Profile
Blog
Photos
Videos
Killing Fields
Den 18. april kom vi via elva Mekong med speedbåt fra Vietnam til Kambodsja og hovedstaden Phnom Penh. Kongeriket Kambodsja er det offisielle navnet , og har en befolkning på ca 15 mill. De fleste kambodsjanere tilhører khmerfolket (kambodsjaner) og er buddhister, men landet har også et betydelig antall muslimske Chamfolk (jfr den muslimske landsbyen Cham vi skrev om i bloggen fra Mekongdeltaet), i tillegg til etniske kinesere og vietnamesere.
Kambodsjas historie er preget av indre og ytre konflikter. Landet har gått fra å være hovedsete i Sørøst-Asias mektigste imperium, til å være på grensen til utslettelse. I dag er landet fortsatt sterkt preget av borgerkrigen på 1970-tallet. Da Røde Khmer med Pol Pot i spissen overtok makten i Kambodsja støttet av Kina, forkastet de vestlig medisin, ødela templer, biblioteker og alt de regnet som vestlig. Bort i mot 2 mill av en befolkning på 8 mill mennesker døde av henrettelser, overarbeid, sult og sykdom. Denne epoken i landets historie gav opphavet til begrepet "Killing Fields" ("Dødsmarkene"), og fengselet Tuol Sleng ble beryktet for sin tortur og massedrap. Røde Khmers brutale herjinger har satt dype spor i den kambodsjanske folkesjelen.
Denne delen av landets historie fikk vi anskueliggjort da vi besøkte de mest kjente "Dødsmarkene", Choeung Ek, som ligger noen kilometer utenfor Phnom Penh, og det tidligere fengslet som i dag er Genocide Museum Tuol Sleng. Dette ble et meget sterkt møte. Denne bloggen blir derfor ingen direkte reisebeskrivelse, men beskriver noe av grunnlaget og bakgrunnen for det som skjedde på Killing Fields.
Regimets forfølgelser innebar at det ble utstedt advarsler for enhver forseelse og for «politiske forbrytelser». Alle som hadde fått to slike advarsler ble sendt til «omskolering», noe som i de fleste tilfeller betød døden. Folk ble oppfordret til å tilstå sin «før-revolusjonære livsstil og forbrytelser» (noe som kunne inkludere en form for handelsvirksomhet, eller hvilken som helst kontakt med verden utenfor Kambodsja), og ble fortalt at regimet ville tilgi dem slik at de kunne «begynne på nytt». Dette betød ofte at man ble ført til steder som Tuol Sleng eller Choeung Ek for å bli torturert og/eller henrettet.
De henrettede ble kastet i massegraver, og det er avdekket en rekke av disse på "Dødsmarkene" utenfor Phnom Penh. For å spare ammunisjon ble henrettelsene ofte utført med skarpe bambus-stokker. På dette området står fortsatt treet som en rekke barn ble drept imot. De ble holdt i beina, og så slengt mot treet slik at hodet ble knust. Så ble barna kastet i massegraven ved siden av. Soldatene som utførte henrettelsene var hovedsakelig yngre menn eller kvinner fra bondefamilier. Regimet arresterte og henrettet nesten alle som var mistenkt for forbindelser med den tidligere regjeringen eller utenlandske regjeringer. I tillegg ble alle mennesker med utdannelse forfulgt av regimet. Gikk du med briller ble du betraktet som godt utdannet. Dermed måtte du utryddes. Etniske vietnamesere, kinesere, kambodsjanske kristne og buddhistmunker ble forfulgt av etnisk eller religiøse årsaker. Og hvorfor ble barn drept? Jo, for at regimet skulle unngå hevnaksjoner på et senere tidspunkt. Når vi går omkring på disse markene, er det ikke vanskelig å forestille seg de grusomme scenene når barn ble revet ut av mors hender og drept.
På dette området spilles det kambodsjansk musikk over et høytaleranlegg. Inn i musikken er det lagt inn smerte- og redselsskrik fra mennesker som ble henrettet på disse dødsmarkene. Den samme musikken ble også spilt her på 1970-tallet for å overdøve skrikene fra mennesker som ble slått og stukket i hjel. Denne "scenen" med massegraver, knokler, beinrester, klær fra de døde, illustrasjoner, informasjonsoppslagog musikk gir rom for lavmelt samtale og stille refleksjon.
På Choeung Ek står i dag et buddhistisk minnesmerke over den kommunistiske terroren (se bilde i album). Her er det anlagt en rekke hyller med kranier, samt klær som er hentet opp av massegravene. Flere av kraniene vitner om at de ble torturert før de ble drept.
Utstillingene i Genocide Museum Tuol Sleng (folkemordmuseet) som vi besøkte etter å ha vært på dødsmarkene visualiserte den torturen forfulgte mennesker ble utsatt for gjennom ord og bilder. Autentiske bilder av ofrene er montert på store tavler, i tillegg til at mishandlede og drepte mennesker er avbildet på noen av illustrasjonene. Også mennesker fra en rekke europeiske land ble offer for disse grusomme handlingene. Her ble ingen spart; både kvinner og menn, unge og gamle, også barn ble torturert og henrettet. Det er spesielt sterkt å se bilder av barn og unge, og samtidig vite at disse også ble torturert i dette fengslet. I alle disse bildene kan vi den dag i dag se deres redselsslagne ansikter. Det er sjelerystende og samtidig nyttig vaksine mot totalitære lengsler, hvor de enn forekommer. Bare 7 av de 16.00 fangene som ble fraktet til dette fengselet overlevde!
Sjefen for dette beryktede fengselet kalt S-21, Kaing Guek Eav, bedre kjent som Duch, ble stilt for retten 31. Juli 2007, og dømt til fengsel i 35 år for sine forbrytelser så sent som juli 2010. Lederen for kommunistpartiet, Pol Pot, levde i eksil i Thailand, og døde under husarrest i sitt private hjem i 1998. Man kan undres over at det tok så lang tid å få dømt de som stod bak folkemordet I Kambodsja på 70-tallet. Forklaringen er sannsynligvis at de samme personene fikk tilsvarende posisjoner i den nye "koalisjonsregjeringen i det demokratiske Kampuchea" som ble dannet i 1981. Det var først når det internasjonale samfunnet tok affære, at ansvarlige for folkemordet ble stilt til ansvar for noen år siden.
Det som slår oss når vi leser om lederne av The Communist Party of Kampuchea 1976-1978, er at dette er godt utdannede folk, de fleste med høyere universitetsutdannelse, gjerne fra andre land. Vi undres over hva som får slike mennesker til å begå forbrytelser som utrydder omtrent en fjerdedel av sitt eget lands befolkning? Sannsynligvis ligger det i en ensrettet og streng statsateistisk ideologi, hvor det ikke er plass til selvstendige og annerledes tenkende mennesker, samt mennesker med annen etnisk eller religiøs bakgrunn.
Det er også underlig å tenke på at framtredende politiske ledere på ytterste venstre i norsk politikk, først tidligst på 1990-tallet konkret tok avstand fra Pol Pots regime i Kambodsja. Lenge støttet de aktivt både ideologisk og politisk dette regimet. Hvordan kunne så mange intelligente unge mennesker forherlige et av de mest grusomme totalitære regimer som verden har sett? Vi bare undres…
- comments
Bjørn Magne Dere har besøkt ondskapens høyborg. Interessante beskrivelser og betraktninger. Takk for at dere deler.