Profile
Blog
Photos
Videos
Under construction. Det slår meg når vi returnerer til Delhi. Kanskje dette ikke var et av de mange ordspillene Inderne er så glad i, men en brutal sannhet. For fire uker siden startet reisen med et 2 dagers opphold i million byen. Den fremstod som enenestestor ruin, med halveis revene bygg og gater som flomet av vann og møkk. Jeg er ennå skeptisk til påstanden om at Delhi vil være Paris om elleve måneder, men dersom det fortsetter i dette tempoet, kan kanskje rom bygges på et år. Byen som møtte oss søndag var en annen en den vi forlot. Myndighetene har tilsynelatende syselsatt samtlige av Delhis 20 millioner innbyggere, med et krav til 24 timers arbeidsdag. Og viss du lurer på årsaken til denne magiske tryllemåneden, så heter den Common wealth games. Asias olympiske leker. Delhi har fått den noe tvilsomme glede av å være vertskap, og selv om hav og himmel har vært satt i bevegelse den siste måneden,går ikke lekenes oppløp på skinner. Flere nasjoner har trukket seg, på grunn av hensyn til utøvernes helse. Delhi er rangert som verdens mest forurensede by, kanskje noe å ta med i betraktningen før man legger ol hit? Media dekker utviklingen i Delhi, og hittil har det ikke vært mange godord. Barnearbeid er tydeligvis akseptert når man er ute i dårlig tid til et sportsliglag man skal arrangere. Kvalitet er heller ikke øverste prioritet. Nylig kollapset en gangbro, som var bygget i anledning common wealth games.På flyvningen fra Madras til Delhi i går, leste jeg at lekene hittil har klart en ganske utrolig ting, å samle innbyggerne i Delhi, mot Common wealth games. Så her er vi. Ganske beleilig at de har pusset opp litt sånn for å gi oss en hjertelig velkomst. Allerede når du kommer ut fra ankomsthallenpå flyplassen, har du sju spisesteder å velge mellom. Og de tilbyr grovbrød og fullkornspasta(som overhodet ikke er indisk, og du ikke vil finne noe annet sted). Linn og Karianne slo på stortromma, og kjopte popcorn. Jeg håper ihvertfall at noen legger turen hit, om ikke annet for å forsyne seg av den overprisede, men å så vestlige, maten.
Vi landet ihvertfalli Delhi rett for klokken ti sondag. En hel dag på reise, fra Port Blair, via Madras, til Delhi. Erfaringen var nok engang at å fly i Asia, spesielt over hav, er ikke som å fly i europa. Det rister og bråker, flykurser er til for å endres, og landingsstripa er ikke nødvendigvis mer en 100 meter lang. Et par av landingene var ganske offensive. Rett ned og fulle bremser, Hva skal man med innflyvning når man nesten ikke har rullebane. Stopper gjør det uansett. Forsinkelsen i Madras ble benyttet til Manikyr og pedikyr, storfornøydde med egen effektivitet. Tiden foltes kanskje litt lenger for Anki og Karianne, som ventet i flyseter rett ved hølet( doen). Vel fremme, innkvarterte vi oss nok engang på Ajanta. Karianne kunne ikke fatte eller begripe, hvor den skittne byen vi hadde lovet henne ble av. Det kunne ikke vi heller. Hotellet har tydeligvis anskaffet lonely planet( de får refs for varierende kvalitet på service), og sendt alle de ansatte på smilekurs, for maken til smiling og dulling . Holy cow(haha, ny favoritt). Mandag morgen møtte vi duggfriske( dårlig spøk, vi lukter mugg, siden rene klær er historie. Tørrsjampoen er også tømt), til frokost.Thorud og Harraldsen(Anki og jeg har delt rom de siste ukene, og føler oss litt som et pensjonert ektepar) venter på Larsen og Blekkerud, som for anledningen er noen minutter etter skjema. Linn slenger seg ned, bestiller ikke overraskende en cheese omelet og en butter toast. Når kaffen er bestil, without suger and milk, yes, NO sugar, NO milk.Bryter Linn tystnaden. ¨så dere nyhetene I går eller? ¨. Anki og jeg ser på hverandre, og innfinner oss med at mtv ikke erdet mest kultiverte valget. ¨Nei¨, unisont. Saken er den at når vi boardet flyet på flyplassen i port blair, boardet et annet fly samtidig. Air India og Kingfisher hadde paralelle flyvninger til Madras. Og mens vi opplevde litt risting, hadde åpenbart taket falt ned i kabinen på det andre flyet. Dette hadde igjen ført tilat en passasjer ble psykisk ustabil og løp rundt i flyet. Et annet Kingfisher fly, hadde forsvunnet fra radaren under en flyvning i lufta fra delhi til en annen innenlandsdestinasjon. To nesten ulykker på en dag. Og flaks for oss at vi var på rett fly.
Etter frokost oppsøkte vi et shelter. Et hjem for gatebarn. Mange barn rømmer hjemmefra og lever på gata. Bare ved togstasjonen i Delhi bor det 2500 gatebarn! En i dag 22 år gammel gutt, tok oss med på vandring gatelangs. Han levde på gata fra han var 6 til han ble 8, når han valgte å takke ja til å flytte inn i det nyehjemmet han ble tilbudt.
Shelteret heter Salam Baalak. Oversatt til Norsk vær hilset barn. Vi spurte han hva som gjorde at han tok besluttningen om å forlate friheten på gata. Da svarte han at det var muligheten til å se på tv som var avgjørende. Betryggende at et barn på 8, uansett bakgrunn, fortsatt er et barn. Bollywood og filmindustrien er barnas inspirasjon, skal vi tro gårsdagens guide. Han fortalte at barna aldri kan ha penger på seg, over en natt. Når de sover, vil det bli stjålet. De bruker penger på stoff, sigaretter og underholdning. Bollywoodfilmene er det som holder drømmen levende. Hver fredag kan de gå på kinoforestillinger. Filmene blir en mal for sosial atferd. Når de går på kino er de selv heltene. Den store hitten i høst, heter Dabang¨. I Dabang har helten ofte festet solbrillene i nakken på t skjorta. Dette er nå en ny trend. Vi må smile og le litt når vi får denne historien fortalt. Bollywood filmene følger ofte en eventyrmal, med en kjekk mann og dame som kjemper for å få hverandre. Banalt og harry, sett med mine øyne. Men for en liten hjemløs Indisk gutt, det kuleste i hele verden.
Hvorfor velger barna å reise hjemefra? Mange har et hjem. Guttene flytter til byn i seksårs alderen for å jobbe. Familien trenger pengene, og barna må bidra. Noen rømmer fordi de vet det er lettere å komme til penger i byen. Guiden vår begynte å jobbe ved en fabrikk i byen i en alder av seks år. Etter femten måneder savnet han familien sin så mye at han bestemte seg for å lete etter broren. Han gikk seg vill, og kunne ikke finne tilbake til jobben eller familien. I noen år var han medlem av gjenger før han flyttet til Salam Baalak. Salaam Balak har 5 shelters. Tre for gutter og to for jenter. Årsaken til at det er færre jenter en gutter på gata, er at jentene jobber som prostituerte.De holder til på den andre siden av togstasjonen. Jentene må ha minimum 25 kunder pr dag. Et jentebarn er en belastning for familien, siden det kreves medgift fra foreldrene når hun giftes bort. Det er vanskelig å tenke seg, hvordan de klarer å overleve. Og jeg skjønner så godt at de tar enhver mulighet til å flykte fra virkeligheten.
Sola steker i Delhi. Siden grillsesongen ble avsluttet på Andaman, søkte vi tilflukt i en tuktuk. Tre i bredden og Anki på fanget. Gjennom byen, mot Connaught place. Delhis turiststrøk nr 1. Vi hoppet av utenfor United coffeshouse. Resten av dagen ble det shoppet med god samvittighet. For 8 dager på Andamand, inkludert opphold og mat, brukte jeg den nette sum av ca 800 norske kroner. Latterlig billig. Selv om Israelerne synes vi betalte en avskrekkende døgnpris. 400 rupies(60 nok ) pr pers, pr natt. Linn og jeg ville kjøpe minipc. Vi fro til det som skal være Asias storste elektronikk marked. Jeg fikk følelsen av å komme til en drabantby, med enorme murblokker, plassert i sirkel rundt en plass. Jeg har aldri sett så mange duppeditter på et sted. Etter noen timer, var vi stolte eiere av to nye HP mini pcer. Med offic pakke og alt instalert ca 500 kr billigere enn hjemme. Utslitt etter forhandlinger og full oppmerksomhet, ble kvelden tilbragt på hotelet.
I dag har vi en siste dag til sightseeing før flyet går hjem til gamlelandet i natt. Jeg har en følelse av at det ikke er siste gangen jeg besøker India.
- comments
Annki Jeg blir med neste gang :)
Linda Ja! Til mellom amerika??
Linda Litt treg jeg. hehe. Til India selvsagt. Kanskje om to år!:)