Xin Chao fra Saigon!

Da er vi paa innspurten av Vietnameventyret her i Ho Chi Minh (kjent som Saigon for den vanlige mannen paa gaten). Her blir vi i to netter til foer vi reiser videre paa en 6 timers (eller 8 timer, vi har blitt fortalt begge deler) busstur til Phnom Penh i Kambodsja.

Vi fikk endelig et par flotte soldager i strandbyen Mui Ne, men greide selvfoelgelig aa bli kjempesolbrente allerede den foerste dagen.. 20km lang strandlinje var ikke aa forakte, herlig badetemperatur og straalende sol med avkjoelende bris foerte til at vi gikk all-in for brunfargen paa foerste forsoek. Det skal sies at det ble farge. Men mer hummerroed. Ingvild kan melde om vanskelig sovestilling da baade mage og rygg er rammet, mens Linn har et greid aa faa en fin, knallroed ramme rundt ansiktet som fortsetter langt opp i haarfeste. Ikke goey aa boerste haaret. Resultatet har derfor blitt en troett Ingvild og en bustete Linn.

Det ble fort klart for oss at Mui Ne var en russisk by. Her var helt sikkert 80% av turistene russiske. Menyene paa restaurantene stod paa russisk, de vietnamesiske kelnerne proevde aa friste oss inn paa restaurantene med russiske godord (som jo vi ikke forsto!) og vodkaen var stilt helt fremst i butikkvinduene. Vi maa ha glidd rett inn, for vi ble flere ganger stoppet av andre russiske turister som plapret i vei paa deres eget morsmaal til oss. Vi kunne ikke annet enn aa riste paa hodet, og vi vet fremdeles ikke om det var et kompliment eller ei aa bli tatt for aa vaere to av deres landsmenn...

Etter aa ha innsett at vi ikke kunne legge oss tilbake i solen paa stranden igjen andre dag, bestemte vi oss for aa reise til de store sanddynene Mui Ne er kjent for. Og endelig skulle vi faa leid oss mopeder! Her var det ikke like trafikkert som de andre vietnamesiske byene vi har vaert i (dessuten, som resepsjonisten forklarte oss, "er dette en russisk by, og russerne sover helt til 11-12, saa inntil da er det helt stille her"), saa vi toerte aa begi oss ut i trafikken. Linn er kjent med mopedkjoering fra foer, mens for Ingvild var det en ny og spennende opplevelse. Vi fikk to fine automatiske Yamahaer levert paa parkeringsplassen til hotellet med forklaringen "hold dere bare til kanten til hoeyre, hvis noen tuter saa flytt dere eller skrik". Vi kom oss ut paa veien, og Ingvild syntes det gikk overraskende bra, spesielt var hun god paa de rette strekningene. Etter aa ha kjoert ut til en bensinstasjon og faatt fylt opp tanken, dro vi ut paa den tre-felts store motorveien som gikk parallellt med restaurant- og hotellgaten langsmed stranden. Her var vi ufattelig nok nesten helt alene. I over 20 km kunne vi suse av gaarde med en fantastisk utsikt over Soer-Kinahavet (og disse mopedene var ikke plombert som Vespaen, pappa!). Vi kom frem til the red sand dunes etter 22 herlige kilometre der vi ble moett av et titalls smaa gutter som skulle guide oss i dette oerkenlandskapet. For en liten sum fikk vi leie plastbrett som vi kunne ake ned sanddynene paa. Guttene var eksperter og viste oss ivrig hvordan vi skulle skli ned. Etter et par turer ble vi smaalei av sanden som hadde blandet seg inn i solkremen og svetten, og vi avsluttet moroa. Etter en improvisert kattevask/dusj ved hjelp av vannflasker satte vi oss igjen paa mopedene vaare og bega oss de neste 25 kilometrene mot the white sand dunes som skulle vaere stoerre og mer imponerende. Etter aa ha kjoert en skikkelig melkerute det siste stykket kom vi frem og fikk sett de hvite ragende sanddynene. Her fikk vi en guide til aa kjoere oss ut paa en 4-hjuling saa vi fikk kjoert opp paa toppene og se det hele.
Vi hadde ikke beregnet saa godt med mat, saa vi suste raskt tilbake de 45 kilometerne for middag, der Linn endelig fikk proevd den tradisjonelle vietnamesiske suppen Pho. Ingvild holdt seg til klassikeren vaarruller.

Deretter reiste vi hit til Saigon, en 5 timers intim busstur (bussen var helt full og vi endte opp bakerst i 5-seteren klemt mellom to svensker (som vi ikke oppdaget var svenske foer vi var halvveis, etter vi hadde snakket som vanlig oss imellom i god tro paa at ingen forstaar hva vi sier). Vi kjoerte inn i Saigon i aattetiden om kvelden, og dro akutt til naermeste restaurant for etterlengtet ordentlig mat.

I dag har vi blitt litt kjent med byen her, der vi har traakket oss rundt til The War Remnant Museum (mange faele bilder og inntrykk fra Vietnamkrigen), Independence Palace, Notre Dame, postkontoret, Benh Thanh market (med en duft som frastoetet Ingvild - som i perioder maatte holde seg for nesen og alltid visste hvor naermeste utgang var) og en lengre leting etter Megastar Cinemax kino som vi ikke fant (vi stoler ikke lengre blindt paa Ingvilds iPhone-GPS). Det ble igjen en ganske akutt middag i 17-tiden, foer vi paa normalt Linn- og Ingvild-vis labbet tilbake mot hotellet for kvelden (neida, joda, neida, men i kveld var det veldig fristende aa slappe av og se paa tv paa hotellrommet).

I morgen blir det ny leting etter kino (vi vil se Twilight - Breaking Dawn Part 2 bare fordi vi maa) og siste innpust av Vietnams eksos, kaos, vietnamesisk white coffee (som Linn har blitt saa glad i) og banana pancakes (som Ingvild har lagt sin elsk paa). Ellers maa vi ogsaa si at de 18 dagene i Vietnam har gjort oss veldig hardfoere naar det gjelder aa krysse den gale trafikken. Naa legger vi ut i mylderet av mopeder, tuting og biler uten aa noele. Ingvild har filmet, se film!

Naa har Ingvild lastet ned julespilleliste paa iPoden saa vi kan holde tritt med julestemninga hjemme. Haaper alt staar bra til der og at snoen er paa vei!

- Ingvild og Linn, eksosryper -