Profile
Blog
Photos
Videos
Etter mitt første møte med Himalaya-gruppen tenkte jeg, hva i all verden er det jeg har funnet på nå? Jeg var jo klar over at det skulle være fire franske i 50-årene, men noen ganger slår det meg at jeg er utrolig god til å tenke at alt kommer til å gå kjempebra. At alle kommer til å være supre mennesker som jeg vil gå godt sammen med. Jeg hadde bare ikke tatt med i beregningen at de tross alt var en firerbande som hadde planlagt å reise sammen bare de fire. Langt mindre hadde jeg klart å forestille meg hvor lite engelsk det er mulig for en pariser å kunne. Min første dag med de franske er en sånn dag der jeg gjerne kunne ha vært på hotellrommet hele dagen, gjerne supplert med masse internett og kaffe. Sånne dager som kommer fra tid til annen på en sånn reise vil jeg tro. Men jeg og le france skulle jo på sightseeing siden det var deres første dag i Kathmandu. Solen stekte, vi drar til steder jeg allerede har vært og den FRANSKtalende guiden er av det overivrige slaget som drar oss med rundt til hvert et fantastiske tempel og hver en statue av shiva, lakhsmi og jeg vet ikke hvem.
Etter en lang og varm busstur på det man kan kalle humpete veier (dette burde vært en sak for FrP) legger vi mandag formiddag i vei på første etappe mot fjellene. Jeg tør egentlig ikke innrømme det verken for meg selv eller omverdenen, men jeg var en smule mismodig der vi la i vei. Jeg tenkte, skal dette bli 12 dager uten noen å snakke med?, 12 dager uten noen å dele gledene med?. Der og da angret jeg som en hund på at jeg ikke istedet hadde meldt meg på en gruppe hvor alle i gruppa kom fra forskjellige steder og alle ønsket seg inn i gruppe med andre likesinnede. Jeg hadde møtt noen trekkers på hotellet som hadde blitt med i nettopp en slik gruppe og så jo hvor ivrige de var på å bli kjent med likesinnede. Dessuten begynte jeg å ane at 12 dager er ganske lenge. Lenger enn jeg klarte å forstå der og da. Det gikk for meg at jeg som regel tenker i invervaller på to-tre dager; hva skal jeg i morgen, i overmorgen og dagen etter der? Tolv dager krevde faktisk at jeg omstilte hele tankegangen min. Jeg måtte prøve å mer synke inn i turen, finne et rytme. Ikke minst venne meg til tanken om at jeg verken hadde tante, Åshild eller Renate som turkamerat, men at jeg må dele gleden med meg selv. Bli vant til å være i mitt eget turelskap.
I ettertid kan jeg bare si; lenge leve min ukuelige tro på at jeg vil få det bra! Her jeg sitter og furter over at de 12 dagene er over er det nesten komisk å lese hvor mismodig jeg var i starten.
Det tok ikke mer enn to dager før jeg hadde det mye bedre. På dag to går jeg og Sonam og snakker i timesvis. Jeg vet ikke helt når det skjer men jeg forstår tidlig at det bor så mye i han som jeg liker. Det der steinalvorlige uttrykket som når som helst flerrer opp i et smil som får øynene hans til å bli tynne streker, tingene han spør meg om, bakgrunnen hans som munk, det at vi begge har mistet foreldrene våre tidlig. På tross av våre totalt ulike liv så føltes han litt som meg. Hver dag spør han "How do you do, miss Kaja?", han sier at jeg går bra, og det er han som anbefaler meg å ta høydesyketabletter for sikkerhets skyld.
Så er det naturen og menneskene langs veien. Vi går gjennom irrgrønne maisåkre og rismarker, opp og ned stupbratte sider (mest opp), på gyngende bruer over en lyseblå elv som kommer i voldsomme kast fra Tibet. Vi passerer hele tiden små klynger med hus laget av blikkvegger og enkelt treverk og jeg forstår ikke hvordan de kan bo der vinterstid. Barna leker, det sitter og menn og kvinner og stirrer på oss som kommer gående. Mange barn kommer løpende og roper "Namaste!", noen spør etter sjokolade og til og med sigaretter! En kvinne tar oppvasken under en liten kran med rennende vann, andre står i en krok av huset og varmer opp vann med vedfyring. Men de fleste sitter på rekkverk, heller og stoler og ser på oss som kommer gående.
Så er det som om noe skjer. Dette litt udefinerbare som gjør at følelsen av å være en gruppe oppstår. Plutselig deler vi humor og spøker, vi snakker mer, stemningen er lettere. Det er utrolig hva rytmer og rutiner kan gjøre. Dagene er merkelige like hverandre og vi liksom synker inn i rytmer som gjør det hele veldig trygt og forutsigbart og fint. Det er å stå opp 06.30, frokost kl. 07, begynne å gå når alle er klare til det. Så går vi i rundt tre timer, ikke for fort og ikke for sakte, frem til vi stopper på en passende lodge. Jeg og franskmennene drar av oss klamme sko og sokker og lener oss tilbake i sola mens Sonam og de andre får bruke kjøkkenet til å lage varm lunsj. Etter en time er lunsjen ferdig og vi (iallfall jeg) glefser i oss maten som om vi ikke skulle ha spist for noen timer siden. Etterpå spiser de andre mens vi slapper av i sola. Så er det å gå to-tre timer til fram til vi er framme på neste stopp. Vi bor som regel i familiedrevne, veldig enkle gjestehus, der vi får lage mat på familiens eget kjøkken og bruke deres egen hage. På ettermiddagene drikker vi te i litervis, Gelzen serverer whisky, jeg leser bok og hører på den sparsommelige musikken jeg har på iPoden (snufs, Spotify..), eller vi tar en høneblund. På kvelden spiser vi middag og før klokka har blitt 21 er alle salige av trøtthet. Jo høyere vi kommer jo kaldere blir kveldene og etterhvert puster jeg ut frostrøyk mens jeg ligger med både ullundertøy og dunjakke nede i soveposen.
Noen få ganger blir jeg grepet av en slags panikk, eller en voldsom trang til å komme tilbake til sivilisasjonen. I små sekunder er det som om kroppen min minner meg på at jeg befinner meg i Himalaya, høyere enn Norges høyeste punkt, uten noen som snakker mitt språk, uten internett, med vilkårlig telefondekning, uten mulighet til å spise hva jeg vil og når jeg vil, uten å kunne sove når jeg vil og på eget rom, tvunget til å dusje i kaldt vann på skitne gulv, gå med stadig mer skitne klær, i totalt fremmede omgivelser. I små sekunder er det som om alt sammen sendes gjennom meg som en komprimert panikkfølelse. Akkurat som om jeg innimellom krysser grensen for hva som føles for uvant, for langt borte, for ensomt. Det slår meg hvordan tilgang til facebook og mail, ja bare det å kunne google hva som helst, høre på musikken min, kan gjøre det fremmede utrolig mye mindre altoppslukende. Plutselig kommer jeg på rettssaken som foregår i Norge og alle som har fokuset sitt på noe helt annet enn meg om dagen. Men, opplevelsene veier opp for panikken. Og ettersom dagene går forstår jeg at jeg er kjempeheldig med gruppa. Teamet er enestående og vi blir vartet opp fra vi åpner gluggene til vi kryper ned i soveposen. Faktisk blir vi vartet opp så mye at jeg nesten får dårlig samvittighet.
Underveis gjør jeg mange framstøt for å finne noen felles interesser med den franske gjengen. Jeg tenker som så at noe må da vi som bor på samme kontinent ha til felles, et eller annet referansepunkt? En eller annen artist eller bok eller et tema vi kanskje har helt forskjellig oppfatning om. Men det skulle vise seg vanskelig. En dag kommer vi ut på en irrgrønn slette, vi er på 2700 meters høyde og jeg bryter ut at det er som å være med i Sound of music.. ….."Sound of what?". "Eh, Sound of music, du vet den filmen med von Trapp-familien?". Nei, det hadde de ikke hørt om. Hallo, er ikke det obligatorisk kunnskap for alle over 50? En dag spør de meg om jeg går på ski og jeg skjønner etterhvert at de har sett på ski på tv. Jeg kjenner nærmest pulsen øke i håp om at vi kan diskutere mitt favorittemne, Petter Northug, den neste halvtimen. Jeg prøver ivrig å mime hva langrenn er, jeg sier til og med at "you know, next year the world championship will be arranged in Val di Fiemme". Men nei, de har ikke engang hørt om sine egne langrennsutøvere, langt mindre Val di Fiemme (Derimot kjente de til Thor Hushovd…). Men så en kveld kommer jeg på det (for meg) ytterst perfekte samtaleemnet med en franskmann, Foucault! Og oui-oui, Foucault visste de såklart om akkurat som alle andre i Frankrike. Men var han egentlig død?, og nei - de har ikke lest noe av ham..
Vi går mye oppover og noen ganger er det hardt, men jeg føler meg sterk og det er liksom bare å gå på. Jo høyere vi kommer jo vakrere og hvitere blir omgivelsene. Fra å ha skimtet fjellene høyt der oppe er vi brått omringet av hvite topper. Jeg konstaterer at jeg tusen ganger heller går på hvite vidder enn i grønne daler. Det er overveldende. Jeg for min del trodde jeg kom til å kjenne at lufta var tynn når jeg pustet inn, at det skulle gå an å kjenne at lufta hadde skiftet konsistens, på et vis. Det gjorde jeg ikke. Den tynna lufta kommer snikende når vi har kommet litt over 3000 meter. I begynnelsen kjennes det bare ut som å ha dårlig kondis, jeg begynner å puste og pese mer i bakkene. På 3500 moh er vi alle litt uvele, ikke mye, men nok til at kroppen føles både lett og tung og kraftløs samtidig. Det utrolige er at jeg føler meg i bedre form den natta vi sover på 5000 meter enn da vi bare var på 3500. Om det var høydesyketablettene eller god akklimatisering vet jeg ikke, men å slippe kvalme og hodepine blir en stor bonus for meg. En kveld ser vi en sherpa som har blitt høydesyk og det var et forferdelig syn, ansiktet hans var liksom vrengt i kvalmerynker. Til slutt får Gelzen overtalt kollegaene hans til å sende ham ned igjen for å bli frisk. Den siste dagen før vi når Thorung la pass(5416 moh) har jeg min hittil kanskje tyngste etappe noensinne. Vi hadde først gått fra 4000 moh til 4500 moh og tatt lunsj der. Etter lunsj krabber vi rett opp 400 meter. Det hele tar bare i underkant av en time, men jeg kan ikke komme på å ha opplevd noe tyngre noen gang. Å kalle det andpusten dekker liksom ikke, for det er ikke noe luft å hente. Lungene hviner og jeg føler at jeg er ganske slem mot dem. Det er umulig å puste dypt nok, umulig å få nok luft, og når vi stopper halvveis opp fjellsiden er pulsen skyhøy og det tar flere minutter før jeg kan puste noenlunde normalt igjen. Det rare er at når vi først har kommet opp på 4900 moh går alt så mye bedre og jeg er i toppform resten av kvelden.
Den siste natta klarer ingen å sove noe særlig, det er veldig vanskelig for kroppen og sove når den ikke får nok luft. Kanskje en slags forsvarsmekanisme? Kl halv fem på natta begynner vi på de siste 600 høydemetrene opp mot Thorung la pass. Denne siste strekka er det råeste og fineste jeg opplevd i fjellet noen gang. I lyset fra hodelyktene går vi på rekke på en sti av snø, opp opp opp. Jeg får fortalt at oksygennivået her bare er halvparten av oksygenet ved havoverflaten, og det ER ekstremt tungt å gå. Men den iskalde lufta, synet av soloppgangen over hvite fjell, stillheten der vi beveger oss oppover og vissheten om at jeg er på verdens tak, gjør at jeg knapt nok kjenner hvor tungt det er å puste. Jeg er blant de første som når Thorung la pass i sju-tiden på morgenen. Jeg har aldri vært et toppturmenneske og kan vel telle de toppene jeg har nådd på tre fingre, men det føles faktisk veldig stort å nå 5416 meter. Litt fordi vi hadde gått i 10 dager før vi endelig kom dit, litt fordi det er så høyt at jeg ikke ante om jeg kunne få det til. Og så er det så uendelig vakkert!
Så begynner den store nedoverbakken. På en og en halv dag går vi ned nesten 3000 meter og jeg er glad for å se at også Gelzen halter og vralter av stølhet dagen etterpå. Komisk at det skulle nedoverbakker til før jeg ble støl.
Det er pussig hvor enkelt og bra alt fungerer når man er på tur. Hjemme bruker jeg uante summer på fysioterapi for min tømmerstokk-nakke og akupunktur for søvnen. I Himalaya kjenner jeg ikke engang at jeg har en nakke og jeg sover som en baby fra før 10 hver kveld til klokka ringer mellom halv sju og sju dagen etter, og det på tross av at jeg deler rom med Gelzens søster som jeg ikke egentlig kjenner. Jeg og Kami utviklet forresten en effektiv kommunikasjon bestående av følgende ord: toilet?, cold, hot shower?, eat, tired, good night. Jeg spiser alt som settes foran meg i så store mengder som jeg får plass til, likevel blir buksa større for hver dag og den siste dagen sier Sonam "you have lost your weight, you should buy a belt". Og her snakker vi ikke rugbrød og salat, dette kan vel på ekte Northug-vis kalles et høykarbokosthold. Sjelden har jeg spist så mye lyst brød og chapati og pannekaker og nudler og ris og sjokolade og jegvetikkehva på to uker. Det skal visst være det eneste kroppen ønsker seg når man er i så tynn luft; kjøtt og grov mat blir altfor mye for kroppen å jobbe med der oppe. Jeg ser på bildene at jeg smiler mer ekte, jeg tar meg i å snakke til meg selv på engelsk og jeg babler i vei til de andre uten å vite helt hva jeg skal si før jeg har sagt det. Jeg drømmer at jeg synger "om mani padme hum". Slitenheten jeg mange ganger føler i Oslo er som forsvunnet, jeg husker ikke engang hvordan det kjentes ut. Jeg bare går og går i time etter time med sola i ansiktet og det føles som det mest riktige å gjøre.
Sherpaene føles allerede som venner. Gelzen, lederen, med den fantastiske latteren og det utrolig gjennomsiktige humøret, som drar med seg tre store flasker whisky og en presskanne til fjells og som jeg etterhvert får latterkrampe av bare ved å kikke bort på (og vice verca). Sonam, med det kloke blikket og et smil som liksom flerrer opp hele ansiktet, som har vært munk i åresvis i klosteret jeg bodde i og som lærer meg om buddhismen, som alltid passer på meg og som lager så fantastisk mat. Rhingi, råsterke Rhingi som liksom alltid er der i det sekundet man lurer på noe, med det der utrolige smilet som jeg aldri ser noe sted i Norge. Og Phuri, som alltid løper foran med en oppakking som nærmest er større enn ham selv, som alltid smiler men som jeg aldri snakker med. Jeg vet at jeg kommer til å savne de. Men før jeg rekker å tenke mer på det skal jeg få komme hjem og bo hos de denne uka. Her snakker vi rundt tolv stykker under samme tak, unge som gamle, slekt og ikke-slekt.
Himalaya har ellers etterlatt meg med diverse store utfordringer:
- Tusen nye fregner og røde kinn
- Oransjebleket, tykt hår (som nå er rettet opp i, hurra!)
- Litt soleksem på nakken
- Et nesten-gnagsår
- Litt for store bukser
- Tonnevis med skittentøy
- Litt overflødig mye fjellutstyr for 30 varmegrader i Pokhara
- comments
Helle Høres helt fantastisk ut! :)
anja Høres utrolig flott ut. Og slitsomt! Du er tøff
Rannveig Så flott å lese! Takk.Du skriver så levende og godtl
the ottoegil Som sagt tidligere - Du skriver veldig, veldig bra, Kaja. Det er en fryd å lese, og det er så godt å se at du koser deg der borte :)
Anne Grethe Himalaya - så flott at du opplever dette! Tenker at du får masse ekstra på kjøpet ved å reise alene, selv om det kan være dager som er tøffe. Troen på at en vil få det bra er viktig og gjelder på mange områder! Anne Grethe hilser fra Voss. PS. I går var det offisiell åpning av Norges første vindtunnel på Voss, en treningstunnel for fallskjermhoppere, men også en måte for alle å fly som Supermann!
Berit&Per Kjære vene; dette er bare helt UTROLIG!! Vi er begge storfan av bloggeren; Kaja. Du skriver så utrolig bra!!
Tormod, Tom og Eldfrid Så spennende å lese Kaja, jammen opplever du mye. Kos deg videre!
Tom Skjønner nå at jeg må komme meg litt høyere opp enn Galdhøpiggen. Får sykle meg en tur rundt vårmøkklufta på Toten så lenge. God tur videre Kaja.