Profile
Blog
Photos
Videos
Vi tilbragte natten i Macarà, første tettsted etter grensen og siste by før vi virkelig skulle begynne å klarte oss oppover Andes-fjellene. Med en lada som til og med hadde problemer med å kjøre i nedoverbakker og et team som var drittlei av å tilbringe mesteparten av tiden hos kjipe mekanikere, bestemte vi oss for å kjempe oss oppover fjellsiden selv om Pooshka skrek etter hjelp.
Og hjelp fikk hun av Apù, som ville viser krefter med å slepe Ladaen i bratte oppoverbakker. Det gikk overraskende smooth og med den farten vi hadde fikk vi iallefall tid til å nyte den fantastiske utsikten over fjellkanten. Men med en bakke som aldri tok slutt tok vi til fornuft og trillet nedover mot Macarà igjen. Og istedenfor å finne byens beste mekaniker, stoppet vi utenfor ei motorsykkelshappe i håp om å gjøre en liten byttehandel.
Ikke overraskende, var det ingen som ville overta vår vakre Lada full av rust, så vi fant nå en mekaniker til slutt da. Det eneste som trengtes å gjøre var å rense forgasseren som var full av bensin. Den natten kom vi oss hele veien til en liten fjellandsy kalt Catacocha, hvor kirken er lyst opp av neonlys og sure kyllingtær er en del av hvert måltid. Neste dag ble vi vekt av dunkende musikk og sure skolebarn som massjerte gatelangs. Det kan sammenlignes litt med en norsk 17-mai og det viste seg å være skolen som hadde jubileum.
Når gatene endelig var fri for skolebarn satte vi kursen mot Loja - neste "store" by på kartet. Der hadde vi planer om å frivillig finne en mekaniker for å ha en liten service på bilene med bytting av lyspærer og rensing av forgasseren. Men vi har tydligvis bare flaks i de litt mindre byene og bestemte oss for å kjøre videre til neste bygd for en lokal matbit. Vi endte opp i sjarmerende Santiago hvor vi ble servert fersk fisk og ikledd cowboyhatter. I det vi skal forlate ryker akselerator-kabelen til Apù og vårt tapre forsøk på å fikse den med både gaffa-tape og superlim var veldig bortkastet. Men eieren av resturanten hadde peiling og Bobla var god som ny.
Mens vi kjempet oss videre oppover fjellet mens solen gjømte seg bak horisonten, ser vi grillede griser langs veien som vekker vår oppmerksomhet. Vi stopper opp med første gris fordi Apù er tom for bensin og ender opp med å bli servert ferskt svinekjøtt av den søte damen som eide grisen. I tillegg kunne hun glede oss med at bygdas mekaniker var en stolt eier av en Lada Niva, som ga oss håp om at vi hadde funnet Pooshkas reddende engel. Vi bestemte derfor å bli. Men med bygdas eneste "hotell" invadert av pilegrimmere ble vi tilbudt en garasje full av korn og en bitteliten madrass. Det ble atter en natt med team-spooning mens vi kunne høre rotter trippe like ved. Litt Inca Rally-sjarm bare.
Vi sov overraskende godt den natten og våknet opp til solskinn og masse håp. Skuffelsen var stor når vår kjære mekaniker var mer opptatt av å drikke øl med kompissene sine enn å fixe vår stakkarse Pooshka. Ikke en gang vinduet klarte han å fixe, som Jessica klarte å ødelegge når hun skulle trekke inn litt frisk luft ved å sitte ut av vinduet - i fart. Vi pakket derfor sammen og kjørte nordover. Vi kom oss hele veien til Alausi - nesten 100km ifra Riobamba hvor vi egentlig skulle campe for natten. Fjellklatringen tapper oss virkelig for dyrebar tid.
For å ta igjen tapt tid hadde vi nesten ikke tid til å spise mens vi jobbet oss opp mot Ecuador's hovedstad - Quito. Ved nattens frambrudd nådde vi endelig bygrensen som ønsket oss velkommen til Quito. Lykkelig og dødstrøtt, tror jeg vi alle var passelig frustrert når vi måtte kjøre i en times tid gjennom tykk tåke uten et eneste tegn på at vi nærmet oss byens sentrum. Men med litt kjøring i motsatt kjøreretning på enveiskjørte, trange gater og sniking forbi sperringer, fant vi endelig et flott hotell med garasje. Vi har aldri sovet så godt som den natten. Som dere sikkert hadde forventet, må det sies at Ladaen mistet en kobling i det vi var på tur å forlate Alausi, og måtte derfor kjøre byen rundt for å finne en hjelpsom mekaniker. Også Bobla fikk problemer, men Juan klarte faktisk å fixe det helt selv. Aldri før har han følt seg så manndig!
Mens vi ble fasinert av fantastisk arkitektur i Quito fikk vi faktisk et lite glimt av Ecuadors president mens vi prøvde å nyte et uendelig utvalg av lokale juicer som selv ikke spansktalende Juan visste hva besto av. Det smakte ikke godt. Veldig fornøyd med litt hviletid fra kjøringen, er vi igjen gira på å komme oss videre. Men i det vi skal kjøre ut av Quito, blir Apù stoppet av mr. Politi fordi bilnr sluttet på 1. (Enkelte bilnr kan ikke kjøre på enkelte dager) Han blir dermed buret inne for natten og vi får oss en ekstra natt i Quito i tillegg til en bot på 600kr. Jippi
Kvelden ble brukt til å drikke bort sorgen. Men det hindret oss ikke i å stå opp før soloppgang for å få plukket opp Apù og kommet oss videre tidligst mulig. Så allerede ved lunch-tid krysset vi Equator - opp til flere ganger. Både hoppende, gående og rullende. Etter en time med artigheter er vi gira på mer morro. Vi valgte derfor å spore av hovedveien, med en usikkerhet om vi faktisk kom til å havne på riktig plass Selv om veien så kortere ut på kartet, vil jeg tro det tok oss dobbel så lang tid siden veien ikke besto av annet enn grus og sorte hull. Jeg fikk en veldig Petter Solberg-følelse mens jeg gjorde mitt beste for å unngå hull og høns.
Men med få turister i disse traktene, var det heller ikke mange spisesteder å se. Så med 5 skrubbsultne mager hadde vi ikke noe annet valg enn å stoppe med det koseligste huset vi så i håp om at eieren var like koselig. Der ble vi tatt i mot med åpne armer av den søteste og snilleste damen som var mer en glad for å se oss.
Hun satte i gang med å lage oss et herlig måltid mens vi tok oss en liten power-nap i hagen med sola skinnende over oss. En time senere våknet vi opp til mat, juice og to smilende damer. Vi kunne ikke hatt en bedre lunch etterfulgt av litt kosing med både lama, ku og høns. Etter tre timer med idyll var vi klar for veien igjen og allrede den kvelden nådde vi grensen til Colombia! Grenseovergangen tok passelig med tid, men vi holdt både oss og resten av folket underholdt med latter og smil. Vi fikk til og med den sureste vakten av dem alle til å danse med oss.
På Colombiansk side ble vi møtt av en sinna hund som prøvde å spise meg opp og en by som ikke er beregnet for turister i bil. Vi fant heldigvis en garasje til slutt.. Og vi sku gjerne ha feiret første dag uten en eneste breakdown, men tok til fornuft og fant puta - vel fortjent! Med store forhåpninger om atter en dag uten problemer, var vi mer enn begeistret for å kjøre gjennom frodig landskap. Og ennå bedre. Vi var endelig begynt nedstigningen av Andes-fjellene. Med andre ord, det var stortsett bare å trille i den graden bilene var villig Pooshka var aldri særlig smooth verken opp eller ned. Det kunne til og med føles som om at hun mistet fart i nedoverbakkene.
Det ironiske da, var at Juan hadde de siste dagene hatt mareritt om at bremsene sluttet å virke på den ene bilen. Gang på gang våknet han av at han prøvde å bremse, men ikke nådde fram. Og joda, selvfølgelig måtte det skje. I nedoverbakken mens jeg kjører, svikter bremsene helt.Freaker selvfølgelig litt ut, men får bremset Pooshka på bremsene og etterhvert så begynner faktisk bremsene å fungere igjen. Og med en eneste stor oppoverbakke framfor oss, så vi ingen problem i å kjøre videre. På toppen av bakken oppdager vi den søteste bygda som mest kunne minnes om en surfelandsby, dog uten både bølger og surfere. Men så chill out var det. Vil tro at det ikke finnes mer enn 1000 innbyggere i El Remolino, og det er en her alle truckene - og oss da - stopper for et forfriskende måltid. Vi skulle egentlig bare ha noe easy fix, men i det jeg ser et skilt som sier Arepas, var det ingen som hadde noe i mot å vente en halvtime mens de ble forberedt på ordentlig Colobiansk vis med masse ost. Det er som et brød, laget av maismel og smaker helt fantastisk! Så med en halvtime til rådighet, bestemte vi oss for å gi teamet en ny sjofør. Jessica hadde nemlig bare kunnskape med automatgir og var derfor bare med som underholdning. Apù skulle få "gleden" av litt røff, amerikansk kjærlighet, noe han ikke taklet så aaalt for bra. Vel, han taklet det ikke i det hele tatt. For med et tappert forsøk på bakkestart, klarte hun på et eller annet vis å holde alle tre pedalene inne samtidig med fult trykk. Det endte med at hele bilen ble fylt med røyk og motoren var.. D Ø D. Atter en gang.
Hele teamet ble passelig satt ut, for nå begynte realiteten å synke inn om at The Inca Rally kunne være over, og vi hadde jo ennå to land igjen. Og vi hadde det jo så artig. For vi alle visste at Pooshka ikke hadde sjangs til å klare hele veien til Guyana. Kanskje Venezuela, men ganske tvilsomt det og. Mens vi går frustrasjonen ut av oss ser Juan en truck på andre siden av gaten. "Tror du Bobla passer i den?" Den fyren overrasker aldrig, og kommer i snakk med eieren av denne trucken. De kunne ikke låne oss denne, men han hadde en bibel full av andre truckere, og begynnte å ringe. Og ikke mer enn tre telefonsamtaler senere hadde han fikset oss en truck som skulle frakte Bobla hele veien til Cali. i tillegg fikk han tak i en mekaniker som skulle fikse den ene ødelagte bremsa på Ladaen. Alt han trengte var såpe, sand, sytråd og en liten desh spytt - og Ladaen var god som ny. Og ikke mer enn fire timer senere var Bobla plassert i en truck og vi satte kursen mot Cali som skulle være 8 timer unna.
Vel, etter 30 min kjøring skjer det igjen. Jeg tror sytråen må ha raknet for Ladaen hadde verken bremser eller gir. Så da var det bare å trille til bakkens ende mens vi gjorde vårt beste med å bremse med vårt halvveis fungere håndbrekk i tillegg til å ikke freake ut. Vi fikk topp-karakter! Hel og vel, nådde vi endelig bakkens ende, og trucken med Apù hadde heldigvis fått med seg hyperblinkinga, og stoppet dermed også. Og i det vi så ut av vinduet, var vi ekstra takknemlige for at det gikk så bra som det gikk..
Så dette ble slutten på The Inca Rally - by car. Vi fikk faktisk solgt Ladaen for skrap og Bobla for hele 900$ til en VW-frelsk dud i Cali. Kan ikke si meg så veldig fornøyd med å busse fra A til B, men det å kunne vandre rundt i Cali med så mye tid som vi bare ønsket var ganske deilig. Vi hadde ingen plass vi måtte være til en hver tid. Og tror kanskje vi ble litt for for tilvandt det å ikke ha en timeplan, at vi faktisk klarte å miste flyet vårt to dager senere - i et forsøk på å fly til Guyana. For vi skulle dit, no matter what. Sultne mager trenger mat med en gang og vi glemte derfor av klokka. Jeg fikk slurpet i meg suppa mi mens de andre hadde ikke fått maten sin en gang når det går opp for oss at flyet er på tur til å ta av. Vi spring fra regninga i feil retning for så å springe forbi igjen i riktig retning. Og vi rakk det akkurat ikke - med 4 minutt! Det er kjipt ass. To dager ekstra i Colombia var selvfølgelig ikke den verste straffen siden det er en Awesome plass å være, men kjente det svei litt i lomma siden vi måtte kjøpe helt ny billetter. Og denne reisen tok oss ikke lengere enn til Surinam, som er nabolandet. På andre forsøk gikk det lekende lett. Og det at flyet i tillegg var en time forsinket fikk vi jo tid til å nyte en kaffe. For tenk - jeg har begynt å drikke kaffe, på sikkelig vis i Colombia! Endelig kan jeg kalle meg selv voksen.
Vel framme i Surinam blir vi facinert av blendingen med carrebien og en afro-amerikansk kultur, trehus, frodig regnskog og en sol som prøver å koke mennesker levende. Vi var heldig med å ha basseng på hotellet vårt, som ble flittig brukt. På kveldingeng fikk vi leid sykler i et håp om å få se solnedgangen. Vi var to minutt for sen.
Dagen etter var ankom vi Guyana, som virkelig var galskap - på både godt og vondt! Det var livlig reggae-musikk på hvert hjørne, jeg kunne velge å vrake mellom hver en mann jeg så og det hadde fantastisk nydelig kaffe. Og vin. Det var vanskelig å ikke kose seg. Guttene dro noen dager før meg og Hope, så vi hadde tid i massevis til å utforske hvert et hjørne av Georgetown. Det endte selvfølgelig med av vi ble ranet - på Hope street. Ironisk nok. Hope ble frastjålet sin kjære iPhone, mens jeg derimot, slo til luringen med flaska mi i det han gikk for pengene mine. Han sprang derfor avsted. Men sånn borsett fra det, var folk flest hyggelig og jeg hadde ikke nølt med å dra dit igjen. Guyana er diggbart! Uten tvil
- comments