Cuba, Havanna og 50-60 år tilbake i tid - ja det var hva vi forventet oss, og på mange områder er det akkurat sånn det er.. Gatelangs, og ofte kombinert med taxikjøring, kjører gamle amerikanske merker som Buick, Plymouth, Pontiac og Cadillac

også plutselig passer er en Mosksovitsh og en Lada før noen «eggeskall-lignende» taxi-mopeder passerer en eldre herre med hest og kjerre.

Det er to pengeenheter her: Peso Cubano (CUP) og Peso Convertible (CUC). CUP er kun for kubanere, og er kun verd 1/24 av hva en CUC er, som er for turister. En gjennomsnitts kubaner tjener 100 norske kroner i måneden, og en hjernekirurg kr. 250,- (!) For å klare seg trenger de kr. 500,-. Og som guiden vår fortalte oss: «..ikke prøv å forstå den kubanske logikken, for vi forstår den ikke..».

For å overleve må altså alle gjøre noe ekstra.. sykle sykkeltaxi på kveldene, kle seg opp som Hemingway og posere med turister, tigge, gjøre tjenester og satse på tipsen.. «Vår» CUC er jo gull verd som tips til noen relativt lutfattige kubanere.

Vi har enda ikke sett en vanlig butikk her, men noen kiosker som noen har litt såpe, og neste litt klær.. Kubanerne handler med utdelte rasjonskort - i egne «rasjonskort-butikker». Alt er der priset så lavt at f.eks. litt ris bare koster noen norske øre, men de er alltid begrenset av hvor mange rasjoneringskort de har igjen av hva de har fått tildelt… Det er heller ikke sikkert at butikken har inne den varen de ønsker til enhver tid.

Bygningene her er veldig varierte - både i utseende og i standard. Mesteparten er slitt og grått av støv og skitt, mens noen litt mer heldige stilt har fått tak i litt maling og gjort sitt beste med den.

Boligene får kubaneren tildelt av «Styret» (regjeringen), og det er en bolig pr. familie. Ofte bor det 4 generasjoner i hver bolig, og den er ikke nødvendigvis større av den grunn.. En vi snakket med hadde fått tildelt en leilighet som han og familien bodde i og den måtte han betale kr. 9,- pr mnd. i «husleie». Når han nå hadde bodd der i 25 år, kunne han søke om å overta den uten kostnad, noe han visst hadde krav på, og da sparer han de 9 kronene...

Den mest besøkte delen av Havanna kan deles opp i 3 områder: Habana Viejo (gamle Havanna), Centro Habana og Vedado. Vi bodde i gamle Havanna og det var også det koseligste området.

Mesteparten av alle restauranter og barer ligger langs (eller like ved) hovedgaten «Obispo», men på kryss og tvers mellom gatene rundt finner vi den daglige kubanske rutinen.. Unge og gamle sitter og småprater i døråpningene, mens selgere med frukt kjører rundt med kjerrene sine og andre har skrudd fra hverandre motoren til den gamle amerikanske bilen som har sluttet å svive.. Alt mens dagliglivet surrer og går rundt dem.

En av de største eksportvarene i Cuba er sukker, og et bi-produkt av denne produksjonen er rom. Havanna Club er en velkjent rom herfra, og en formiddag besøkte vi Havanna Club rom museum.

Etter en rundtur i «destilleriet» var det prøvesmaking av årgangsrommen som er lagret på fat i minst 7 år.

«Cuba Libre» er jo en kjent drink som er «Havanna blank» med en limeskive og Cola. Dersom du dropper limen og tilsetter årgangsrommen istedenfor den blanke får du «Cubata» (nam).

Ernest Hemingway har tydeligvis satt sine spor her. «El Floridita» heter baren hvor han alltid satt og drakk Daiquiri for ca. 80 år siden. Drinken ble «oppfunnet» her, så både drinken og baren er behørig inspisert .

Mojito´en foretrakk han på baren «La Bodeguita del Medio»

eller på takterrassen av hotellet «Ambos Mundos», hvor han bodde når han skrev «klokkene ringer for deg» i 30-årene. Utsikten over gamle Havanna er ganske bra fra denne takterrassen.

Konklusjonen, (etter mye prøvesmaking), ble at Mojito´en var best på takterrassen av hotellet og Daiquiri´n (jordbærversjonen) var absolutt suveren på El Floridita..

De første to nettene var vi booket inn av Kilroy på det sentralt liggende hotellet Park View (men uten park view). Stedet var «helt greit» og kostet ca. 90 peso (x6 = NOK). Når disse to nettene var gått, måtte vi ut på leting etter nytt sted og bo, og vurderte både hotell og Casa Perticulares (hjemme hos en familie som leier ut et rom). Det viste seg at hele Havanna var så godt som fullbooket og vi var i en litt lei knipe.. Picoloen (og bartenderen) på Park View forsto dette, og nå kom tipsen vi gav ham første dagen til sin rett.. Han pratet i vei på spansk og pekte på et lite hus rett over gaten som drev med romutleie.. «Everything is full» sier han på engelsk, men forklarer også at hun har ei venninne som også leier ut.. Etter litt ringing frem og tilbake inviterer hun oss inn i «stuen» før hun ringer rundt litt til.. Endelig får hun napp, og smiler stort før hun sier «Casa ok - come, come». Et kvartal unna treffer vi Marita og «hushjelpen» Nancy. Vi blir vist opp i 3. etasje og til et soverom med eget bad.

«Si, si - grasias» sier vi og endelig har vi tak over hodet igjen. Rommet vårt koster 35 peso, og viser seg å være gutterommet til sønnen som har flyttet/rømt til USA tror vi - hun snakket ikke om det.. Men både husmor og hjelpen hennes er kjempehyggelige (selv om kun hushjelpen snakker 3-4 ord engelsk). Tegnspråk, smil og latter sitter løst hos dem begge og vi har hatt et veldig koselig opphold hos dem. Grasias senioritas!

Overalt høres musikk, og alle restaurantene har musikere som spiller «son» (kubansk salsa). Med sin spesielle «tres» gitar og sine andre spesielle rytmeinstrumenter, spiller og synger de for full hals hele kvelden. Vi ser på spillegleden og det smittende humøret at dette er noe de liker, så halvveis ute i første låt klapper vi alle med . Vi var også på Son-show på Havanna Club museet hvor Jarl Ove måtte frem og danse foran alle,

og selv om musikerne her var mer anerkjente, likte vi mye bedre musikken og «showet» de lokale gutta lagde på restauranten..

Vi kjøpte faktisk med oss CD 'en til disse for å støtte dem litt ekstra - spørs om den vil bli spilt noe særlig…

Siste dagen i Cuba bestemmer vi oss for en sightseeing-/busstur til Veñales ca. 2,5 times tur vest for Havanna. Det første som slår oss på denne turen er den gode brede motorveien

nesten uten biler..! ..men med plutselige nedbremsinger pga. en okse som trekker en kjerre litt på tvers av feltene… Vi stopper i en liten landsby som også lager rom, hvor vi selvfølgelig smaker på «godsakene». Litt lengre oppe i dalen stopper vi igjen, men denne gangen på en tobakksgård.

Bladene blir plukket, tørket og så lagret, før de blir sortert og rullet til sigarer. Etter noen interessante kilometer igjennom små landsbyer kommer vi frem til et «landemerke» i denne regionen.. En kunstner har fått i oppdrag å overføre fossiler og «huletegninger» til et kjempestort maleri.. En diger fjellskrent er pyntet med figurer og farger, og stående ved siden av dette går det opp for oss hvor enormt dette maleriet egentlig er - 180x120 meter..!

Siste stopp på dagens reise er ved «indian caves». Mange kilometer med underjordiske huler ble oppdaget her på begynnelsen av 1900-tallet, og i 60-årene ble det lagt inn lys her. Siden andre enden av hulen ledes til vann, blir vi fraktet ut fra fjellet vannveien til en liten oppdemmet lagune.

Havanna var en kjekk by å besøke.. Masse å se, smake og lytte til - men cubanernes fattigdom gjør at de dessverre ødelegger litt av den gode «havanna-følelsen» når de stadig/alltid skal prøve å lure deg for penger.. på en eller annen måte... Men for all del - Absolutt verdt besøket..!!

Nå venter spennende Costa Rica på oss.. Vårt siste reisemål på vår lange reise rundt vår kjære klode, og vi gleder oss masse! Satser på en pangstart med masse opplevelser og nye ting å oppleve, før vi slapper av noen dager på stranden med surfebrett og badehåndkle før vi setter kursen hjem til hjem, familie, venner, kolleger og arbeid…