Livet på reise er herlig, vi kan gjøre som vi vil! Så vi tok oss en liten avstikker fra reiseruten vår. Vi fant ut at når vi først var så nære kunne vi ikke gå glipp av en severdighet som grand canyon. Og det valget er vi meget fornøyde med.

Vi skulle ta turen med tog fra Los Angeles, vårt nye "hjem", til Williams som ligger ett par timer fra Grand Canyon, for så å ta det berømte grand canyon-toget derfra. Dette ville på mange måter bli en spesiell tur, for det første hoppet vi av toget midt på natten noe vi så langt har prøvd å unngå, vi hoppet av toget i ingenmannsland, hvor en minibuss plukket oss opp og satte oss av ved et hotell, hvor vi skulle tilbringe fem-seks timer for neste togtur. Dette var for så vidt ikke noe problem bortsett fra at det var kaldere enn vi trodde og vi var ekstremt trøtte. Når vi kom fram til Williams fikk vi beskjed av hotellpersonalet at det var bare å slå seg ned på de store sofaene ved peisen. Så vi tok oss til rette, fornøyde med å få et par timers søvn før neste togtur. Det tok ikke lang tid for vi begge hadde sovnet, med de nye teppene (innkjøpt for anledningen) over oss. Etter en timestid våknet vi av stemmer rundt oss, og som naturlig er, slo vi opp øynene. Synet som møtte oss da, gjorde at vi begge lukket de rimelig fort igjen. Det satt nemlig 8-10 japanere rundt oss, og oppi sofaen. Dette var et stort sjokk for oss begge så det tok litt tid for vi så på hverandre og turte reise oss. Japaneserene hadde lættis, noe jeg med ganske stor sikkerhet var på vår bekostning... Vi har hatt en del lættis selv i ettertid også… Uansett etter at sjokket hadde lagt seg fikk vi i oss en bedre frokost. En bedre frokost vil si en buffet med forskjell former av egg, frukt og alt som hører en frokost til! Deretter tok Jonas meg med på et mindre bra cowboyshow, som gjorde at vi hadde enda mer lættis. Litt usikker på om det var fordi det var så dårlig at det var til å le av eller om det var fordi vi var forferdelig trøtte… Så kom endelig toget som vi skulle ta til canyonen. Der skulle vi hvertfall få et par timer på øyet. Trodde vi, for om ikke showet på stasjonen var nok, var det jaggu meg show på toget også, heeeele veien til Canyonen. Etter to og en halv time stoppet toget på siste stopp, og vi var mer eller mindre utslitte. Noe vi glemte rimelig fort når vi kom opp trappen fra stasjonen. Utsikten som møtte oss da var ubeskrivelig, og stemningen var helt magisk. Det er det fineste og mest sjeleroende stedet jeg har vært på. Vi har begge sett stedet på bilder før, men å se det på ordentlig var noe helt annet. Vi har prøvd og fange noe på kameraet, men det blir ikke det samme…

Vi hadde en hel uke hvor vi skulle kose oss i disse nydelige omgivelsene og hadde lagt store planer om både hiking ned canyonen, se solnedgangen og rundtur. For første gang på tohundre år kom snøen såpass tidlig som 4. November, så snø, is og kulde satte en stopper for alt dette. Men ikke tro vi hadde de kjett for det. Vi bodde ca. ti min unna nasjonalparken på et overraskende hyggelig hotell, som hadde nok av artigheter å by på for to backpackere som kun hadde regnet med sol og sommer ett år. Vi hadde altså ikke klær til å være ute i minusgrader og snø over lenger tid. Så vi tilbrakte tiden ved hotellet hvor vi kunne gå små turer, bowle, trene, lese, spise, spille og ha det kult med hverandre (for det er vi faktisk veldig gode på!) Vi hadde en topp uke, som ble litt annerledes enn planlagt. Endelig fikk vi trent litt skikkelig igjen, etter all frityren vi har kastet i oss de siste månedene så trengte vi det, vi har hatt diverse konkurranser innenfor bowling, bilspill, biljard og andre ting. Det er vel ingen hemmelighet at Jonas er god på alt og jeg ikke fullt så god, noe vi både kan le og kanskje gråte litt av... På hotellet vi bodde, er det flere spisesteder, bl.a. to restauranter. Vi pyntet oss og prøvde den dyre restauranten en kveld og var mer enn fornøyd med det, men endte med å spise på puben alle de andre kveldene. Litt på grunn av prisene, men også fordi de som jobbet der var underholdene og ønsket oss der. Underholdene var forresten de andre gjestene som spiste der også. Det var kanskje ikke sånn at servicen på puben var den beste, noe nesten alle gjestene påpekte, uten at det gjorde noen forskjell. Vi derimot var strålende fornøyd med serveringen vi fikk av Morgen og Bastian :). Uken gikk som alltid alt for fort, så den siste dagen, før vi skulle ta toget tilbake, trosset vi kulde og snø og tilbrakte dagen i nasjonalparken. Nok en herlig opplevelse. Når du kan nyte fantastisk utsikt sammen med verdens beste Jonas, le av alt og ha de fineste samtalene, glemmer man at det er kaldt. Turen tilbake gikk som turen oppover, underholdning hele veien. Vi satte muligens litt mer pris på den nå, selv om mye av underholdningen var direkte pinlig. Vi er i hvertfall sikre på at noen foreldre der hjemme ville satt stor pris på litt banjospilling, cowboys og artige fun facts om området, på ett gammelt grand canyon-tog! Nok engang tilbrakte vi en del timer i Williams, det ble faktisk to timer mer enn vi trodde på grunn av forsinkelser. Tiden ble brukt på det hyggelige hotellet som vi "sov" på sist. Vi koste oss med lydbøker og filmredigering, så tiden gikk fort. Når jeg nevnte tidligere at toget kom frem i ingenmannsland var dette helt ekte, for når vi skulle "hjem", kjørte minibussen oss til det de kalte en stasjon og vi fikk rett og slett ikke gå ut av den før toget hadde kommet, det var rett og slett for mørkt... og kaldt. Turen tilbake til LA gikk fint, men vi er faktisk glade for at dette var siste tur med Amtrak. Vi sover ikke like godt på toget lenger og vi er mentalt forberedt på å reise videre, så vi er virkelig i rute.

Jeg vet ikke om det er så mange som leser bloggen og vet vi ikke har blogget om LA enda, men Anja vi har bare valgt å slå alle ukene i LA sammen, så det kommer :). Vi vil gjerne takke mamma Kristin og Gijs for ullundertøyet vi fikk til jul det har gjort utrolig stor nytte, vi vil takke mor og far Mauseth for at de alltid skyper når jeg er i nærheten av hjemlengsel, og takke pappa Erik for at han har fått seg nett sånn at vi kan snakke med han oftere! Ellers så håper vi at lillebror snart klarer for å se oss på dataskjermen, at Erik og Frida snart skyper litt med oss, og at vi får til å skype med Kakka, mamman og pappan hans på søndag. Så til det helt store, Bastian, vår kjære Bastian, gratulerer med den store dagen som var. Vi håper du følte våre tanker og kjærlighet! Vi tok på oss finstasen og spilte konsert for deg på hotellrommet. Vi har det på tape!

Det virker kanskje overdrevet når jeg skriver at vi kun har det bra, men det er sannhet. Og sannheten kan ikke fornektes. Håper alle har det fint og nyter høst og førjulstid (de viser tydelig her i USA at det snart er jul). Snakkes.

Kjærleik

P.S Gaute og Ingunn, det er bare å bestille billetter, vi venter på dere!!