Profile
Blog
Photos
Videos
SIGHTSEEING MED ROHCHELLE
I går tok en av våre "housetakere", Rochelle med oss på sightseeing i nærområdet der vi bor. Først på programmet var nærmeste shoppingsenter hvor vi kan handle inn mat. Filippinere er veldig glad i shoppingsentrer, og det finnes nesten ingen butikker på gaten. Så disse shoppingsentrene kryr det av. For å komme oss til selve shoppingsenteret tok vi en såkalt "Jeepney". Dette er en liten minibuss med åpne vinduer og ingen dør(se bilde). Her må man bare hoppe inn for å komme med på turen. Turen med bussen for 5 personer kostet 1 krone, så der røk ikke akkurat budsjettet vårt. Det er helt utrolig billig her, så vi får virkelig smaken på hvordan det er å være rik. En filippiner som er i vanlig jobb tjener fra mellom 30 kr - 100 kr om dagen, så de må ha en litt annen livsstil enn det vi er vant til.
Neste sted på programmet var et annet shoppingsenter hvor det var litt mere utvalg, her må vi gå i noen dager for å komme igjennom alle butikkene. Etter vi hadde vært på en liten shoppingrundesightseeing tok vi taxi hjem til leiligheten vår(Uææææhhhhh). Om vi var 6 eller 7 inne i den taxien(5-seter) hadde ingen betydning, bare vi fikk plass. Og taxien kjørte ikke akkurat pent, jeg(Sandra) hadde hjertet i halsen og fryktet mange ganger at jeg skulle få en bil rett inn i lårhalsen!!! Jeg kom med et forslag om at vi skulle gi sjaføren penger for å kjøre litt penere, men der ble jeg blankt nedstemt gitt, det var visst flaut. Har ikke sett makan til trafikk, samferdselsminister Magnhild Kleppa hadde virkelig hatt noe å satt fingrene i hvis hun skulle fått orden på denne trafikken. Filer har man ikke hørt om, her kjører man hultert i bulter, folk kan også gjerne gå og sykle på motorveien, kjør så fort man kan, og førstemann ut i krysset, for vikeplikt finnes ikke. Karoline(vår kontakt i misjonsalliansen) fortalte en morsom erfaring angående førerkort. Hun tok førerprøven i Manila, og oppkjøringen besto i at hun måtte kjøre 200 meter på en bane. Hun kjørte i første gir, og når hun prøvde å gire opp til andre gir, så fikk hun beskjed om at hun ikke hadde dårlig tid. Så etter 200 meters kjøring var dermed lappen i boks. Creds til filippinske myndigheter der.
Etter vi hadde slappet av en time i leiligheten, viste Rochelle oss hvordan vi skulle komme oss til skolen det hvor vi skal jobbe. For å komme oss til skolen må vi ta en "Tricycle". Dette er en motorsykkel som har en sidevogn. Her kan vi sitte alle fire inni. Det som er litt ekkelt med denne "tricyclen"er at inni vognen så ser man ingenting, for det er ingen vindu. Så det var veldig ekkelt i begynnelsen, men man blir vant til det.
Ellers så føler vi oss nesten som kjendiser her borte. Folk stirrer, smiler og peker på oss fordi vi er hvite. Er veldig sjeldent vi ser hvite mennesker her. Filippinerne tror vi er amerikanere(makan), og Rochelle sa at de ser sånn på oss fordi de er nysgjerrige på oss og syns vi er pene.
Så vi hadde en fin og spennede dag i går. Vi trodde aldri i verden at vi skulle klare å bli kjent i denne stooore byen, men vi begynner å bli flinke allerede. Tusen takk til snille Rochelle :)
- comments