Nå har vi reist fra Alpine, det fineste og hyggeligste stedet vi har vært hittil. Alpine er en herlig liten cowboylandsby i Texas som satte stor pris på et lite besøk av to backpackere fra nord. Vi har virkelig hatt en super uke!

Det tok oss ca. 13 timer å komme oss fra Houston til Alpine, noe som skulle vise seg å bli den mest dramatiske togturen hittil. Med to alvorlige anfall av ukjent slag, som endte med to bråstopp, hastende sykebiler, og oppskaket togbetjening midt på natten, så var det mer enn nok dramatikk for meg. Etter dette var det vanskelig å sove igjen, så vi underholdt oss selv med togmat, bøker og hverandre den siste delen av turen. Når vi nærmet oss Alpine ble vi litt usikre på hva vi hadde gjort, for det eneste vi så ut vinduet var ørken. Fruen som satt ved siden av oss var nok like forundret som oss, og spurte forsiktig om vi hadde en plan. Vi trakk på skuldrene og svarte at vi hvertfall viste at det var en nasjonalpark i området. Når vi kom frem til stasjonen så vi fort at dette var et lite hyggelig sted som passet oss. Vi var usikre på hvor langt det egentlig var til motellet, for her i USA er det ikke like lett å beregne gå-avstand, i og med at å gå er et fremmedord i dette landet. Planen var å ta en taxi, men vi skjønte fort at det ble vanskelig for vi så ikke en eneste taxi noe sted (noe de tydeligvis ikke hadde i denne landsbyen). Vi tok på oss sekkene og begynte å traske. Etter en liten stund stoppet vi opp så jeg kunne sjekke ut en matbutikk og hvordan det stod til på grønnsaksfronten. da stoppet en nysgjerrig mann oss og spurte om vi var backpackere, hvor langt vi hadde gått og om vi ikke ville ha haik. Klart vi vil sa vi og slengte sekkene på lasteplanet. Det viste seg at dette var en topp kar som gjerne ville låne oss bilen sin og finne et sted å bo i sentrum for oss. Nå skal det sies at Antelope Lodge, der vi bodde er ca. ti minutter gangavstand fra sentrum så vi ble der og satte pris på litt spasering hver dag. Uansett, han kjørte oss til Antelope og vi fikk oss en finfin liten hytte som skulle være vårt hjem den neste uken. Vi stortrivdes i den lille hytta vår, med et mini kjøkken, mini bad, en seng, spise bord, en felles hageflekk og et lite vaskerom. For å oppsummere denne uke så er det nesten vanskelig å finne ord for hvor hyggelig vi har hatt det. Det viste seg at det var ikke bare John, som kjørte oss første dagen, som var hyggelig på dette lille stedet, her er de åpne og hyggelige alle mann. Det ble faktisk sånn at når vi skulle ta den vante treningsturen til sentrum for å handle litt måtte vi gå på feil side av veien for ikke å bli stoppet av bilister som ville vi skulle sitte på. Alpine huser en del kunstnere og gamle hippier, så det er masse kunstbutikker og små ting å titte på i sentrum, vi brukte mye tid der. Om ettermiddagene satt vi i den lille hagen og leste, spilte spill eller skravlet med naboen. Været var fint, vi sammenlignet det litt med Norge om sommeren, deilig varm om dagen og litt kjøligere om kvelden. Vi lånte bil en dag og tok oss en runde, jeg kjørte og syntes så klart det var artig å få kjøre litt bil i sjølveste USA. Dagen vi hadde bil var en herlig dag hvor vi fikk se litt Texas natur, landemerker og jaktet litt på ufoer.

Vi har vent oss til livet på veien så vi gjør fortsatt forskjell på uke og helg. Så lørdagen tok vi turen ut på byen. Alpine har tre barer så det er ikke så vanskelig å velge hvor man skal gå, man går dit det er folk! Som tidligere skrevet så er folk utrolig hyggelige her, så å bli kjent med folk var ikke noe problem. Vi møtte blant annet en eldre kunstner som gav meg en cd med noe norsk musikk, som skulle vise seg å være litt Odd Norstoga. Vi møtte noen jenter, så jeg endelig fikk litt etterlengtet jenteprat, vi møtte en tsjekker som Jonas kunne diskutere litt musikk og politikk med, og jeg fikk endelig drømmen oppfylt og å bli kalt miss Norway. (det er jo det man alltid horer på film, at backpackere blir kaldt landet sitt.) Og sist men ikke minst opplevde vi å gå på en kaktus på vei hjem fra byen. En mindre hyggelig opplevelse, men ikke noe man opplever hjemme så vi tar den med oss. Uken i Alpine gikk så alt, alt for fort og hadde vi ikke allerede billetter til LA hadde vi nok blitt en uke til. Men nå er vi altså i LA og har det nokså fett her også, hvert sted har sin sjarm, er det ikke det man sier.

Det er helt umulig å få frem alt vi opplever og ser, men vi har det helt utrolig bra. Jonas er verdens beste reisepartner (tålmodigheten selv), vi har det utrolig gøy, og vi tar alt som det kommer, vi har lagt på oss, som man skal når man er i USA, Jonas har fått lenger skjegg (han sparer til jul) og jeg har lenger og lysere hår. Skypingen med dere der hjemme gjør at det blir enkelt å være på tur. I tillegg til å prate med familie har vi pratet med verdens beste Elin, Bastian, Sara, Eyvind, Julie og vi fikk til og med skypet med gamle bestefar tynset! Nå skal vi snart sette oss på toget til Grand Canyon og se virkelig frem til det. Håper alle der hjemme har det fint, vi tenker på dere. Legg gjerne igjen en hilsen så vi ser at folk er i livet!

Kjærleik fra to lykkelige vagabonder