På plass i Granada!!

Akkurat nå lever jeg i den drømmen jeg ofte hadde før vi reiste. Det er tidlig morgen, jeg har definitivt stått opp på den rette foten, jeg har hentet med meg en kopp kaffe på vei opp i annen etasje der jeg har satt meg godt tilbakelent i en gammel, nostalgisk gyngestol.

Når jeg åpner sprossene på vinduet faller lyset inn i rommet på en måte jeg føler det bare gjør i latinske land og ut av mitt vindu ser jeg rett på Alhambra , slottet som regnes som Spanias største turistattraksjon. Hvis jeg gynger meg i riktig posisjon føles slottet så nært at om jeg hadde åpnet vinduet ville jeg nesten tro jeg kunne ta på det. Nå har sola tatt på seg den oppgaven, og er i full gang med å plassere sine fingre på slottsveggene. Om ikke lenge har den lagt hele hånden på Alhambra og gjort den klar for å ta i mot en mengde nye turister med sine kameraer hengende rundt halsen. Solens hand er heldigvis så stor at den kan legge tommelen på takterassen vår, så når baguettene er varme nok og den spanske omeletten er serveringsklar, trekker vi opp på takterassen og starter vår dag i fellesskap.

På sånne dager er det lett å glemme minner fra dager som ikke er fullt så bra, og det er jo egentlig en ganske god ting. Men sist lørdag, som var den STORE avreisedagen, var en slik dag som ikke var fullt så bra, men den vil jeg heller aldri tillate meg å glemme. Om jeg en dag får beskjed om at minnet mitt er fullt og at jeg må begynne å slette, skal jeg passe på at dette minnet overlever. Dagen startet riktignok perfekt, Kåre kjørte oss inn til Gardermoen og vi rakk flyet med god margin. Dagen fortsatte enda bedre da det viste seg at flyet ikke styrtet og at det faktisk ankom Malaga en halvtime før planlagt ankomsttid. "Hei hvor det går!" nikket store og små unisont til hverandre, mens vi med store steg nærmet oss bagasjeutleveringen. Og det var her nedturen startet.

Fabian hadde behov for et lite toalettbesøk, og tok meg seg moren sin på badet. Jeg ble stående sammen med en jungel av ivrige golfere, som ikke kunne vente med å komme tidsnok avgårde. Jeg kan forstå det, lysten meldte seg hos meg også når jeg så de store grønne, innbydende golfbanene fra flyvinduet mitt. Problemet er at de var så ivrige at de nærmest klistret seg til bagasjebåndet i håp om at det ville bety at golfsettet deres kom kjappere. Det var derfor veldig folksomt da jeg fikk øye på min overfylte koffert, komisk nok merket med en rød lapp det sto HEAVY på. Jeg måtte foreta en særs utradisjonell manøver for å komme fram til kofferten. Jeg ble stående i ubalanse, mens høyrearmen allerede hadde grepet fatt i noe i kofferten. Kofferten dro meg inn i haugen av golfere, og da jeg nesten hang over skuldra til han ene bestemte jeg meg for å vise litt or'ntli norsk urkraft. Det positive var at jeg fikk røsket til meg kofferten så den forsvant av bandet. Det negative var at håndtaket delvis forsvant fra kofferten.
Golferne ropte FORE!, og synes sikkert det var moro, mens jeg mumla noe om dårlig folkeskikk og forsvant avgårde med halen godt plassert mellom bena. Nå var det på høy tid å hente ut leiebilen.

Ettersom det var et stykke å gå foreslo jeg for Carolin at hun og Fabian kunne stå å vente ved inngangen så kunne jeg kjøre bort til dem. Problemet var bare at utkjøringen var på den andre siden av parkeringshuset, og jeg ble brått ledet ut i en enorm rundkjøring. På jakt etter mulige veier som kunne føre meg tilbake tittet jeg mer ut av sidevinduene enn frontvinduet og plutselig så jeg et objekt som var på full fart mot meg. Jeg forsto kjapt at det var en bil som kom i hundre, og ventet bare på det store smellet. Hvordan det kunne ha seg at det ikke kom aner jeg fremdeles ikke, men jeg byttet det takknemlig ut til fordel for massiv tuting og en kvinnelig sjåfør som hang ut av vindet med langfingeren i været. Hun ropte et eller annet, men jeg tror ikke det var Buenos Dias. 5 minutter etterpå kom reaksjonen i form av en vanvittig skjelving som definitivt ikke gjorde bilkjøringen bedre.

Jeg fant omsider fram til familien, og møtte en smilende unge som lå i vogna si og plasket i bæsj. Dagen hadde hittil bare inneholdt flytende næring, og det skulle ut, Akkurat der. Og da. Mor og sønn forsvant inn på badet igjen, de som var der forsvant ut med to fingre som klemte nesa og jeg begynte å montere GPS'en Granada ligger en halvannen times biltur nordøst for Malaga, og vi begynte straks å skryte GPS'en vår opp i skyene.Vi hadde plottet inn Plaza'et som vi skulle møte utleieren på, men dette viste seg vanskelig å finne. Vi kjørte rundt i Granada by etter instrukser fra den stadig mer berusede GPS-dama, men da vi til slutt hadde blitt geleidet oppi åsene, røsket jeg ledningen ut, sveivet ned vinduet og utbrøt et rungende "FAEN SORTE!", sveivet opp vinduet og kjørte videre. GPS'en som et kvarter tidligere fikk terningkast 6 var nå verdt like mye som en brukt tyggis.

Vi parkerte i et sabla dyrt parkeringshus, og ga oss i vei mot Plaza Nueva til fots. Der møtte vi ei hyggelig dame som vi desverre ikke forsto og som desverre ikke forsto oss. Men hun var hyggelig ;o) Leiligheten ligger i en gamleby som heter Albaycin, sentralt i Granada. Det vi ikke visste da, var at i denne gamlebyen er det bare trange smug, torgstein og trapper. Det finnes bare en "bilvei", og den er så smal at jeg ikke ville turt å kjøre den med moped en gang. Naturligvis megasjarmerende, men ikke særlig praktisk for en småbarnsfamilie som hadde hatt behov for å parkere nærme leiligheten all den tid de hadde meg seg halve Ekeberg i bilen.

Etter "innsjekking" dro vi tilbake til Plaza Nueva og bestilte tapas og nøt vårsola og la planer for kvelden. Jeg insisterte på at jeg ville prøve å finne parkering et annet sted, som var både nærmere og billigere. På vei tilbake mot parkeringshuset passet vi også på å handle, og vi klarte selvfølgelig ikke å begrense oss. 3 flasker vin, to six-pack med øl, 6 halvannen-litere med vann og masse kjøtt og grønt. Vi skulle liksom passe på å gjøre storhandelen nå siden vi hadde bilen i nærheten. Problemet er bare at ordene bil og nærhet ikke hører sammen i Granada.

Vi satte oss i bilen med siktet på Plaza Nueva. Jeg hadde nemlig en ide om hvordan jeg skulle komme nærmest mulig. Den ideen fikk seg et skudd for baugen da jeg så et innkjøring forbudt-skilt markere enden av veien. Jeg kjørte litt videre uten noen klar tanke over hva jeg gjorde. Og plustelig hadde jeg kjørt meg fast. Dvs, jeg sto med fronten mot en folkemengde som kom gående mot meg på en smal vei ved siden av ei elv. I ryggen hadde jeg en bilist som tutet og bar seg, og som hindret meg i å rygge. "Her kan vi da virkelig ikke kjøre?" sa jeg til Carolin. "Nei, det kan du virkelig ikke!" svarte hun. Allikevel fant foten gasspedalen og vi rullet inn i mengden til pussige blikk fra de mange menneskene. De må ha trodd vi var sivil-politi eller noe slikt, fordi det passet seg virkelig ikke med bil der. Det hadde vært mer naturlig å kjøre bil på sjøsiden av Aker Brygge.

Heldigvis kom vi oss helberget igjennom uten å kjøre på altfor mange mennesker, etter en snau kilometer kjørende slik kom vi inn på en vei som virket trafikkert. Vi fikk parkert et sted på toppen av en lang bratt bakke.

Vi tok Fabian i babybjørn, lastet trillevogna med matvarer, og jeg tok hand om koffertene som begge veide 25 kilo. Det er vanskelig nok å trille på torgstein, og enda vanskeligere når halve håndtaket er borte. Vi spurte noen lokale om kjappeste vei, men ingen hadde hørt om vår adresse og den fantes heller ikke på de to irriterende dårlige kartene vi disponerte. Jeg stoler ofte på retningssansen min og jeg visste sånn cirka hvor leiligheten måtte være. Problemet var bare at vi gikk i en labyrint, der vi plutselig kom til blindveier og måtte snu, og vi måtte opp og ned trapper hele tiden. Med alt stæsjet.

Det går egentlig ikke an å forklare hvor slitsomt det var. Det dukker opp et par ultrakomiske ting i slike situasjoner; ting du bare vet vil skje, men som gjør at det klikker for deg når det skjer. For eksempel at den gjenlevende halvpart av kofferthåndtaket leverer oppsigelsen midt i en oppoverbakke eller at den posen med øl som henger å og dingler fra armen som drar kofferten, ryker på siste trappetrinnet slik at ølflaskene går i tusen knas. Selv om jeg hadde annonsert for Carolin at dette kom til å skje på siste trappetrinn, er det ufattelig provoserende at det er akkurat det som skjer.

Da vi til slutt kom fram var vi for slitne til å slippe jubelen løs, men etter et par timers avslapning på takterassen og med vissheten om at lillemann sov sin skjønneste søvn i etasjen under, klappet vi oss fortjent på brystet, veldig stolte av hva vi hadde fått til. Vi sovna tidlig den kvelden ;o)
Jeg får skrive litt mer om Granada siden, nå er det på tide å begi seg opp på terassen, da sola steiker gjennom vinduet her.
Adios amigos!!