Nå har jeg kommet til Costa Rica. På grunn av et litt forlenget opphold i USA, har jeg bare en dag her og den har hovedsakelig gått med til å søke på jobb i Bergen og prøve å skaffe et såkalt "tourist card" til Cuba.

Dette turistkortet tilsvarer visum, og kan for så vidt kjøpes på Cuba, men prisen er litt rimeligere hvis en gjør det på forhånd, så jeg tenkte at det var like greit å få det unnagjort i dag. Men det skulle vise seg å være alt annet enn greit. For det første har jeg nå kommet til den spansktalende delen av verden og bare det å kommunisere at jeg faktisk ønsker å forflytte meg til den adressen jeg skrevet ned og viser til taxisjåføren kan være en utfordring. På en blanding av fingerspråk og spansk-engelsk forteller han meg så at jeg må ta buss, han vil visst ikke kjøre meg. "Quatro…then corner, si!" sier taxi-sjåføren. Jeg nikker og takker for hjelpen etter beste evne. På veien til bussen havner jeg på et marked som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal komme meg ut av, men som ved et trylleslag står jeg plutselig ved bussen jeg skal ta. I begeistringen glemmer jeg at jeg ikke har peiling på hva stedet jeg bor heter, ei heller hvilken bydel det ligger i. Mine forsøk på å lokke denne informasjonen ut av sjåføren fører ikke til stort, og en halv time senere stirrer jeg tomt etter bussen mens jeg står ett eller annet sted i San Jose. Bussjåføren har latt meg forstå at det er her jeg finner den Cubanske ambassaden. De tre neste personene jeg spør om hjelp til veien bestrider dette på det sterkeste. Hvis jeg forstod de rett så ligger Cubas ambassade på den diametralt motsatte siden av San Jose i forhold til der jeg befant meg. Problemet nå var at de tre personene syntes å ha ulike meninger om både nøyaktig hvor ambassaden lå, hvorvidt jeg trengte turistkort og om det i det hele tatt var noen god idè å dra til Cuba. Et lykketreff gjorde at vi sto utenfor et suspekt reisebyrå, hvis innehaver snakket flytende engelsk. Han hevdet at å umake seg hele veien til ambassaden var mye mer strev enn nødvendig. Da jeg fortalte når flyet mitt går i morgen, visste han sporenstreks hvilket selskap som fløy, at dette selskapet hadde lokaler noen kvartaler unna og at nettopp de kunne skaffe meg et turistkort like lett som den Cubanske ambassaden. Han syntes forresten jeg var lur som hadde bestemt meg for å ordne det på forhånd, hvis ikke ville jeg blitt deportert umiddelbart etter ankomst til Cuba. Sliten, men fornøyd troppet jeg etter en del nye omveier opp på flyselskapets kontor. Her måtte jeg betjene en kølappautomat med ti valg før jeg kunne ta min rettmessige plass i køen. De ti valgene var selvsagt på spansk, men jeg lot det stå til og trykket på den knappen som var i midten. Deretter overvar jeg min mest konsentrerte kø-opplevelse noensinne. Jeg var nummer S-4, og kønummerne ble ropt opp på spansk, de kom ikke opp på en lystavle slik som i gode gamle Norge. Til slutt ble det likevel min tur, og mannen i skranken kunne på flytende engelsk fortelle meg at det billigste var å skaffe turistkort på flyplassen i morgen… Kjekt for meg å bruke 5 timer av dagen min på å finne det ut, tenkte jeg med meg selv mens jeg lutrygget forlot salgskontoret og febrilsk forsøkte å huske navnet jeg hadde sett på et skilt da jeg akkurat hadde gått på bussen der hotellet mitt ligger. Og sannelig min hatt kom jeg på et navn jeg mente måtte være det riktige, og like etter kom en buss med det navnet over frontruten! - Og en god time senere sto jeg atter en gang utenfor hotellet mitt!

Notat til meg selv: Vær deg selv. Det var en utrolig utypisk ting å prøve å være organisert og i forkant. Skjerp meg.