"Brisbane- en ensom opplevelse"

Første vi gjorde da vi ankom Brisbane, var å besøke Hungry jacks, som egentlig er Burger King. Først trodde vi det var en rip off, men det viser seg at Hungry Jacks er et trademark fra Burger King. Og det er vel kun Australia som har HJ istedet for BK. Sært. Uansett viste dette uskyldige måltidet seg å ødelegge oppholdet for halve Team Norway, som visst har blitt samle betegnelsen på oss. Dagen etter lå Ellen rett ut, og derfor er alt som blogges fra Brisbane, mine opplevelser. Jeg har fått høre om Ellens grensesprengende dager på hostellet, med både en, to og enda flere episoder med Criminal minds..Men jeg tenker at vi kan spare dere for dette, og heller fortelle noe (forhåpentligvis) mer interessant.

Mens Ellen utforsket hostellet vårt, dro jeg på tur rundt i byen første dagen. Jeg fikk en rute av jenta i resepsjonen på Base, som hun mente jeg burde undersøke. Hvilket jeg gjorde. Jeg gikk over en bru, over til elvebredden, der det var pariserhjul, rainforestwalk, og en strand (som de pusset opp, merkelig nok. Derfor var ikke dette stedet å henge) I og med at jeg er vant til å snakke mye og kommentere alle de nye tingene vi ser rundt oss, var det hele en stusselig opplevelse alene. Ikke ville det være noe særlig å sitte mutters alene i et pariserhjul, rainforestwalken var fin, men det var ikke det samme å ta bilde av trærne uten noen på bildet, og stranda var som sagt ikke hengbar. Jeg tok imidlertid bilde av alt, og en mann lo av meg da jeg tok bilde av en gatelykt som jeg syns var kul. Alt for å dokumentere ferden for min andre halvpart, som lå igjen på hostellet. Jeg var også innom gavebutikken til det maritmime museet, der det åpenbart ikke var mange besøkende, da de to gamle damene som jobbet der, lyste opp i troen på at jeg skulle inn på museet. Siden det kosta penger og jeg ikke er veldig båtinteressert, gikk jeg pent ut igjen, mens de eldre sukket skuffet etter meg.Jeg fortsatte over en annen bru, og over til den botanisk hagen. Den var fin den, lik alle botaniske hager. Grønn og med kule fugler. På dette tidspunktet begynte jeg imidlertid å bli litt lei av eget selskap og satt nesa mot hostellet igjen for å fore Ellen og høre om hun var bedre. Det var hun ikke, så jeg dro derfor på shopping. For dere som har fulgt med på bloggen, har sikkert fått med dere at vi allerede har måtte sende ting hjem. Med dette i tankene og en fremdeles full sekk, blir shoppinglysten noget amputert, og jeg kjøpte derfor ingenting. Vel fremme på hostellet hang jeg litt i resepsjonen og fikk med meg dagens sladder blant de ansatte, noe som seff alltid er gøy.

Siden vi hadde bestemt å dra til Japan, måtte vi avbestille og flytte nettene i Hong Kong. Dette ville ikke vært så vanskelig, dersom man kunne gjort det på mail. Det kunne vi imidlertid ikke, og jeg hørte derfor i resepsjonen om jeg pent kunne låne telefonen dems for å ringe til Norge. Det kunne jeg heller ikke, men Pat, resepsjonsgutten, lånte meg telefonkortet sitt og ga meg en steg-for-steg-beskrivelse for hvordan jeg skulle bruke det. No prob tenkte jeg og løp opp til telefonen i gangen ved rommet. Alt gikk bra helt til alt gikk galt. Etter ha ha slått inn mange tallkombinasjoner, fikk jeg beskjed av damen i andre enden at det ikke gikk an å ringe dette nummeret. Irritert slapp jeg på mer penger, for å prøve på nytt. Da fikk jeg beskjed om at kortet ikke gikk an å bruke. Altså måtte jeg gå ned og fortelle Pat at jeg 1: Ikke klarte å ringe, til tross for steg-til-steg-beskrivelsen, og 2: At jeg hadde ødelagt kortet hans. Heldigvis ble han bare oppgitt, men ikke sint og hjalp meg med å fikse det. Han fant nemlig en australsk kundeservice (praktisk) og etter å ha snakket med en fyr, som var rar og ikke klarte det, fikk jeg snakke med en annen fyr som ordnet alt for oss, slik at vi fikk endret nettene i Hong Kong. Så takk til både resepsjonsgutten Pat og mann på telefon=o)

Ok, så var ikke dagen min grensesprengende morsom den heller, så jeg var derfor desperat etter noe mer spennende dagen etter. Jeg bestemte meg derfor for å dra på Australian Zoo. Ja, alene. Stakkars Ellen var fremdeles skrøpelig, så det viktigste var at hun holdt seg inne så hun fikk være med på flyet til Hong Kong.

"Happy Birthday, Mindy!"
Jeg var såklart sent ute til toget, og 5 minutter før toget skulle gå befant jeg meg i billettkøen. Heldigvis var det flere der som skulle til Zooen, og jeg fulgte derfor etter dem til riktig tog og rakk det akkurat. Traff tilogmed noen nordmenn. Denne dagen var Bindi sin bursdag, altså dattera til Steve Irwing (mannen bak Australian Zoo) så jeg var spent på om det ville kry av små barn der. Til min store lettelse var det ikke overveldende mange folk der, verken voksne eller barn. Jeg, som mnage andre av barna, skrev også en hilsen på bursdagsveggen til Bindi, der jeg gratulerer henne med dagen. Gode, gamle Bindi. Det var mange show og greier man kunne se, og jeg forvillet meg inn på et show med akrobater og en artist som visstnok er poppis i Australia (etterellerannet med boy i navnet). Etter hvert som jeg satt der og så meg rundt, gikk det opp for meg at salen var full av folk. Masse barn. Tanken som slo meg var dernest: Hva gjør jeg her, når alle andre også er her? Det betyr jo at parken er tom! Jeg fortet meg derfor ut, og satt nesa mot Kangaroo heaven.

Jeg hadde aldri sett en levende kengeru og visste ikke helt hvordan jeg skulle oppføre meg da dette himmelriket viste seg å ha frittgående kengeruer, men da jeg så en liten jente på rundt 3-4 år bekymringsløst koste med dem, kunne de ikke være så farlige. Jeg koste derfor også med de hoppende pelsdottende. Veldig søte da, og veldig vant til å bli klappet antar jeg. Helt rolige=o) Jeg fikk en tilfeldig fyr til å ta bilde av meg meg, stakende en kengeru. Ikke hverdagskost for en nordmann det vettu! jeg fikk også kose koalaer, og etter en hel gjeng med tyskere hadde tatt bilde av hverandre foran koalaen, var det min tur. Og ingen var igjen. Jeg fikk derfor en av de som jobbet der til å ta bilde. Ellers var det mange spennende dyr. Rød panda, elefanter og tigre, dromedar, revog tasmansk djevel (ille søt), for å nevne noen. En av de kuleste var kanskje emuen! En kjempesvær fugl som ikke kan fly. den kan derimot løpe, og denne løp fram og tilbake ved gjerdet etterhvert som barna løp forbi den. Jeg trodde den ville leke, men deretter så jeg skiltet om at man ikke skal løpe fordi den blir opprørt. Uansett var det ille kul. Mulig dere får se video av det og, for jeg filma den selvfølgelig.

"Crocs rule!"

Ingen Steve Irwin zoo, uten krokodiller! Og det var det mange av. Jeg har heller ikke sett en live krokodille, så dette var spennende! De var svære og så fake ut der de lå med munnen åpen, plastikklignende kropp og tomme bikk. Jeg tok opp kameraet en gang, i håp om å få noe spennende på film, men de begeveget seg aldri. Ikke en gang for å glefse til publikum. Skuffende. Med dette i grunn, kan man kanskje tro at jeg ville dratt på krokodilleshowet, som visstnok er verdenskjent og kjempepoppis. Skuffende nok, og litt flau, må jeg innrømme at jeg gikk glipp av dette. Ikke fordi jeg ikke hadde tid eller noe, men jeg fikk rett og slett ikke med meg at det var noe sliktshow. Før jeg så på planen 1445, altså akkurat da det var over. Typisk. (Snakket med de norske igjen etter zoo, og de sa de ikke var impressed. Så jeg liker å anta at jeg ikke gikk glipp av store greiene...hehe)

Generelt for dagen fikk tilfeldige forbipassererer æren å ta bilde av meg (med mitt kamera) i ulike situasjoner, i mangel av Ellen. Både unge og gamle av begge kjønn fikk teste sin fotokunnskap. (Resultatene ser dere i albumet. ) Vel hjemme på hostellet, fortalte jeg om zoo og viste film til gutten i resepsjonen (han syntes sikkert det var kjempegøy) , før jeg jeg gikk opp til Ellen igjen. Til min store glede følte hun seg bedre (etter 6 episoder til med Criminal minds) og var klar for en luftetur=o) Med Ellens ord var opplevelsen av Brisbane: Mange lyder og mye lys. hehe... Kvelden var jeg klar for litt sosialisering, og hang med hostelfolk, fortsatt overveldet av alle tyskerne i Australia. Dem er overalt! Koselig kveld til tross. Dagen etter måtte vi tidlig opp (jippi) for å rekke skyttelen vår til flyplassen! Ellen var heldigvis bra igjen og jeg var en smule for trøtt, men vi var i fin form begge to og klare for å reise videre! Ferden gikk til Aucland, for å mellomlande i 6 timer, for å så dra til Hong Kong (der vi er nå).