Profile
Blog
Photos
Videos
The Inca Rally - et eventyr som egentlig er helt ubeskrivelig. Men jeg skal prøve alikavell.. For over en mnd siden møtte jeg mitt hærlig team som utviklet seg til å bli venner for livet. Allerede første dag kunne vi spise av samme gaffel og ikke mer enn 3 dager tok det før hele bunchen var samlet i samme seng for litt vennskapelig gruppekos. Så godt kom vi overrens!
Med en spenningsterkel på langt over 100% og en liten usikkerhet på hva vi eeegentlig bega oss ut på, var vi mer enn klar for å ta veien fatt med våre håpefulle biler:
Lada Niva fra 1981 AKA Pooshka - som betyr "4" på Quichua. (Peru's svar på samisk)
VW Beetle fra 1988 AKA Apù - som betyr "Fjell-guden" på Quichua.
Ikke mer enn en times kjøring ut av Lima møtte vi på vår første utfordring. I et ufyselig distrikt med løshunder, ufornøyde folk og gale bilista i kø bak oss, bestemte Apù seg for å ta en liten powernap. Heldigvis var det bare tanken som gikk tom, for for med et ødelagt tankometer er det vansklig å vite. Vi kunne jo selvfølgelit tanka opp før take off... Vi fikk fylt opp både tank og ekstra-dunker (som vi "selvfølgelig" glemte å ta med oss) og var igjen klar for å ta veien fatt. Etter å ha kjørt gjennom bomstasjoen som skilte Lima med resten av Peru kjente vi på oss at nå var reisen virkelig igang. Så vi i Bobla kjørte avsted med Lada'en like bak oss... Trodde vi! Pooshka hadde nemlig stoppet opp midt i bomkøa og måtte trilles ut av Lima, mens vi i Bobla måtte rygge i motgående trafikk for å se hvor de var blitt av. Ikke vet jeg hva som var galt, men Tom fikk fixet Ladaen med vindunderlimet hans - heldigvis! Og vi var klar atter en gang..
Vi passerte slummer og uberørt natur og ble selv passert av stortsett alt og alle, for det var ikke mye futt i bilene. Og etterhvert var det ingen futt i det heletatt. Bobla var død - atter en gang! Og da mener jeg D Ø D... En liten del i motoren hadde smeltet sammen fordi motoren fikk for lite oksygen i et forsøk på å klatre oppover fjellsiden. Men, vi var heldig med å få motorstopp i denne lille byen kalt Huacho - som stort sett kun består av mekanikere med pornoplakater på veggene. De hadde til og med en egen mekaniker for VW Beetles, så Apù døde virkelig på riktig plass. I Beetle-heaven fikk vi to valg:
- Reparere den ødelagte motoren, som ville ta oss 4 dager (minst 6 dager på peruviansk) for rundt 8000kr
- Kjøpe en helt ny motor for kun en 1000-lapp og en dag med arbeid.
Neste dag, rundt lunsjtid - men en tanke om at det ikke kunne bli verre, satte vi kursen mot Trujillo som ble sagt var 5 timer unna. 8 timer senere var vi framme. Vi ble tatt i mot med åpne armer av to ledere for Otra Cosa (ene organisjonen vi støtter) og var alt for sliten til å bry oss om Pooska som hadde bynt å lage ulyder. Neste dag laget hun ingen lyd i det hele tatt.. Men med stranden rett nedi gata, surfebare bølger og en fantastisk solnedgang, var det ikke verste plassen å få motorstopp. Vår "kjære" bilmekaniker som godt kunne ha vært bestefaren min var rett og slett ubrukelig - mildt sagt. Det var høye smell som gikk av rett ved øret hans, bensinsprut i ansiktet og til og med flammer som blåste opp - fra motoren vår! Det kunne ikke brydd han mindre. Vi så han til og med sittende oppi motoren vår til tider. Et steg fram og to tilbake. Det var arbeids-strategien. Intet mindre enn 4 dager senere var Ladaen endelig kjørbar igjen. Vi bestemte oss for å komme oss bort fra the Panamerica Highway og heller utforske en mindre urban del av Peru, som viste seg å bli vårt smarteste trekk. Vi fikk se en helt fantastisk natur, lekt med kids som aldri har sett hvite mennesker før og flørtet med intet mindre enn to forskjellige bilmekaninkere på samme dag - in the middle of nowhere. Selvfølgelig var det Ladaen som hadde problemer igjen. Vi hadde "bare" mistet en del av motoren mens vi kjørte gjennom elver og en hullete grusvei hvor kyr hadde førsterett. Men utrolig nok våknet hun til liv igjen hver gang. For å ta igjen tapt tid tok vi sjansen på å kjøre etter solnedgang. Resultaet av dette var en fantastisk solnedgang - og vi endte opp med å stoppe i ei lita bygd med 20 hus og park invadert av kalkuner som bygdas sentrum. Juan som kan sjarmere alle og enhver, klarte å fikse oss en plass å sove for natten på første forsøk: Et murgulv i kjelleren til en søt, vennlig dame med kyllinger i hjørnet og flaggermus i taket. Vi kunne i tillegg høre både esel og høns i bakgåren - som også var badet vårt. Med en eneste madrass, spoonet vi oss gjennom natten. Neste morgen ble vi vekt av pipende kyllinger, tidlig nok til å få med oss soloppgangen. "Morgenstund har gull i munn" Utrulig nok fikk vi start på Ladaen på første forsøk og vi hadde faktisk stor tro på at vi kom til å ha vår første dag uten motorstopp..Tror du? I det vi skal taue Ladaen med Bobla - atter en gang, stopper en oppgitt, men snill lokal mann og tilbyr oss sin hjelp. Vi får skyss hele veien til nermeste tettsted med oss jenter plassert på lasteplanet og guttene i hver sin bil. Vår mekaniker nr. 14 klarte til og med å fixe Pooska tidsnok for oss til å krysse grensen over til Ecuador - 5 dager senere enn planlagt.... Vi kunne ikke ha vært mer tilfreds!
More to come!
- comments