Profile
Blog
Photos
Videos
Tre så-nært-at-det-er-et-under-at-jeg-ennå-er-her-ulykker måtte til før politiet ble innkoblet og vi fikk ny sjåfør for de siste 12 timene. Så etter å ha overlevd en 24 timers busstur jeg helt ville vært foruten ankom jeg endelig paradis, bokstavelig talt! Huacachina, en liten oase med palmer og en liten dam omringet av høye sandfjell. Og bak de igjen, uendelig med andre sandfjell. Og med en regnværsdag i året er det ikke vanskelig å finne dager med sol.
Allerede første dagen fikk jeg prøvd ut sandboarding, som var hele grunnen for at jeg dro hit. Det er som snowboard, bare at man kjører på sand og den lette gliden man får på snøen er umulig å oppnå her med mindre bakken går rett ned. I tillegg kreves det en helt annen teknikk for å klare å svinge, men sånn bortsett fra disse tingene, så er det ganske det samme.
Planen var å bli der for en natt bare, men jeg digget det så mye at jeg like gjerne ble for fire. Hver dag ble brukt til å kjempe med oppover sandfjellene i steksol for så å kjøre ned igjen. Til tross for at det bare tok to minutt å kjøre ned, var det verd alt slitet. Gratis trening og adrenalin-kick. Det skal ikke mer til for å glede meg. Og de fargene på himmelen når solen lurte seg ned bak sanden om kvelden, gjorde hele plassen bare mer magisk.
Etter fjerde natten pakket jeg sekken med tungt hjerte og sa forvell til herligheten. Sjansen er stor for at jeg kommer tilbake, men først må jeg til Lima - hovedstaden for å organisere en masse saker og ting. Kommer mer om dette senere.
- comments