Etter ti fantastiske dager med Ingunn og Gaute var vi altså alene igjen. Vi visste at vi måtte tilbringe noen ekstra dager i Bangkok i påvente av visum til India. Det skulle vise seg at det ble litt mer en noen dager å vente. Å få visum inn til India er en byråkratisk prosess, så de beholdt passene våre og sa at vi forhåpentligvis ville få visumet i løpet av syv virkedager (ikke iberegnet helg) .

Da passene våre forsvant betydde det også at vi måtte bo på ett og samme sted alle dagene vi ventet, og at vi ikke kunne reise noen steder. Heldigvis bodde vi på et ok hotell som lå i gangavstand til det meste vi trengte og ville se, pluss at de hadde treningsrom. Vi ble først litt skuffet når vi fikk nyheten om ti ekstra dager i Bangkok, ikke fordi det ikke er nok å se i denne byen, men fordi det var på det aller varmeste. Gradestokken viste rundt 38 pluss og luftfuktigheten lå på 85 prosent. For å si det sånn, vi ble vandt til å være svette.

Allikevel etter en stund kom vi frem til at dette var jo en ypperlig sjanse til å ha en liten arbeidsperiode igjen. Jeg ønsket å bli ferdig med årsoppgaven min og Jonas blir alltid glad for litt ekstra tid til å skrive. Etter en dag på sightseeing, hvor vi besøkte China town, tok båt, så på alle de store templene langs elven og vandret rundt i gamlebyen, fant vi ut at det kanskje var greit å jobbe på dagen (på et rom med AC) og heller utforske om kvelden når det ble bittelitt kjøligere. Fordi alle dagene var like varme ble jeg nesten ferdig med oppgaven min og kan snart forhåpentligvis skryte av å ha tatt 30 studiepoeng på reisen. (Med god hjelp av en fantastisk diskusjonspartner.)

Etter mye dårlig mat sammen med Gaute og Ingunn, fikk vi endelig oppleve de gode rettene og smaken Thailand har å by på. Så om kvelden satt vi ofte i Khao San Road og så på rare mennesker mens vi nøyt varmen, god mat og en kald chang. Khao San Road er en kaotisk backpacker/turist-gate med høy partyfaktor og ivrige selgere, med andre ord: uutholdelig slitsomt i lengden. Men etter noen dagers tilvenning så klarte vi å finne roen og tilbrakte noen veldig hyggelige kvelder med overraskende flinke trubadurer og god gatemat. For utenom valium og ladyboys, kan man også få kjøpt: førerkort til bil, flysertifikat, universitetsutdanning fra Oxford(eller blindern for den saks skyld) og pass, for en liten slump med penger. Disse «selgerne» sitter åpenlyst rundt i Khao San Road med politiet vandrende likegyldig forbi. Vi hadde også en kveld hvor vi danset i Bangkoksgater sammen med en gjeng, hvorfor? Fordi det er sånn det gjøres her. Har man ikke et utested å gå til lager man fest i gatene.

Vi hadde noen uker tidligere fått melding om at Daniel og Emma skulle til Thailand akkurat når vi hadde tenkt til å reise fra Thailand. De skulle til Krabi helt sør i Thailand ca. tolv timer med buss fra Bangkok, men de hadde lyst til å treffe oss. Vi brukte litt tid på for og imot. Vi ville miste nesten en uke av tiden vi hadde i Kambodsja og veien var lang (vi er litt lei av å sitte på buss), pluss at værmeldingen viste regnvær de neste dagene, men på den andre siden ville vi få litt tid med gode venner og vi ville få se mer av Thailand. Kvalitetstid med venner veide tyngst, så vi satte oss på bussen til Krabi. Etter fjorten timer på en mørk dumpete vei kom vi frem tidlig på morgen og satte oss på en cafe og ventet til Daniel og Emma våknet. Gjensynsgleden var stor og vi tok båten sammen ut til Ko Lanta. Ute på øya bodde vi i noen litt finere typ bungalows/hytter, stedet var koselig og gav den gode reggaefeelingen som vi liker så godt. Vi var heldigere med været enn vi hadde fryktet så vi brukte en del timer på stranden, om kvelden spiste vi godt og forelsket oss helt i thaimaten på et av stedene vi besøkte. Jeg husker ikke navnet, men en veldig hyggelig restaurant med god stemming og god mat, selvfølgelig på stranden. Søndagen gikk vi med blandede følelser på thaiboksing, dette er kultur og tradisjon i Thailand. De første kampene var mer eller mindre ubehagelige for det var små barn som bokset, men stemningen økte når de eldre kom i ringen. Siste kvelden ble avsluttet med et slag biljard for Jonas og Daniel.

Tre dager går fort så mandagen sa vi på gjensyn til Emma og Daniel før vi hoppet på båten. Båten var så klart forsinket så vi var usikre på om vi rakk bussen til Bangkok. Busstasjonen lå en halvtime fra brygga, og den taxituren er desidert en av de verste bilturene jeg noen gang har hatt. Vi var så dumme at vi nevnte at vi hadde dårlig tid, så taxisjåføren gasset opp og bremset ikke før tyve minutter senere hvor vi stod på stasjonen. Jeg var gråtkvalt og livredd, Jonas var redd, men løp ut av taxien for å få bussen til å vente, mens taxisjåføren var stolt og strålende fornøyd med dagens rallybragd. Heldigvis rakk vi det akkurat og kunne sette oss på nattbussen til Bangkok.

Vi skulle ikke tilbringe noe mer tid i Bangkok, for nå ville vi rett til Kambodsja. For å komme oss dit ventet ti nye timer på veien, etter fire timer med henging på bussholdeplassen i Bangkok. Vi kom oss til grensa mellom Thailand og Kambodsja hvor tuk-tukene som vanlig stod og ventet. Historien om fantastiske Kambodsja kommer i neste omgang, for dette er vel nok for denne gang.

Vi henger jo litt etter med bloggen så jeg kan jo informere om at vi faktisk har forlatt Kambodsja og kommet oss til Vietnam. Om en uke reiser vi til India og vi kan snart skimte Norge i det fjerne. God påske til alle kjente og kjære, vi vet ikke hva påske er om dagen utenom at jeg hadde ønsket meg et påskegg. (Takk for de herlige sjokko-eggene vi fikk av dere Daniel og Emma!)

Kjærleik fra Jonas og Stine