Oppholdet på Bali har vært interessant. Som en hinduistisk frihavn i verdens mest folkerike islamske stat skiller øyen seg allerede ut. I kraft av å være Indonesias største turistmaskin står den likevel i fare for å miste sitt særpreg, fanget i kapitalismens klamme grep. To tragiske terrorangrep siden årtusenskiftet er også en del av Balis historie (en bekjent av meg var faktisk tilstede under det første).
Så hvordan fremstår Bali i 2009 for en backpacker som så smått begynner å få noen erfaringer om livet som reisende?

Det første jeg må si, er at Balis befolkning må være de mest genuint hyggelige jeg har møtt på min reise så langt. Allerede på flyplassen anmodet en politimann meg på høflig vis om å bestikke ham, slik at jeg kunne snike forbi visumkøen. Uten egentlig å være en forkjemper for korrupsjon, men redd for å ødelegge den gode stemningen bestakk jeg i vei, og ganske riktig var jeg ute av flyplassen lenge før noen av de andre passasjerene. Nå er dette kanskje ikke det beste eksempelet på hyggelighet, men tro meg på mitt ord; Bali er et eksepsjonelt gjestfritt sted! Ingen andre steder har jeg med større letthet og glede blitt bedre kjent med lokalbefolkningen.

Et annet trekk ved Bali er en ekstremt frodig flora. Enorme palmer, trær og grønne vekster med blader og løvverk så tykke at du nærmest får assosiasjoner til saftige frukter. Overgrodde, men samtidig velstelte hager, så fulle av grønt at det oppleves som å gå rundt i dype skoger. -Og mose. Masse mose overalt. Tynn, tynn mose som gror i sprekker i murene, langs hellene i hagene og tilfører enda mer grønnfarge og mykhet til landskapet. Det hele bombarderes med regn i ca 15 minutter et par ganger i døgnet, gjerne på kvelds/nattestid. Og som bergenser, dog i eksil de siste 5 årene, må jeg med en viss resignasjon melde: Bygene på Bali får bygene i Bergen til å minne om bygene i Kristiansand. - Og bygene i Kristiansand er ikke mye å skrive hjem om. Jeg valgte en kveld faktisk å ta på meg badeshortsen og gå ut i regnet og det var…ehh…vanvittig…

For det tredje er det på grensen til sensasjonelt at det finnes så uhørt mange templer her. Et tempel kan være alt fra et lite byggverk på størrelse med et fuglehus, til massive bygg som ikke står noe tilbake for andre religioners ypperste arkitektoniske prestasjoner. Med 95% av innbyggerne tilhørende hinduismen (en religion vi nordmenn flest for øvrig bare har en vag anelse om innholdet i) er det forståelig med en viss åndelig skapertrang, men dette tar kaka! Bare på vei til stranden passerer jeg fem templer!
Et annet uttrykk for hinduistenes tro er deres offervilje, i bokstavelig forstand, representert ved små kurver som står overalt. Kurvene er gjerne fylt med blomster og røkelsestaver, men også noen pengestykker, litt ris eller annen mat, ja, både pomes frites, sjokoladebiter og tyggis er blant gjengangerne. Dette settes frem for gudene om morgenen sammen med et offerrituale og blir stående hele dagen "for good luck", som lokalbefolkningen selv sier. (Et uttrykk surfebrettutleierne også bruker når de forklarer hvorfor en skal betale leie på forskudd: "For good luck for you, my friend"!, sier de. Bare å antyde at noen har uærlige hensikter er utelukket her, og dermed denne mer positive måten å si "Penga først"! på)

Dagene har gått med til surfing som er ufattelig gøy, nye bekjentskaper, først noen særdeles hyggelige australiere, senere mange minst like vennlige balinesere, avslapping, lesing, soling og bading. Det har ikke føltes feil å bli litt solbrent på nesen mens jeg har lest om snøkaos og minusgrader i Kristiansand og Bergen. I dag som er Søndag, i tretiden på ettermiddagen norsk tid, drar jeg til Sydney (hvis jeg har opparbeidet meg god nok karma). Flyturen tar rundt seks timer. Når jeg lander er klokken ni om kvelden i Norge og ni om morgenen neste dag i Sydney. Sykt, dere!

Takk for vennligsinnede meldinger og mailer. Jeg ønsker alle der hjemme alt godt! Spesielt min meget gode kollega og hemmelige forelskelse Anne Grethe. Og selvsagt hennes bergenske motstykke Silje. Samt Knut Erik, min kombinerte bestevenn og nemesis. Sist men ikke minst vil jeg hilse til min bror som begynner å sykt sterkt; ikke bli sterkere enn meg, Espen. Og helt til slutt til vil jeg si til Knut Gjelland: Syk eid!! Før jeg runder av med en hilsen til Inga, min skjønne niese: Kan jeg få komme på besøk til deg når jeg kommer hjem? Og aller sist - kronen på verket om jeg kan si det slik - ERLIINNGGG!! Nå kommer jeg på besøk til dere!!!

Fred.

Øystein