Profile
Blog
Photos
Videos
Livet på reise er herlig. Vi er i India og har akkurat reist med fly fra Goa til Delhi. Vi har tatt turens tyngste farvel, men allikevel er livet herlig. Vi har knyttet nye evige vennskapsbånd med folk fra hele verden, vi skal snart hjem til alle de viktigste menneskene i våre liv og vi har hverandre. Lykken smiler til oss om dagen!
Selv om jeg brenner av lyst å starte historien her i India går jeg noen måneder tilbake og skriver kort om Sihanoukville og Saigon. Uken i Sihanoukville (Kambodsja) bodde vi i en hyggelig hytte, hvor det stadig vekk dukket opp kakerlakker, mus, frosker og edderkopper. Allikevel var det en hyggelig hytte. Stedet het "Dont Tell Mama" og ble drevet av et eldre tysk par. Dette var et stille og rolig sted, så når vi trengte liv og røre gikk vi på en restaurant/bar som het Sunshine Bar. Denne baren ble drevet av en cool khmer og hans engelske kjæreste. Vi reiser fortsatt utenfor sesong så det var ikke så mye turister. Det har ingen betydning for oss som liker å ha store strandområder for oss selv og liker å menge oss med lokalbefolkningen. Denne uken var det late dager på stranden, et par joggeturer før kveldsbad, noen turer med tuk-tuk inn til sentrum og herlig mat på en fransk restaurant om kvelden (vi spiser og koser oss hele tiden så vi er kanskje dobbelt så store som vi var, når vi kommer hjem, nydelig!)
Turen fra Sihanoukville(Kambodsja) til Saigon(Vietnam) var mer eller mindre ubehagelig. Det startet med at vi ble plassert på den lokale skolebussen (vi hadde betalt dyre dommer for å komme på first class-bussen) som tok dobbelt så lang tid og ble stappet dobbelt opp av hva det er plass til. Vi fikk to ok plasser først, helt til bussen begynte å fylles opp og vi fikk beskjed om å flytte oss helt bakerst til de minste setene som vi skulle dele med to barn. Det var da vi fikk se at vi har vært ute å reist en stund og ikke lenger er de høflige nordmennene vi var før vi reiste. Vi rett og slett nektet å flytte oss, og prøvde å forklare til de ikke engelsktalende bussmennene at vi var dobbelt så store som alle andre og hadde betalt hvertfall dobbelt så mye for billettene, så det var bare rett og rimelig at vi fikk beholde de plassene vi først var tildelt. På grunn av ubehaget ved ikke å kunne snakke samme språk, fikk vi i retur blikk som kunne drept og ingen snakket mer til oss under den ti timer lange turen, før vi endelig kunne bytte buss. Bussbyttet var forvirrende, men vi kom oss etter en stund på en minibuss og kom oss til grenseovergangen som var enda mer forvirrende. Fortsatt er jeg litt usikker på hvordan vi kom oss inn i Vietnam. Jeg skjønner hvordan vi kom oss ut av Kambodsja for da var det jeg som leverte passet mitt og fikk stempel. Men når vi skulle inn i Vietnam tok mennene på bussen passene våre når vi gikk ut av bussen, vi stod forvirret en halvtimes tid ved overgangen før vi fikk beskjed om å gå ombord i bussen igjen, hvor vi fikk tilbake passene våre. Hvem som helst kunne jo ha brukt passene. Vi var allikevel storfornøyde ved å være i et nytt land og slippe pes på grensa.
Bussturen fra grensa til Saigon tok noen timer og vi begynte å bli rimelig slitene når vi ankom storbyen. Å finne riktig hostell i District 1 (backpackergata) er som å finne nåla i høystakken. Noe vi fikk smertelig erfare, svette, utslitte, utsulta og hodeverkende med tunge sekker, trasket vi retningsløst rundt de forvirrende gatene hvor det finnes en million hosteller og guest house. Jo flere vietnamesere vi spurte, dess flere forskjellige forklaringer fikk vi. Når vi omsider gav opp å finne det forhåndsbetalte hostellet og heller bestemte oss for å ta inn på første og beste, kom det en reddende engel og hjalp oss med å finne hostellet på google maps. Ngoclinh Hostel, lå inneklemt i en av de mange bakgatene og het nesten det samme som alle de andre rundt. Men endelig framme kom humøret tilbake og vi var glade for at vi ikke hadde gitt opp, for stedet ble drevet av verdens blideste gutter som var veldig interessert i Norge.
En av dagene i Saigon var vi på guidet tur til skyttergravene fra Vietnamkrigen, hvor vi tok båt den ene veien og buss tilbake. Vi var også innom museet for amerikanske krigsforbrytelser, interessant, grusomt og lærerikt. Ellers trasket vi gatelangs, var på marked eller var livredde for å krysse veier. Fotgjengere har ingen rettigheter i dette landet (som nesten alle andre land vi har besøkt) og det er en million mopeder over alt. Dette er jo tross alt mopedens mekka så hva annet kan man forvente. Om kvelden så vi på folk, spiste god mat, traff andre backpackere, gikk oss bort i trange bakgater eller drakk øl på bittesmå barkrakker. Jo mindre stolen/krakken er, jo billigere er øl'n, noe som resulterte i at Jonas nærmest satt med bordet under beina. Men man klager ikke når man får en halvliter til 2 kroner. Fine dager i Vietnam.
Fra Vietnam gikk fly-ferden nok engang tilbake til Bangkok (4.gang) og det ble en natt på flyplassen før vi satte oss på fly til det siste landet på reiseruten, India. Nå har vi vært i India i en måned og det er nok av gode historier fra dette underfundige, herlige landet som vi tror vil glede flere når vi kommer hjem.
Gratulerer med dagen til alle april og mai barna der hjemme, det er mange av dere og vi har sendt varme tanker til dere alle og enhver. Nå venter 12 timer på buss for oss igjen, men dette er en gladtur, for vi skal ut av storbyens sjas og mas og opp i herlige naturomgivelser i Dharamsala i nord. Mon tro det blir litt meditasjon og yoga på oss (meg). Og kanskje vi er så heldige å treffe på selveste Dalai Lama.
Ses om tre uker, kjærleik fra Jonas og Stine
- comments
Anja OJOJOJ Skal dere til Dharamsala!!?? Det er min store drøm her i livet, spesielt etter jeg ble nektet innreise til Lhasa. Men jeg har innsett at det må bli på neste tur. Gleder meg til å høre om Dharamsala altså. God tur og hils Big D! Jeg skal også hjem snart :(