Nytt liv.
Idag tidlig fikk Anne Berit vite at en fødsel var i gang. Det er flere jordmødre i byen og hun trengte ikke hjelpe til der. AB åpnet klinikken som planlagt og jeg kom over en tur litt utpå.

Klinikken er et hus hvor den ene delen er bolig og den andre delen er klinikken. I boligen pleide en sykepleier å bo, og jeg gjør en lang historie kort; han bor ikke der lenger. Det skjedde nylig og det er en tragedie for lansbyen. Klinikken har et venterom, et åpent avlukke, et rom til konsultasjon, apotek og annen oppbevaring. Ikke spesielt stort, men det satt da minst 20 voksne og barn og ventet. Også utenfor samlet det seg mange. Pga at den lokale sykepleieren har forlatt landsbyen har klinikken ikke vært åpen på en måned. Det var stort behov for medisinering og diverse.

Jeg sto mest utenfor og konverserte med de jeg kunne og tok litt bilder. Mens jeg sto der og hang vinket en av AB's hjelpepleier på meg. Med ord og tegnespråk forsto jeg at barnet var født og jeg måtte bli med og se! AB sa senere at dette ikke var veldig vanlig å be folk med så snart, men at det var fordi jeg kjente AB, antagelig.

En velskapt liten gutt. Han ble født i en hytte av tre og blader, der høner, hunder, griser sparket i jorden utenfor, og far var i nærheten og familiens barn og andre nabobarn løp rundt. Her er intet privat. Altså hun fødte ikke helt åpent. Disse hyttene de bor i henger sammen og vært rom har en dør eller er et forheng så barnet ble født i nærvær av to jordmødre.

Han var to timer gammel da jeg så han, og moren hadde enda litt smerter og var tydelig sliten, stakkar. Dette var hennes syvende fødsel, men en døde kort tid etter, så hun har seks barn. Jeg prøvde å gratulere og ønske lykke til. Mens jeg ventet på hjelpepleieren snakket jeg med alle barna. De ville ha meg til å lese en barnebok på tetun. Dvs de prøvde å lære meg tetun. Litt lærte jeg. Men det er et rart språk!

Hjem til Anna og AB og lage lunsj. Etter det måtte AB opp og se på babyen og Anna og jeg ble med. Nå ble den veid og målt: 3800 g og 52 cm. Og han sov så fint enda det var masse leven av dyr og mennesker rundt han.

På vei ut var det en bitteliten valp som hadde krabbet oppi AB's sekk. Jeg tok han rett opp og begynte å kose på han før noen av barna fikk dyttet han bort. Det er de gjør, sparker, kaster ting og dytter de vekk. De fikk rent sjokk da jeg koste på den lille stakkaren. Før jeg gikk prøvde jeg å si at de måtte ta vare på den, da holdt hun ene jenta den og strøk den pent.

Om kvelden så vi filmen Balibo som forteller litt om Øst-Timors historie. Sterk film og meget trist. Det er en forferdelig historie disse menneskene lever med. Men det er godt å se nytt liv og se og få høre at landet nå går fremover. Heia Øst-Timor!