Profile
Blog
Photos
Videos
God jul til dere alle! Nå har vi hatt tre uker i herlige Brasil, vi har til og med feiret jul på en brasiliansk øy. Jeg føler jeg gjentar meg selv hver gang jeg skriver, når jeg skriver at tiden går så alt for fort. Vi skulle egentlig være fire uker i Brasil, men måtte forandre litt planer da vi skjønte at alle brasilianere feirer jul og nyttår langs kysten, noe som gjør at prisene skytes i været og de fleste steder er opptatt. Men når man har verden foran sine føtter slik vi har om dagen, er ikke dette noen krise, da leser man litt om landene rundt og finner et koselig hostell på grensa mellom Brasil og Argentina. Så nå er vi altså på vei til Argentina med buss. Men som alltid ligger jeg/vi litt etter med blogging, så jeg velger å gå hele tre uker tilbake i tid, så jeg får med hva som har skjedd siden sist. Vi har hatt en helt fantastisk tid!
Sist jeg skrev nevnte jeg at vi var kommet til vår nydelige Pousada Guarana i Paraty, som er drevet av en amerikansk mann med navn David. Han er opprinnelig fra Arizona, men fant den store kjærligheten i Brasil og driver nå et hyggelig vertshus i Paraty med henne. Pousadaen deres er kjempe fint innredet med køyer overalt, i alt rundt ti små doble eller triple rom, et lite hus hvor frokosten holdes, et lite basseng, flere katter og hunder. Disse dyrene er så vant til nye mennesker at de er like kjærlige og kosete mot alle. Vi fikk oss to nye venner blant dyrene Fiffi (en ganske så tykk katt) og Chewy (en hund som elsket gråstein). Chewy likte seg best i bakgården med all gråsteinen. Det var også der Jonas kunne røyke, så de to tilbrakte mye kvalitetstid sammen. Jeg nevnte sist at vi hadde dårlig vær og håpet på bedre, og bedre ble det. Sommeren kom for fult disse dagene i Paraty, så vi fikk med oss litt strandliv her også. Paraty er en helt nydelig liten by med trange brosteinsgater, hvor det er fine små butikker og restauranter overalt. Maten er god og butikkene har mye fint, men prisene er ganske stive her så det ble dårlig med shopping, men som vanlig spiste vi godt (noe vi har hort rykter om at synes...). David hadde mange gode tips på hva med kunne ta seg til rund i området, så en dag tok vi en lokalbuss til en fin liten strand som vi hadde nesten helt for oss selv. Det er fortsatt litt språkvansker om dagen, så bussjåføren klarte selvfølgelig ikke stoppe der vi skulle av, så da ble det litt ekstra trimm den dagen også. Lørdagskveld hadde vi hørt rykter om en sambakonsert på en liten restaurant i sentrum. Vi tok turen dit for å spise først, og tenkte at vi fikk se hva hvordan kvelden ville utfolde seg. Det viste seg at dette ikke var en tradisjonell konsert slik vi er vant til, det var heller en salig blanding av musikere og gjester som kom kunne være med å spille, synge og danse. Det kom flere og flere «musikere» på «scenen» (som egentlig var ett av spisebordene i restauranten), så til slutt stod alle og danset, sang og spilte. Dette var kjempe gøy, til og med for to stive nordmenn. Jeg lærte meg til og med noen dansetrinn av en sambalærer som var der! Brasilianere er veldig åpne og hyggelig, så vi fikk oss mange nye bekjente denne kvelden. Vi ble til og med invitert på hjemmefest dagen etter. Vi hadde bare fem netter i nydelige Paraty, og kunne godt tilbrakt mer tid der. Men, etter Paraty skulle lokalbussen ta oss derfra til Angra dos Reis (som ligger like ved Rio De Janeiro) hvor vi skulle ta båten over til øya Ilha Grande. Etter noen herlige dager i Paraty, var forventningene store for Ilha Grande som vi bare hadde hørt positivt om. Og gjett om vi har hatt det fint, det er med tårer i øynene vi tar farvel med øya.
Ilha Grande er, som navnet tilsier, en stor øy, hvor det ikke finnes biler, her må man sykle, gå eller ta båt om man skal komme seg rundt. Nesten hele øya består av uberørt jungel, og sentrum består av noen få gater, en kjempe stor brygge og strand så langt øyet kan se. Det finnes over 170 strender rund på øya så dette sier vel kanskje litt om størrelsen på den. Det går an å ta haikingturer rundt hele øya, men dette tar flere dager. Vi nøyet oss med mindre haikingturer. Den første lengre turen vi hadde var til en foss ca. to timer fra sentrum. Turen i seg selv var utfordrene nok med jungellyder over alt (kjempeskummelt!) og bakker som går rett opp første timen og rett ned andre timen. Om ikke det var slitsomt nok, var det også kjempe varmt og fuktig. Vi var like overrasket for hver tur vi hadde over hvor svette vi ble, det var ikke en tørr flekk igjen på klærne våre når vi nådde målet. Fossen vi gikk til den første dagen var ikke det mest imponerende synet, så vi nøyet oss med å gå dit en gang. De andre dagene gikk vi til en helt utrolig fin strand, Lopez Mendez. Det står i turistbøkene at man bruker tre timer på denne turen, men vi kan med stolthet si at vi brukte i overkant av en time siste dagen vi gikk dit. (utrolig slitsomt og jeg kunne nesten ikke gå dagen etter...)Etter timer på stranden var vi som regel for slitne til å gjøre noe annet enn å ta båten tilbake til sentrum. På veien til Lopez Mendez møtte vi som regel på apekatter som var nysgjerrige og ivrige på menneskelig kontakt. En guid, som vi tilfeldig møtte på veien fortalte oss at de likte veldig godt å bli tatt bilder av, det var derfor de prøvde å få kontakt. Vår nye amerikanske venn, Chapman erfarte derimot at de ikke var så glad i å bli tatt på, da han prøvde å ta tak i en, beit den lille rakkeren han i tommelen… Vi har disse to ukene på Ilha grande bodd på «Overnativa Green Hostel». Det var faktisk det eneste hostellet som var ledig under hele oppholdet vårt. Hostellet var greit nok, ok rent, lukter litt rart, slitt, en morgen fant jeg en kakerlakk i do, små rom og ikke noe myggnetting på vinduene, men matmor Christina veier opp for alle disse mindre bra tingene. Hun er en herlig brasiliansk dama som lager nydelig mat og alltid er blid. Selv om hun snakker lite engelsk kommunisert vi godt med henne. Det er også på hostellet vi møtte Chapman og Matt, som var naboene våres den siste uka på øya. Dette er to glade amerikanere som vi hang endel med. Chapman skal tilbake for å studere i Rio på nyåret, mens Matt etterhvert skal til Buenes Aires akkurat som oss. Bortsett fra disse to, har vi fått mange lokale venner som vi var en god del sammen med. En kveld satt vi på vårt stamsted "Kebab Lounge" når vi plutselig hørte "kvelertak jo, fett". Det var tre freske drammensere som satte seg ved bordet siden av oss og så t-skjorta til Jonas. Henrik, Lars Marius og Lars Martin skulle være på Ilha Grande tre dager, noe som falt i god smak hos party of two som var sultene på å henge med andre nordmenn igjen. Misforstå oss rett, vi er mer enn fornøyde med å henge med folk fra andre land, men av og til er det litt godt å snakke norsk igjen. Jeg tror vi har litt godt av det også for vi er rimelig språkforvirret om dagen, da det går i norsk, engelsk, kroppsspråk, spansk, og portugisisk. De to sistnevnte er vi enda ikke veldig drevene i... Uansett de to dagene med drammensgutta var helt geniale. Den siste festen på stranda vil for alltid stå skrevet som en av de bedre. Mye takket være gitarspilling og sang. Så takk for to supre kvelder Henrik, Lars og Lars! Som alltid er det for mye å skrive, og umulig å sette ord på alt vi opplever, dette er virkelig en reise over alle forventninger.
Julen er her og hvem hadde trodd at vi, Jonas og Stine, skulle tilbringe vår første jul sammen på stranden i Brasil. De færreste ville vel tippet det, men det var akkurat det vi gjorde. Julemorgen våknet vi til nydelig vær og i strålende humør. Dagen startet som vanlig med frokost på hostellet, litt skravling med de andre, før vi trakk oss tilbake til rommet for å se på «Reisen til julestjernen» med sjokoladeposen under armen. Dette var mest for å prøve å lokke frem litt julefølelse. Et mislykket forsøk, men dog en svært hyggelig morgen. Så etter det mislykkede forsøket på å finne julefølelsen fant vi ut at jul fikk være jul, tok på oss badetøy og trasket bort til nærmeste strand (vi har fått oss en fast spot). På vei bort fant vi ut at vi måtte prøve å få kontakt med de hjemme for å ønske god jul. Det er ikke spesielt godt telefonnett her (nesten ikke noe internett heller) så vi måtte ringe fra der vi viste det er mulig å få kontakt. Jeg visste julen kunne bli litt følsom for meg, men følelsene tok virkelig overhånd på julaften. Det startet allerede når Jonas snakket med mamma Kristin og fortsatte når han ringte pappa Erik og til og med fikk snakke med verdens fineste lille Kakka. Jeg kjente virkelig på hvor langt unna vi er og hvor mye jeg faktisk savner alle, den omsorgen man føler gjør at man føler enda mer på det. Det ble enda verre når jeg ringte mine egne foreldre, da ble det ekte hiksting og Jonas ble nesten flau der han satt ved siden av meg. Jeg har hele tiden under denne reisen savnet alle der hjemme, men for første gang ble det faktisk vanskelig å være borte, spesielt fra mamma, pappa og Erik. Men jeg er jo på tur med fantastiske Jonas som alltid får meg til å smile, så etter en halvtimestid med tårer fikk han meg til å synge en sang og ta en lek i vannet og da ble alt litt lettere med engang. Formiddagen ble altså tilbrakt på stranden, før vi gikk til en av de faste restaurantene våre langs stranden hvor vi er blitt aquaparet. De ble i sjokk når vi faktisk ikke skulle ha vann til lunsj denne dagen, men slo til med en Coca Cola. Etter dette var det på tide å komme seg "hjem" for å pynte seg til julefeiring på hostellet. Vi var antakelig det eneste paret på hele øya med finkjole og hvitskjorte med slips. Matmor hadde brukt flere dager på kjøkkenet for å lage i stand julefest for alle som var der i julen. Dette var kjempe hyggelig, med masse mat (vi savnet norsk julemat forferdelig...) og vin. Vi satt en stund ved bordet slik man pleier i julen, før vi bestemte oss for å bli med amerikanerne bort på et annet hostell. Dette var også veldig hyggelig og Jonas spanderte Norwegian water på alle som var interessert. Vi hadde tidligere den uken avtalt med noen av delokale at vi skulle møte de på stranden. Så etter en stund gikk vi mot stranden i herlig humør og i en nydelig sommertemperatur for å lete gjennom alle bondfirene etter våre venner. Vi hørte etterhvert Nicholas aka Charlie Brown rope på oss, og tilbrakte resten av julekvelden 2011 på stranden rundt ett bål, med levende musikk og godt selskap. Dette var virkelig en minnerik julekveld som vi for alltid vil huske. Det er vel ikke bare julekvelden vi vil huske fra tiden i Brasil, det alle de bra menneskene vi har blitt kjent med, all den gode maten, de nydelige strendene, apekattene, alle myggestikkene (Jonas telte over 72 på et av bena mine), alle hundene som vadrer rundt, de to fine husvertene som har tatt seg av oss, David og Christina, jungelturene, og den gode stemningen. Det er med tungt hjerte vi sier på gjensyn her i Ilha Grande. Allikevel gleder vi oss nå til nyttårsfeiring i Puerto Iguazu.
Håper alle kjente og kjære har og fortsetter å ha en fin jul. Vi beklager at vi ikke har tatt kontakt med noen den siste tiden, men som sagt det er begrenset med alle typer nett på øya.
Alle de beste ønsker til dere alle, kjærleik fra Jonas og Stine.
- comments
Maria og Marius Dere var som sagt savnet her i Norge i jula, men det hørtes virkelig ikke ille ut det dere fikk oppleve heller. Gode minner å ha for resten av livet! Neste år går vi sammen og roper på nissen ;)