Eplebiting
OKEI! Siden Amanda tok ansvar og kommenterte på bloggen skriver jeg et nytt innlegg, og dedikerer hele greia til henne. Vær så god Amanda ☺ (P.S. Ikke bli fornærmet om dette innlegget ikke dreier seg kun om deg Amanda, det er bare dedikert til deg, kjære.)

Som en ekte travel writer er det vel bare å bite i det sure eplet og skrive for alle som er interesserte, og for alle de som ikke bryr seg om hvorvidt skribenten bak de fantastiske reiseskildringene synes det hadde vært hyggelig med noen tilbakemeldinger.

Destination Puerto Iguazú
Torsdag 9/10 (ja, jeg veeet jeg skriver sent) var dagen for avreise. Var vi på forelesning? Nei? Husker ikke. Uansett, da klokken nærmet seg 6 om ettermiddagen troppet de omtrent 20 studentene som skulle være med på tur opp på busstasjonen. Vi kom oss ombord på Rápido Argentina-bussen som skulle ta oss de 20 timene nordover - til den lille byen Puerto Iguazú, og for å se de kjente Iguazú Falls som er på UNESCOs verdensarvliste.

"20 timer på buss..." tenker du kanskje. Nei, det var ikke i nærheten av så ille som man forventer seg etter årevis med pendling med E6-ekspressen og et par måneder i India. På denne bussen hadde vi kjempestore og brede seter, som man kunne slå helt ned uten å plage personen bak (ergo blir man ikke plaget selv heller), filmvisninger, to måltider (der kan kvaliteten diskuteres), pledd og puter. Det eneste som faller meg inn å klage på var det matbrettet som kom flyvende fra ingensteds og ga meg et smekk over fingrene da det landet med et smell i fanget mitt. Og kanskje det faktum at den stakkars buss-vertinnen (bustinnen) var dum nok til å gå fra et helt brett med kaffe midt i bussen (rett ved meg) og i en skarp sving sier det seg selv at det brettet ikke blir stående der man forlot det. ERGO ble endel av mine eiendeler druknet i kaffe mens den fnisete buss-vertinnen prøvde å redde situasjonen ved å gnikke en sliten fille litt rundt på bussgulvet. Uansett, da de 20 timene var omme og vi ankom Iguazú fredag formiddag, var vi mer uthvilt enn man kanskje skulle tro.

Etter et par timer med fullstendig ro og en liten lur på Hotel Tropical, forøvrig et veldig koselig hotell der jeg, Linda og Amanda ble tildelt et fint tremannsrom der vi lagde vår egen kvadruppel seng, var det tid for den første ekskursjonen; katamarantur til Paraguay! How exotic! Trodde vi. Det viste seg å være halvannen time på Rio Iguazú og Rio Paraná, der vi befant oss sammen med 40 andre. Pensjonister. Et sted underveis var vi plassert sånn på elven at vi kunne se over til Brasil, Paraguay og Argentina på tre kanter omkring oss. Det absolutte høydepunktet (haha) var vel når det ble annonsert over høyttalerne at vi skulle se et paraguansk religiøst ritual og at vi måtte være stille. Så snek den store hvite katamaranen seg lydløst og umerkelig inntil en strandbanke der 20 liksom-indianere trasket rundt et bål og sang litt. Høyst orginalt. Så var det tid for noen lokale musikere som underholdt oss i mørket på vei tilbake til Argentina og Puerto Iguazú.

Lørdag var det klart for første utflukt til Iguazú Falls. Myten sier at fossefallene ble skapt da en sjalusi skogsgud i raseri (over en krigers flukt nedover elven med sin elskede) forårsaket ødeleggelsene (om man kan kalle fossene en ødeleggelse) som skapte Iguazú-fossene, og videre at krigerens elsker ble dratt ned med vannmassene. Krigeren selv ble hengene over kanten som et tre, stirrende etter sin elskede. Og som Lonely Planet sier: The power, size and sheer noise of the falls have to be experienced to be believed. HELT fantastisk. Sommerfugler, regnbuer og vanndråper omkranset oss der vi vandret gjennom den subtropiske regnskogen over de uendelige paserlasene (broene) som tok oss ut til de gigantiske fossene. I tillegg kom vi over noen merkelige vesener vi kalte både maurbjørn og vaskesluker, grunnet dens mausluker/vaskebjørn utseende. I ettertid fant vi ut at disse tamme, søte, (muligens rabiessmittebærende) dyrene kalles sør-amerikanske nesebjørner. Etter en hel dag med fossefall, hodepine, stekende sol, is, fargerike fugler og firfisler kom dagens absolutte høydepunkt (og ikke høydepunkt i paraguay-indianerrituale-forstand) Garganta del Diablo et gigantisk fossefall der man står helt ytterst på tuppen og stirrer ned i selveste djevelgapet. Her blir så ekstremt mye vann slengt over kanten at man verken klarer å se bunnen eller unngå å bli rimelig våt. Tiltross for at Iguazú Falls utvilsomt er en turistattraksjon og dermed innebærer alt som følger med (høye priser, masse utlendinger, slitsomme guider og fotografer) er dette et sted som anbefales på det sterkeste. Det kan ikke beskrives, det må bare ses (klisjé ja, men likefullt sant).

Og nei, det var ikke over. På søndag var det opp like tidlig, denne gangen for å se Iguazú Falls fra brasiliansk side. Vi pakket med oss passene og kom oss over grensen til Foz do Iguazu. Her var det også nesebjørner og sommerfugler, og i tillegg tusenbein og ekle edderkopper. De 275 fossefallene så enda bedre ut fra denne siden (som er temaet for den evige diskusjonen blant folk som har sett begge sider). Den største forskjellen fra argentinsk side var at man i Brasil fikk et mye bedre overblikk over alle fossene, og det ga det hele et annet perspektiv. Men på sin side (dobbelbetydning Linda!) kan Argentina skryte av Garganta del Diablo, som overgår det meste på brasiliansk side. Etter endel timer og enda flere is, satte vi kursen mot en brasiliansk buffét, før vi med våre nystemplede pass vendte bussen mot Argentina atter en gang.

På mandag skulle vi tilbake til Buenos Aires, men siden bussen ikke gikk før i tre-tiden og vi måtte sjekke ut klokken 10, var det god tid til å slikke sol ved bassenget. Det var nok ikke mange som pakket sakene frivillig (eller byttet ut bikinien med bukse og genser) når avreisen nærmet seg, etter å ha fått smaken på det søte ferielivet. Da bussen forlot Puerto Iguazú var det nok en gang tid for pledd, film/konsert-visning (through it aaaaaaaaaaaaaall), en ny (og antageligvis mer erfaren) bussvertinne og mer søvn. I tillegg var vi effektive og leste en del (les: litt) pensum. Så det var ikke BARE ferie, disse 5 dagene på reisefot ut av storbyen.

Hverdagen i Buenos Aires
...består nå kun av spansklesing. Nei da, det er ikke sant. Men eksamensangsten har kommet for å bli. I dette øyeblikket fortrenger jeg den, og skal fortelle dere om flere morsomme ting vi har opplevd den siste tiden.

Jeg og Amanda koste oss på en fantastisk sushi restaurant, der vi nøt laksemaki og sake. Vel... Saken koste vi oss kanskje ikke så mye med, men det er viktig å prøve alt (les: tips fra Annettes avreisekort). Etter å ha stappet i oss all laksen stakk vi innom Freddo's og kjøpte is igjen. Frrrrrambuesa og dulce de leche <3

Forrige helg forlot Linda og Kristin oss til fordel for henholdsvis Uruguay og farmen, og jeg og Amanda styrte skipet i la calle Mexico. Lørdag formiddag kom vår søte musikernabo Pedro og ba oss på russisk-argentinsk suppe hos han og Arseny(kk). Vi tilbrakte et par timer i solen på takterassen rundt Pedro og gitaren, omringet av diverse mystifistiske planter og tobakk. Denne gangen styrte vi i det minste unna absinth'en. Jeg og frk. Nerheim bestemte oss for å ta det rolig den kvelden, og gå til sengs tidlig. God plan, som ikke ble fulgt overhodet. Vi stekte pannekaker, spiste de med is og sjokoladesaus, drakk øl til, og ble sittende og skravle til klokken var langt over midnatt og leggetid.

La Boca
Vi har nå oppdaget at vi har særdeles få dager igjen i Buenos Aires, og altfor mange ting vi skulle ha sett og ha gjort før vi reiser. Så vi gikk hardt til verks og skrev en liste med alt som må gjøres. I dag fikk vi muligheten til å krysse av et punkt, etter å ha tatt en dagstur til det kjente nabolaget La Boca. La Boca er arbeiderklassens bydel og er hjem for det berømte fotballaget Boca Juniors. Tiltross for guidebøkenes klare advarsler mot å gå rundt i de lite befolkede gatene i La Boca på vei til fargerike Caminito, klarte vi jo naturlig nok å rote oss ned mot havnen (ca det minst lure stedet i Buenos Aires å gå som turist dersom du har et håp om å ha pengene dine med deg hjem igjen). Men etter å ha blitt stoppet og omdirigert av lokale jenter og politimenn - vekk fra de farlige gatene (peligroso, peligroso!) kom vi oss helskinnet inn i turiststrømmen igjen. Vel fremme i Caminito vandret vi rundt mellom de fargerike blikkhusene, før vi slo oss ned på en café og spiste lunsj akkompagnert av live tangomusikk og flinke dansere. Las turistas, si? No?

Og igjen: vi har danset mer tango (I'm lost in the tango), vi har spist mer biff, vi har opplevd nye restauranter og nye bydeler. Vi har drukket nye drinker, lært nye spanskgloser, truffet nye argentinere, vært mer på kino, og bakt et brent sjokoladekakefjell toppet med dulce de leche, sjokoladesaus og jordbær (se bilder).

Ellers er det vel ikke noe nytt. Er alle fornøyde? Vedlagt følger en instruksjon om hvordan skrive beskjeder på bloggen:

1. Etter å ha lest blogginnlegget, beveg musepekeren til der det står "Message Board".
2. Klikk med musepekeren der det står "Message Board".
3. Beveg musepekeren til den grønne boksen hvor det står "Post a message" og klikk her også.
4. Klikk med musepekeren i den øverste boksen på siden som kommer opp, og skriv ditt eget navn.
5. Klikk med musepekeren i den lille boksen til høyre, ved regnestykket.
6. Skriv inn løsningen på regnestykket i boksen (er det her grunnen til lite kommentar-action ligger?)
7. Klikk med musepekeren i den største boksen.
8. Skriv din kommentar i den store boksen.
9. Flytt musepekeren til den grønne lille boksen der det står "Add Message".
10. Klikk.
11. Og VIPS! Lén blir glad.

Vi ses om ca halvannen måned folkens :D Savner dere fortsatt!