Profile
Blog
Photos
Videos
Neste morgen satte vi de store sekkene i storage og klatret inn i minibussen klokken 03.50 for å kjøre til Ollantaytambo. Sammen med oss på turen hadde vi to jenter fra Wales, Mariana og Bethan, og en amerikansk jente, Rinita i tillegg til guiden. I forhold til at man kan være opp til 16 stykker på en tur var vi veldig fornøyd med å bare være 5. Alle halvsov i vanen, og da vi kom frem til Ollantaytambo var det fortsatt mørkt. Vi fikk utdelt packed breakfast og packed lunch før vi satte oss inn på toget som skulle ta oss med til km. 104 mark, der vi skulle begynne å gå fra.
Km. 104 viste seg å være midt ute i skauen og hele toget stirret på oss mens vi soset oss av toget og gjorde oss klare til å gå. Etter å ha krysset første broen og fått stempel i passet vårt (veldig viktig!) hadde vi ikke gått mange meterne før vi kom til de første inkaruinene. Mens vi styrte med å få av oss alle de varme klærne og påføring av solkrem og myggspray fortalte Silvio om ruinene. Etter besøket til ruinene begynte klatringen opp i fjellsiden.
Stien var bratt, og togskinnene og elven i bunn av dalen ble fort mindre og mindre. Mens vi klatret skinte solen på oss, og vi tok flere pauser for å nyte utsikten og kjøle oss ned i varmen. Den amerikanske jenta benyttet pausene til å sette fra seg sin tomme sekk (Silvio bar på det som hadde vært i den ved oppstart) og være ekstremt treg. Til å være en idrettsperson (konkuransesvømmer) var hun merkverdig redd for å bli svett... På veien pekte Silvio ivrig på forskjellige planter og blomster og vi var like ivrige med å knipse bilder av orkideer og andre fargerike blomster. Etter å ha kommet opp i høyden gikk stien langs fjellveggen innover i dalen. Allerede tidlig på dagen kunne vi se ruiner i fjellsiden foran oss og en fjelltopp med mennesker på toppen. Rett på andre siden av toppen kunne Silvio fortelle at dagens mål lå: Machu Picchu.
Da vi kom frem til ruinene vi hadde gått mot hele morgenen var det tid for lunsj, men etter å ha kjempet oss opp 300 trappetrinn (blir brått litt ekstra slitsomt når man er litt oppe i høyden) og satt oss ned på toppen for å spise, kom regnet. Vi fant fram våre fantastiske regnponchoer i ekte plastikk (like våte inni som utenpå) og gikk videre til en hytte i nærheten der vi fant et tak vi kunne spise resten av maten under.
Etter lunsj var det ikke så langt igjen, og til tross for regn og tåke valgte vi å beholde troen på at det ville klarne opp innen vi kom til Intipunku (The Sun Gate) slik at vi fikk sett Machu Picchu på avstand. Og etter en fotosession ute på en klippe over dalen og en heseblesende tur opp "The Gringo Killer" (en veeeeldig bratt trapp med 50 trappetrinn som IKKE engang gjorde et forsøk på å følge trappeformelen!!) ble vi ganske fornøyd da vi ankom sun gaten til opphold og null tåke! Siden vi skulle tilbake til Machu Picchu neste morgen brukte vi ikke så mye tid i byen den dagen. Vi fikk tatt noen bilder på veien ut, men var mest opptatt med å komme oss ned til Aguas Calientes der hot springs og et stooort souvenirmarked ventet på oss (oooh lykke x2!).
Etter å ha slengt fra oss tingene våres på hostellet halvveis løp vi opp bakken mot de varme kildene, betalte inngangspengene uten å ha sett hvordan de varme kildene så ut og ble mektig skuffet da vi kom frem til bassengene. Anlegget var slitt og ekkelt, det var fullt av turister der og vi fant bare ett basseng som var "varmt nok". Vi fant ut at vi foretrakk de varme kildene i Colca Canyon og etter litt obligatorisk plasking (må jo fra valuta for penga) og litt "diskrè" people watching kastet vi inn håndkledet og brukte resten av tiden frem til middag på souvenir-shopping.
Neste morgen fikk vi sove "lenge", for vi skulle ikke spise frokost før klokken 6.00. Vi kom oss på en buss opp til Machu Picchu før det verste turist-rushet, men etter noe surr med inngangsbilletten til bestemoren til Mariana endte vi opp med å vente utenfor inngangen mens horder av turister tøt forbi oss. Etter mye frem og tilbake kom vi oss til slutt inn i Machu Picchu og Silvio kunne begynne sin guiding.
Siden vi hadde kommet i gang litt sent måtte vi forlate gruppen vår halvveis for å stille oss i kø for å klatre opp til Huaynu Picchu. Bare 400 får klatre opp til toppen hver dag, 200 klokken 07.00 og 200 klokken 10.00, men med en trang sti og treige folk som ikke gadd å flytte seg når de ble tatt igjen ble 200 stykker brått veldig mye for utålmodige nordmenn (vi var ihvertfall ikke de treigeste opp den bratte fjellsiden, ingen gikk forbi oss på veien opp uten at vi tok dem igjen senere). Vi var ikke heldige med været og med regn og tåke var det ikke så mye å se når vi kom opp til toppen. Vi satte oss allikevel tålmodig ned og ventet tappert og fikk til slutt et glimt av Machu Picchu langt under oss. Først da vi hadde gått lei av å vente og var på vei nedover igjen klarnet det opp. Typisk! Nede i Machu Picchu ventet Silvio på oss for å ta oss med på resten av guidingen, denne gangen i litt bedre vær (snille Silvio).
Da vi hadde sett ferdig og minnekortet på kameraet var fullt tok vi bussen ned til Aguas Calientes, og etter en rask lunsj på hostellet fikk vi skvist inn litt panikkshopping på markedet før vi satte oss i sola på togstasjonen og ventet på toget. Da vi kom tilbake til Cuzco ble kvelden brukt til pakking for avreise til Puno neste morgen og fundering på hvorfor vi plutselig hadde fått så dårlig plass i sekkene våres (vi har ihvertfall IKKE fyllt opp sekken med souvenirer)...
- comments