For en ukes tid siden satt jeg sammen med 40 andre folk fra hele verden på en strand rundt et leirbål og lærte bort norske sanger. Dagen før akte jeg ned sanddynene på Fijis vestkyst. Noen dager senere var det duket for fottur i regnskogen, ikke mer enn 4 timers gange, men forsøk å legg ut på en spasertur i 32 graders varme, stekende solskinn og 190% luftfuktighet, så skjønner du at den slags ikke er for pingler. Bading i varme gjørmekilder og sightseeing har også stått på programmet, men la meg si noen ord om min mest minnerike opplevelse fra den siste uken.

En del av det faste programmet på rundturen jeg har vært på er besøk i landsbyer. Det mange ikke vet er at en kjapp prat med turguiden er alt som skal til for å få muligheten til å bo i en landsby et par dager. Det, og en kvast kavas som overrekkes landsbyens sjef/høvding ved ankomst. Kavas omtales bare som the drug av lokalbefolkningen og er som jeg muligens har nevnt tidligere en integrert del av dagliglivet på Fiji. Den tilbredes i enorme kar ved å blande tørkede og pulveriserte kava-planter med vann. Deretter fremfører høvdingens talsmann en rituell ordstrøm akkompagnert av en håndfull overraskende armbevegelser og et og annet klapp. Så går kavaseremonien over i fase to; drikking. Det hele er meget regelbundet og den som ikke sier bula, vinka vakalevu eller klapper på riktig sted kan komme i skade for å gjøre uutslettelig dårlig inntrykk overfor sjefen. Kavaen må drikkes i en slurk og serveres i halve kokkosnøttskall. Første runde gjør deg nummen i tungen. Etter at par runder til sprer det seg til leppene. Først etter opp mot ti runder begynner man å føle seg lett døsig. Og her pleier jeg å kaste inn håndkleet. Lokalbefolkningen gir seg ofte ikke før de har kommet opp i 40-50 runder, noe som gjerne medfører forbigående lammelser og hallusinasjoner.

For å gjøre en lang historie kort; etter en kavaseremoni ble jeg akseptert av landsbyens sjef og invitert til å bo i hans hus de neste to nettene. Tre svært annerledes dager ventet meg... Om sjefens familie hadde møbler? Nei. Om de tilbredte maten på gulvet? Jepp. Hadde de dopapir? Selvfølgelig ikke. (Å antyde mitt ønske om den slags syntes bare å more mitt vertskap). Frukter jeg ikke engang har hørt omtalt av min langt mer kokkekyndige storebror ble lagt på gulvet foran meg ved hvert eneste måltid. Mitt møte med brødfrukt ble så inngående at jeg nok aldri vil spise det igjen. Og for første gang i mitt liv spiste jeg fiskesuppe med fingrene. Etter måltidene delte man på et vaskevannsfat og et håndkle for å vaske hendene og ansiktet.

Ved siden av kulturelle ulikheter egnet til å heve øyenbrynene på selv en garvet globetrotter opplevde jeg en gjestfrihet som mangler sidestykke. Som gjest ble jeg plassert i husets største rom med husets eneste seng. Jeg ble vist rundt i landsbyen og introdusert for mange av de ca 150 innbyggerne. Overalt møtte jeg smilende mennesker som ønsket meg velkommen med hilsenen "Bula!!". På toppen av det hele ville sjefen at jeg skulle gjøre bruk av min utdanning som lærer ved den lokale skolen. Dermed fikk jeg to dager "på jobb" midt oppi min reise jorden rundt.

Akkurat nå befinner jeg meg på et turistresort og mangler med en fin blanding av australske og britiske turister og backpackere. I morgen derimot! Da skal jeg delta på en av de mest spektakulære opplevelsene Fiji har å tilby! Dykking med haier. Ikke små pinglete reefsharks. Vi snakker bullsharks og tigerhaier!! Moahahahaha! Det blir så ufattelig konge! Jeg gleder meg som et lite barn. Og nei, mamma, det er ikke farlig i det hele tatt (med mindre du blir spist opp av en hai. Da dør du). Neida. Helt trygt. De har gjort det i mange år, osv. Skal prøve å få fortalt litt om det en av de nærmeste dagene.

Inntil da; take care alle sammen :D Og se bilder i fotogalleriet.