Profile
Blog
Photos
Videos
-Der det er vin er det kjaerlighet, sa Jesus og oenska oss velkommen til vingaarden sin. Og vi foelte oss velkomne. Her var det nemlig ikke mangel paa vin. Sur og hjemmelaga, servert i kjoekkenglass. Valle de la Concepcion er ei koselig lita bygd soer i Bolivia. Her produseres hundre prosent avlandets vin. Aldri hoert om boliviansk vin? Vel, det er kanskje fordi de drikker opp alt foer de rekker aa eksportere det. Det var ihvertfall det som foregikk paa vingaarden til Jesus. Drikking av vin til alle doegnets tider. Vi var der liksom for aa jobbe. Vi skulle laere om oekologisk jordbruk, svette og streve. Og saa skulle vi faa kost og losji gratis. Men Jesus var en avslappa fyr. Han var ikke saa opptatt av denna jobbinga. Han likte best aa smake paa vinen sin og synge bolivianske viser sammen med kompisene sine.
Men noe gjorde vi da. Vi helte boetter med vin fra en tank til en annen. Vi laerte aa lage druesprit. Deretter plukka vi alle de raatne druene. Til slutt lukte vi drueaakeren. Etter det kjeda vi oss litt, men saa moette vi paa den selvlaerte palentologen Viller. Han bodde ogsaa paa vingaarden, for det var et lite hostel der, og alle kalte ham bare for "el arkeologo". El arkeologo fortalte oss at det var mye uoppdaga fossiler og slikt i omraadet, og vi ble med paa ekspedisjon. Etter aa ha vandra i ti minutter fant vi fossilet til en mammut. Det er helt sant! Vi saa det med vaare egne oeyne. Eller, Viller saa det med sine selvlaerte palentolog-oeyne. For oss kunne det ha vaert en helt vanlig stein. Men mammut var det, og vi kunne stolt bringe med oss et mammutbein, en tann og deler av en snabel hjem. El arkeologo skulle nemlig lage museum.
Tida floey i arkeologens selskap, og plutselig ble det helg. Akkurat den helga var det duket for aarets vinfestival. Den lille byen ble fylt til randen av vintoerste bolivianere, og her var det ikke snakk om dannet vinsmaking. Her var det baelming fra morgen til kveld. Og dagen etter der igjen. Jesus forsvant inn i en dyp vinrus, og var ute av stand til aa gi oss arbeidsoppgaver. Vi kunne altsaa bli med paa festen. Moro, men etterhvert ganske slitsomt. Vi maatte nemlig sove paa vinlageret, siden det ikke var noe ledig plass i herberget. Og vinlageret var ganske hyppig besoekt...
Etter en lang og slitsom helg bestemte vi oss for aa forlate vingaarden. Jesus hadde bare saavidt faatt sovi ut rusen da vi sa hadet og la av sted. Han proevde aa si "bli med aa lage vin", men vi var allerede over alle hauger.
Fluktbussen vi skulle ta til Tupiza viste seg aa vaere rimelig skranglete. Kombinert med en smal, hullete grusvei med fjellvegger og stup i alle retninger, hadde denne bussreisen et stort potensiale til aa bli et mareritt. Naesjda! Det gaar saa bra atte, tenkte vi...
Foerst punkterte bussen en gang. Deretter en gang til. Etter det var det ikke flere ekstrahjul igjen, og det var bare aa be til Gud for aa forhindre en tredje punktering. Det hjalp litt, men etter fem minutter streika motoren. Midt paa svarteste natta i svarteste Bolivia. Paa sju timer hadde vi moett to biler, og det var ikke et eneste lys i sikte. Bussen var full av gamlinger, unger, og folk som var sjuke. I denne situasjonen valgte bussjafoerene aa legge seg til aa sove. I Bolivia har dem ikke Falken eller Viking. Noe annet dem mangler er moralske og serviceinnstilte bussjaafoerer. Siden ingen av de bolivianske passasjerene klaga paa at vi var stranda midt i oedemarka med sovende sjaafoerer, valgte vi aa la vaere vi ogsaa. Vi la oss pent til aa sove som alle andre. Da sola stod opp proevde vi forsiktig aa ymte frampaa om de hadde tenkt aa fikse motoren eller om de hadde faatt tak i en annen buss. Da ble de ganske sure og frekke, men de gjorde det klart at det ikke kom noen buss, og vi skjoente at her maatte vi klare oss sjael. Alle de andre passasjerene stod rundt omkring og saa ganske fortumla ut. Men fortsatt var ingen sure. De sa bare: -Det kommer en annen buss. Og vi tenkte at bolivanere juger saa dem tror det sjael. Saa Line aalte seg helt innerst i lasterommet paa bussen og fant bagasjen vaar. Deretter vandra vi avsted for aa finne haik.
Det ordna seg til slutt veit du! Og vi kom lykkelige fram til Tupiza. Deretter bestemte vi oss for aa aldri ta bussen i Bolivia mer, og satte oss paa toget til Uyuni.
Bolivia er et sykt land. Ikke visste vi at det fantes saltoerkener som man maa kjoere en hel dag for aa krysse. Eller at det fantes roede og groenne sjoeer fylt med flamingoer. Men joda! Detta har dem i Bolivia. Det er helt fantastisk. Og naar man blir vant til juginga, saa er bolivianere flest ogsaa ganske hyggelige. Det var altsaa med stor sorg at vi forlot Bolivia og kryssa over til Chile. I Chile aapna de bagasjen vaar og beskyldte oss for aa baere rundt paa arkeologiske skatter. Og nei, det var ikke et mammutfossil de hadde finni. Det var noen smaa keramikkfigurer som de selger paa alle gatehjoerner i hele Bolivia. Til slutt lot de oss gaa, med en meget mistenksom mine. Etterpaa skjoente vi at Chile har helt rare penger. Det kosta 1000 for en vannflaske og 200 for aa gaa paa do. Detta orker vi ikke, tenkte vi. Saa det eneste vi gjorde var aa drikke to glass chilensk vin og dra videre til Peru.
Her er alt mye bedre. I kveld skal vi spandere paa oss en megabra nattbuss og kose oss i 19 timer hele veien til Lima.
- comments