerat av meg jobber med vanntilførselen i området hvor de bor, og sørger for å slå av og på vannet til de ulike nabolagene ettersom de har ulike timpelaner for når de har vann i husene sine. De har kun tilgang på vann noen timer om morgenen og noen timer på ettermiddagen/kvelden. Dette er ikke det fattigste strøket i landet, da jeg ble fortalt at noen steder har folk bare vann i én time om dagen. Dette er noe å tenke på neste gang vi tar vår lange, varme dusj hjemme, gjerne flere ganger i løpet av dagen. Jeg skal hvert fall tenke på det, og sørge for at dusjen blir kortere.

Noe jeg har satt pris på ved å leve her, er hvor enkelt folk lever og hvor lite som skal til for å gjøre folk lykkelige. For oss er det nesten en nødvendighet med smarttelefon slik at man kan ha tilgang til facebook og instagram 24/7, mens her lever folk i noe vi ville kalt skur og lar dagene passere mens de slapper av i hengekøya si og er sammen med familien. Hvem er mest lykkelig? Jeg mener hvert fall at vi i den vestlige verden lever i en så overdreven overflod av materalistiske goder at vi ikke lenger setter pris på de små tingene, og at dette ofte går utover våre menneskelige relasjoner og lykke. Jeg vet at jeg ikke er noe bedre selv (facebook-avhengig), men jeg tenker at det hvert fall går an å prøve å endre livsstilen sin noe...