Profile
Blog
Photos
Videos
Potosí er en eneste stor shoppingsfelle for en glad turist. Gatelange markeder med frukt, alpakka-klær, klær generelt, sko, mat, mer frukt og all mulig dilldall du kan tenke deg. Ikke rart jeg trivdes! Hadde det ikke vært for at Potosí har så høy beliggenhet, hadde jeg med stor glede tilbrakt mere tid der. Men med tynn luft blir man alt for lett andpusten og når solen forsvinner lurer gradestokken seg under 0 grader. Litt for kaldt ja!
Men Potosí kan også by på sølv og glitter. For det er sølv-gruvene som holder byen gående. Så om det en dag tar slutt, kommer Potosí til å bli en eneste stor spøkelsesby. Det er også den største turistattraksjonen, så selvfølgelig måtte vi ta oss en tur. Etter å ha skrevet under på at gruveturen kan forårsake døden, var vi klar for utforske underjordsverden. Etter bare 20 meter inn i tunellen lå støvskyen som en tykk tåke i luften, temperaturen doblet og gangene var som små musehull. Og vi skulle ennå lengere inn og minst 30 meter nedover. På vår vandring møtte vi på mange svette minearbeidere som må jobbe i de mest elendige forholdene dag inn og dag ut. Selv om lønnen ligger langt over gjennomsnittet (ca. 70kr timen) er det langt ifra nok med slike arbeidsforhold. Hvis de har klart å unngått en dødsulykke i gruven, skal de være heldig om de runder 50 år med lungekreft som dødsårsak. Og finner de ingen sølv, kunne de like gjerne tatt seg en fridag. Det er heller ingen aldersgrense for å jobbe i gruvene, så man kan møte på barn helt nede i 13års-alderen. Så etter å ha kommet levende ut der ifra med sterke inntrykk, kan jeg med glede vaske hamburgermaskinen på Shell hver dag, resten av mitt liv.
Men tre ganger i året tar alle gruvearbeiderne seg en velfortjent fridag, hvor øl fra klokken tidlig, cocablader og ofring av lamaer står på menyen. Og dette var jeg så heldig å få være med på. Vi ankom gruven i 11tiden på formiddagen med medbrakt øl og cocablader for å gi i gave til arbeiderne. Vi ble møtt med smil og latter, og det tok ikke lange tiden før jeg satt med første ølla i hånden. Men før jeg fikk ta en slurk måtte jeg helle litt over de to søte lamaene som sto i gruveinngangen, for en smertefri død.
Med strålende sol, fantastiske Bolivianere og uendelig tilgang på øl var det ikke noe å si på stemningen. Og etter en del timer tror jeg de lamaene var passelig gjennomtrukket av øl. Det var derfor tid for å starte ofringen. Grunnen til at de ofrer lamaer er fordi de har ei tro på at mer lamablod betyr mindre menneskeblod. Med sprenging av dynamitt som startskudd sto guttene klar med knivene for å kutte over strupen. Videre kom damene med tefatene sine for å samle opp blod for så å kaste det på veggene rundt minen. Og selvfølgelig fikk jeg meg en liten blod-dusj idet jeg prøvde å få det perfekte bilde av det hele. Fikk senere høre at blod på kroppen betyr godt hell, så det kommer nok god med.
I løpet av de 8 timene vi var der, ble jeg bestevenn med lille Maria på 2 år, giftet meg med 40 år gamle Juan som fra før av har tre koner og 13 barn. Ring fikk jeg og. Jeg var ustoppelig på ølla, fikk koset med lamaene både før og etter ofringen, var med på å grave hull til innvollene og fikk praktisert spansken min til et høyere nivå. Det hele var en fantastisk dag med mye latter og glede, så synd vi måtte dra når vi dro. Mest fordi vi gikk glipp av gikk glipp av festmåltidet - fersk lama. Men jeg hadde en buss å rekke!
Tre timer senere satt jeg på bussen på vei til La Paz. En liten tur på 10 timer bare. Men selvfølgelig ble mesteparten av turen tilbrakt på det lille, stinkye bussdasset uten lys. Det eneste som sto i tankene mine da var at jeg skal aldri drikke igjen!
- comments