Profile
Blog
Photos
Videos
Nå har jeg faktisk kommet frem til tryggheten av et hjem. Riktignok ikke mitt eget, men i nøden spiser fanden fluer, og som et relativt trist substitutt har jeg tatt til takke med Erling Andreas og Lisas. Spøk til side, det nevnte ekteparet har utvist gjestfrihet på sitt aller hjerteligste, åpnet sitt hjem for meg og fått meg til å føle meg så velkommen at jeg holder på å sprekke. Siden sist har følgende skjedd:
I forrige blogginnlegg antydet jeg at jeg både håpet og trodde turen fra Bali til Sydney skulle gå greit. Noe som ikke skjedde. Grunnet Balis temperatur og luftfuktighet, som begge er høyere enn i en gjennomsnittlig finsk badstue, var det en relativt svett utgave av meg selv som ankom innsjekkskranken på Denpasar flyplass for en ukes tid siden. Mannen som "hjalp" meg kunne først høflig, deretter mer bestemt fortelle meg at visum til Australia ikke fikses ved ankomst, men må anskaffes før en kan sjekkes inn på flyet. Svetten perlet seg i pannen mens jeg lettere oppgitt forflyttet meg, samt mine ca 32 kg bagasje tilbake gjennom sikkerhetskontrollen og utenfor i den retning det visstnok skulle befinne seg en internettcafè. Jeg har på min reise vært velsignet med anledningen til å se de mest spektakulære unnskyldninger for å kalle lokaler i besittelse av mer eller mindre ubrukelige PC-er og internettoppkoblinger for internettkafèer. Opplevelsen som snart skulle bli meg til del evnet likevel å sjokkere; en kiosk, ca 12 kvadratmeter. Skilt: "Internetcafè." Tre stk. vakter i uniform, bevæpnet. Et stykk kvinnelig innehaver. Et stykk bord med et stykk bærbar PC. Prisen for bruk var så skyhøy at hele situasjonen fikk et komisk tilsnitt. Noe som for så vidt var bra da omstendighetene for øvrig var heller foruroligende. På toppen av det hele var linjen av typen "mobilt bredbånd" - en teknologi som i de mest høyteknologiske deler av vår verden må sies å være ikke så rask og ofte upålitelig. På Bali gikk det så sakte at det trolig hadde vært raskere å svømme over til Australia og prøve å diskutere seg til innpass i landet uten visum, og da jeg heller ikke hadde penger til mer enn 10 minutters bruk, forble problemet mitt uløst. Heldigvis for meg fant jeg en trådløs internett-sone etter et kvarters frenetisk jakt. Min bærbare PC hadde da 15 minutter batteritid igjen og intet strømuttak var tilgjengelig for en backpacker uten penger (De to Visa-kortene mine var henholdsvis ødelagt og slukt av en minibank, men det er en annen og langt mer opprivende historie) Med 2 minutter og 34 sekunder igjen av batteriet ble jeg innvilget elektronisk visum til Australia, og kledelig svett forserte jeg sikkerhetskontrollen for annen gang og lyktes med å sjekke inn på flyet. Bare for å oppdage at flyplassen hadde en "passenger service fee" som måtte betales før en fikk slippe frem til gaten flyet gikk fra. Jeg forklarte passasjeravgift-mannen situasjonen min uten å imponere. Tvert imot ble jeg fortalt at dersom jeg ikke kunne fremskaffe den aktuelle summen ville jeg heller ikke kunne forlate Bali, Indonesia. Om det var svetten fra pannen som nå begynte å renne eller ganske enkelt tårer som blindet meg mens jeg rasende i svært krasse vendinger nærmest angrep vedkommende vet jeg ikke. Scenen egner seg imidlertid ikke for mer spesifikk gjengivelse, verken visuelt eller auditivt. Som himmelsendt dukket imidlertid en australsk middelaldrende dame opp og tilbød seg å gi meg pengene som kunne sette meg fri. Ille til mote takket jeg etter hvert ja til hennes sjenerøse redningsoperasjon. Og jeg kom meg til Sydney uten andre mèn enn lett dehydrasjon.
Sydney var en utrolig fin by. Med flott arkitektur,, fantasiske havneområder, strender og sitt ikoniske operahus som smykke fremstår den som enhver turists ultimate reisemål. Nok en gang kunne jeg nyte dagens kaffe på en Starbucks, vandre omkring i "kjente" omgivelser i en vestlig by og unne meg en tur på kino. I tillegg til å se om mitt inntrykk av Australiere er riktig. Som jeg har nevnt tidligere i bloggen har jeg møtt brorparten av Australias 21 millioner innbyggere på min reise. Denne gangen fikk jeg oppleve dem på hjemmebane. Og mitt inntrykk er ikke forandret.
La meg forklare hvordan australiere er. Eller forresten, la meg først fortelle dette: I 2002/2003-sesongen spilte jeg basket for Gimle. En særdeles positiv opplevelse, ikke minst fordi jeg ble kjent med mange nye folk som jeg tidligere bare hadde kjent til. En av dem var Lillis. Lillis heter egentlig Fredrik, men i følge ham selv fikk han som ung tilnavnet Lille-Fredrik, - senere Lillis - fordi han var så liten i forhold til…ja…Store-Fredrik, som bodde i samme gate. Lillis er for øvrig 195 cm høy og veier nærmere 100 kg. Uansett. Fra før hadde jeg inntrykk av at Lillis var en relativt usympatisk og brautende fyr, han var riktignok en drivende god basketspiller, men ikke nødvendigvis en man gleder seg til å begynne å spille på leg med. Så ble jeg altså kjent med ham, og det viste seg at bak det høyrøstede og helt vanvittig intense førsteinntrykket befant seg en fyr som både var svært vennlig, virkelig brydde seg om de han hadde rundt seg, og var i besittelse av et humør som får Thomas Gjertsen til å virke som en trasig figur. Lillis var selvsagt fremdeles…ehh…utadvendt og glad i å fortelle, men han hadde altså mange andre sider som gjorde ham til en kjernekar. Så hvorfor alt dette maset om en eller annen fyr som åpenbart ikke er riktig klok? Fordi han etter eget utsagn vokste opp i Australia. Og om han ikke er erke-Australier er han like fullt den jeg kommer på som minner mest om australiere.
Men tilbake til saken; hvordan er Australierene? De er høyrøstede, brautende, og stolte, men også avslappede, vennlige, sjarmerende. I tillegg nærer de interesser for mystiske idrettsgrener som bare en brøkdel av jordens befolkning klarer å forstå. Pluss at de er utrolig glade i å kalle hverandre "mate", som kan oversettes med kamerat eller kompis. De aller fleste setninger avsluttes med dette ordet, også når den du snakker med er fullstendig fremmed. Visse regler gjelder imidlertid. I avisen leste jeg for et par dager siden om to businessmenn som hadde kranglet i månedsvis om et eller annet. Nå hadde de endelig kommet til enighet og avisreportasjen handlet om dette. Helt på slutten spurte reporteren en av de tidligere kamphanene om han nå anså den andre som sin "mate". Dette måtte han svare nei på; til tross for at han hadde stor respekt for sin tidligere meningsmotstander og til og med likte vedkommende, ville han ikke gå så langt som å kalle ham "mate". Det hele brakte tankene mine til diskusjoner mellom to barn som ikke helt vet om de vil være venner etter en slåsskamp.
Livet er herlig, nå er det snart middag og om få dager kommer et nytt innlegg pluss bilder fra Bali og Australia. Håper alt er bra med dere alle.
Øystein
- comments