Turen fra Cuzco til Puno ble vår første lange busstur på dagtid, men vår frykt for å kjede oss forsvant fort da våre New Zealandske reisekamerater ga oss to sladreblader. Selv om bladene var nesten to måneder gamle slukte vi hvert eneste ord, rart hva man setter pris på når man har vært isolert fra omverdenen en stund...

Etter å ha funnet hostellet vårt i Puno (som var uten vann for anledningen. Jippi!) tok vi en ettermiddagstur i Punos gater. Der fikk vi virkelig merke at vi var i et katolsk land. Det var Palmesøndag og overalt kunne man kjøpe blomster og kors flettet sammen av palmeblader. Som alltid måtte byens souvenirbutikker inspiseres, denne gangen på jakt etter varme luer, votter og sokker til vår utferd til Lake Titicaca neste morgen (jo mer opp i høyden vi kom, jo kaldere ble kveldene). Vi stoppet også innom La Hosteria, en kafè vi hadde lest om i Lonely Planet, for å prøve deres kjente desserter og kakao foran den koselige peisen. Skikkelig kos!

Vi hadde bestemt oss for å spare penger og spise middag på hostellet, og klarte etter mye om og men å finne en matbutikk der vi kunne kjøpe inn en billig middag. Men da vi kom tilbake på hostellet var det fortsatt ikke noe vann, så det ble snacks til "middag", litt skyping og tidlig køying.

Neste morgen ble vi plukket opp tidlig og kjørt ned til båten som skulle ta oss med ut på verdens høyesteliggende innsjø. I gruppen vi skulle på tur med var flere av de samme folkene vi har møtt gjennom hele turen rundt i sør Peru. På denne turen møtte vi også et ungt norsk ektepar (fra Kristiansand) som etter 5 minutter på båten klarte å miste kameraet sitt i vannet (løken skulle opp på taket av båten med kameraet stikkende ut av baklommen).

Første stopp på turen var sivøyene rett utenfor Puno. Lokalbefolkningen har bygd opp øyer ved å legge kuber av sammenbundet siv i lag fra bunnen til det går over vannoverflaten. Også husene, sengene og båtene deres er lagd av siv, og det er blitt en av Punos største turistattraksjoner. Etter en felles gjennomgang av hvordan øyene er bygd opp og en noe dramatisk redningsaksjon da en av småguttene på øya falt i vannet (ironisk nok kan de ikke svømme her...) fikk vi lov til å komme inn i de små husene, kjøre rundt i sivbåtene deres (de fant fram den beste båten, "Mercedes Benz", til turistbesøket) og se på og kjøpe noen av håndarbeidene de lager for å tjene penger. Vi hadde ikke planlagt at det skulle være så mye å bruke penger på ute på øyene, og siden vi skulle forlate Peru noen dager senere hadde vi veldig lite kontanter med oss, så vi måtte planlegge og fordele det lille vi hadde med slik at vi fikk nok til vi kom tilbake til Puno og minibanker.

Etter å ha blitt underholdt av sanger, både på lokalspråket og engelsk ("My bonnie lies over the ocean") reiste vi videre til neste øy, Amantani, der vi skulle tilbringe natten hos en lokal familie. Vi ble plassert sammen med et fransk par hos en gammel mann som vi raskt døpte "bestefar". Etter å ha blitt innlosjert i huset "vårt" fikk vi servert lunsj (POTETER) på kjøkkenet. Vi ble plassert rundt et bord mens familien satt på gulvet og spiste. Vi prøvde oss på noen enkle samtaler, men med en familie som kun snakket spansk og quechua og et fransk par som kun snakket fransk ble det dårlig med samtaler utover hva man het, hvor man kom fra og hva man gjorde hjemme. Familien hadde tidligere fått en turistbok om Norge fra noen nordmenn som hadde vært der og i den forbinnelse så hadde de endel spørsmål: "Hvor lever trollene og hva er det? Har dere bjørn i hagen?" Vi klarte ikke å oppklare alt, men vi fikk dem til å skjønne at troll er eventyr og bjørn kun fantes i dyrepark (nyttet ikke å forklare at bjørnen lever fritt i norsk natur...).

Etter lunsj samlet vi oss på den lokale idrettsbanen for å gå opp til Pachatata, et tempel dedikert til "the earthfather" som lå på øyas høyeste topp, et par hundre høydemeter over innsjøen. En slik klatretur ville vanligvis ikke være så veldig utfordrende, men når man allerede befinner seg på 3812 meter over havet blir alle ytterligere høydemeter litt ekstra slitsomme. Vi kom oss likevel opp og fikk gått tre runder mot klokka rundt tempelet, hvilket visstnok skulle bringe lykke. Vi var enige om at vi egentlig ikke trodde på sånt, men det kunne jo ikke skade og vi kunne jo ikke risikere å IKKE gjøre det!

Vel nede igjen fikk vi servert middag bestående av potetsuppe og ris med french fries før vi ble kledd opp i det nasjonale kostymet og ledet gjennom nattemørket til øyas festlokale for litt musikk og dans med de lokale. Anette ville helst bare sitte og se på, men man fikk ikke mye valg, og alle ble dratt opp på gulvet hver gang en ny sang spilte. Iselin var litt mer entusiastisk og var med på alt fra dans i stor ring til dansing på tomannshånd med bestefar. Siden det var kaldt ute hadde vi kledd godt på oss før vi dro til festlokalet, men vi lærte fort at bunadlignende antrekk med fult antrekk og ullundertøy under ble litt for mye av det gode når man begynte å danse! Da vi hadde danset oss gode og svette tok vi med oss en trøtt bestefar hjem og la oss.

Vi våknet opp til fint vær neste morgen og dro etter frokost (POTETER) rett videre til Taquille Island. Mens vi vandret opp mot den lille landsbyen på øya fikk Iselin for første gang merke hvor høyt oppe vi befant oss og hun slet skikkelig med å komme seg opp bakkene. Likevel kunne det vært verre, andre folk i reisefølget var kvalme og svimle under store deler av turen, så vi var blant de som slapp billig unna høydesyken.

Lunsj ble inntatt på en restaurant med flott utsikt over innsjøen. Mens vi spiste ble vi underholdt med lokale danser og undervisning i skikkene på øya. Vi lærte blant annet at mens damene tar seg av vevingen på øya, så er det kun mennene som strikker. De fortalte også at på øya brukte man luene til mennene og skjørtene til damene for å avgjøre om de er over eller under 18, gift eller ugift (ikke ulikt våre bunader med ungjentestrømper, konebelte og koneskaut). Lett å holde styr på, med andre ord!

Da alle hadde spist opp gikk vi tilbake til båten og startet på den 3 timer lange båtturen tilbake til Puno. I Puno sjekket vi inn på samme hostellet som sist, denne gangen med vann i kranene. Vi vandret litt rundt i Punos gater og fant ut at det var på tide å gjøre den ene tingen vi har utsatt siden vi kom til Peru: smake på marsvin! I Peru er det vanlig å spise marsvin til middag, og vi fant ut at siden vi hadde smakt alpakka så måtte vi prøve marsvin også. Siden vi var litt usikre på hvor godt det egentlig kunne være bestemte vi oss for å bestille ett marsvin og en pizza på deling. Det viste seg å være en lur avgjørelse! Marsvinet ble servert helt med armer, ben, hode med ører og en gapende munn med tenner. Etter at vi hadde klart å dra av det seige skinnet (som vi ihvertfall IKKE skulle smake på), var det bare noen små munnfuller igjen til hver. Vi ble enige om at marsvin ikke var noe for oss, selv om det er noe usikkert om det var smaken eller det faktum at det faktisk var et marsvin vi spiste som fremkallte denne konklusjonen. Da var nok pizzaen en mye større suksess!

Etter å ha sett på en påskeparade med en stor korsfestet Jesus som gikk gjennom byens gater avsluttet vi vår siste kveld i Peru med nok en tur på La Hosteria for å nyte en god dessert med kaffe og kakao til før vi returnerte til hostellet for å pakke sekkene og gjøre oss klare for tur til Bolivia neste morgen.