Heisann folkens

Da nærmer snart februar seg en ende. I skrivende stund har jeg bare resten av denne dagen igjen med arbeid her i ørkenen i 103 A før jeg setter kursen mot Tripoli i morgen. Der skal jeg være 3 dager og forhåpentligvis få ordnet residens visum og exit visum. Har etterhvert forstått at det er alt for mye papirarbeid når man skal jobbe i ett land som Libya. Heldigvis har vi egne folk som skal ta seg av sånne ting, men alt går så ubeskrivelig tregt. Er forsåvidt ikke bare visum søknader som går tregt. Absolutt alt går tregt. Virke som folka her jobber når det passer de og helst i ett tempo som tilsier at bare ting blir gjort så er det ikke så viktig om det skjer i dag... Dette setter virkelig tolmodighets egenskapene mine på prøve, daglig. Så for de rundt meg blir kanskje dette en positiv endring, særlig om jeg klarer å bli mer tolmodig enn jeg normalt er.

Den videre planen er å dra til Abu Dhabi fredag kveld, er vel gjerne mer natt til lørdag. Lander lørdag formiddag og søndag starter skolen for sement ingeniørene. Lurer litt på hvordan det vil bli. Har hørt rykter om både det ene og det andre. Noen sier at skolen er tøff med tester og eksamener hele veien. Andre igjen sier at det selsagt er tester og eksamenerman må gjennom, men at om man følger litt med i timene bør det gå greit. Så da får jeg vel igjen bare vente og se med mine egne øyne hvordan det blir. Har i det minste skjønt at vi skal ha tre uker med teori og tre uker med praksis. Har nok ikke så mye annet å gjøre da enn å ta en dag av gangen for deretter å fullføre ei uke om gangen. Totalt 6 uker i Abu Dhabi med andre ord. Om vi klarer å oppfølge en av drømmene våre er planen at Tom Øyvind skal ha litt ferie og tilbringe litt tid med meg i Abu Dhabi. Men sålangt har jeg ikke fått all informasjonen jeg trenger fra skolen, så vi kan ikke fastlegge en plan pr dags dato. Mulig foreldrene mine også tar seg en liten ferie dit mens jeg er der. Begge deler vil i så fall være til store glede for meg! Ukene uten kontakt med familie og venner er nemlig litt i lengste laget. Så jeg kommer til å sveve på ei sky om noen av de viktiste menneskene i livet mitt kommer "på besøk". Uansett må jo jeg på skolen på dagtid da, men kveldene vil garantert bare bli benyttet til å ha det kjekt om dette skjer!

Etter skolen får jeg 3 uker hjemme som "days off" eller "fieldbreak" som de så fint kaller det her. Det skal definitivt bli 3 herlige uker. Eneste jeg frykter er at de flyr avsted alt for kjapt da jeg vet at vi nok har lyst å gjennomføre mye iløpet av de ukene. Både på det sosiale plan med venner og familie samt for oss selv og. Alikevel er den perioden hjemme ett lys i enden av en lang tunnell. Sånn ting enda er her i ørkenen er jeg eneste jenta i campen. Noe som merkes både på humoren og snakkemåten, men jeg må jo bare ignorere og le med. I tillegg har jeg begynt å merke at språkbarrieren kan være ganske kraftig. De fleste felt ingeniørene snakker forsåvidt bra nok engelsk. Samme med enkelte av felt spesialistene. Problemet mitt kommer til operatørene. Disse kan sjelden eller ikke i det hele tatt engelsk, men det er som oftest de som kan utstyret best. Så da kommer jeg litt til kort når jeg ikke kan arabisk... Eneste jeg har klart å lære meg så langt er:
Iowa = jaSukran = TakkSchweia = litt/sakteMia, mia = 100% / braSalam Molikum = en slags hilsen når man kommer inn i samme rom som flere andre, direkte oversatt betyr det vist fred være med deg. Så nå er jo dere som leser dette også oppdatert på litt arabisk ;)

De 3.5 ukene jeg har hatt i ørkenen har bært preg av hardt arbeid, lite søvn, sterk mat, temperatuer over normalen hjemme, stress og savn. Hardt arbeid fordi jeg tydeligvis mistet en god del opplæring på det praktiske plan i Aberdeen. Noe jeg nå har måttet jobbe iherdig for å ta igjen. Lite søvn bærer preg av at jeg ikke er flink nok til å legge meg tidlig nok. Vil jo så gjerne bare sitte "litt til" på msn med Tom Øyvind, søskene mine, foreldrene mine og de av dere som er så snille og bruker tid på meg der J Sterk mat... Skal ikke legge under en stol at det brukes rimelig mer krydder i maten her enn hjemme. Samt urter. Magen har så langt klart seg greit. Bare klaget med litt smerter enkelte formiddager, men så langt har det gitt seg iløpet av kort tid. Temperaturen ja, den har svinget mellom 5 grader C og 40 grader C. Hadde ett par dager her i forrige uke at tempen var oppi 40 grader C i skyggen. Gjett om Elin slet litt da ja. Gruer meg allerede til sommeren. De innfødte sier at tempen da kan komme opp i 50-55 grader. Svetter bare med tanken. Stress fordi man hele veien skal prestere noe. Det kan være alt fra sjekk fra manager til forhør av mentor til en såkalt entrance eksamen som jeg måtte ha nå før skolen. Man må vist ha minimum 75% rett på den for å bestå, og jeg klarte 92%, noe jeg kan si meg selv meget fornøyd med. Var i utgangspunktet livredd for å stryke, men det gikk som dere ser heldigvis bra. Savn sier seg vel nesten selv. Det er enda like hardt å være borte fra alle man er glad i og bryr seg om. Noen sier at det vil gå seg til med tiden. Der tror jeg nok at jeg må si meg sterkt uenig.

Ellers iløpet av ukene her i ørkenen har jeg fått vært med til en ann camp med navnet Sarir. Denne ligger ca 4 timers kjøring fra 103A, litt sørøst om jeg ikke husker helt feil. Blir helt dessorientert når alt man ser er sand. På turen kjørte vi over den kjente man-made-river. Ett prosjekt som vistnok har kostet en formue. Sarir er en liten utgave av 103A. Tror ikke det var mer enn 15 mann der. Er for tiden der de har høyest aktivitet og, så logikken er ikke helt klar, men nå er det ikke jeg som er sjef. Fikk nå uansett vært med på to jobber, så nå har jeg gjerne en litt mer klar ide om hva slags jobb jeg skal ha fremover.

Tror jeg skal bruke siste rest av denne lunsjen/siestaen på å pakke kofferten til i morgen. Har hørt at jeg må være klare kl 05.30 senest, noe som er litt i tidligste laget for denne jenta. Samtidig skal det bli bra å komme seg til en litt mer sivilisert plass enn 103A. Ønsker dere alle en fin siste uke av Februar og håper alt står bra til med dere alle som leser dette. Gleder meg til noen blåser av støvet fra tastaturet og sender meg en oppdatering på hvordan det går med akkurat deg!

Hilsener kommer fra Elin Marie