Etter båtturen foreslo Lucia og Marije, to av jentene vi ble kjent med på båten, en tur rundt på øyen Flores. Etter en runde med prisforhandlinger med sjåføren kom vi frem til en pris vi alle kunne leve med.

Tidlig neste morgen sto vi opp og gjorde oss klare før vi oppdaget at Lucia og Marije ikke var stått opp! Vi banket hardt på døren deres, og ut kom en trøtt og overrasket Lucia. Det viste seg at klokken vår var for rask, og vi hadde stått opp alt for tidlig. Etter to timer med mer søvn, var vi alle klare til å påbegynne turen innover øya.

Sjåføren var en svært koselig mann som går under navnet Henri. Han lo mye og snakte godt nok engelsk til at vi kunne få svar på de viktigste spørsmålene våre. Første destinasjon var Bajawa, men vi hadde flere stopp på veien.

Vi kjørte forbi små, sjarmerende landsbyer, hvor husene var bygget av bambus. Mellom landsbyene var det ofte svært langt, og veiene var ikke i god stand. Landsbybeboerne gikk fra landsby til landsby og vi oppdaget at flere gikk barbeint. Plutselig ropte Ingrid at vi måtte stoppe. Da bilen stoppet, forsvant hun ut av bilen og begynte å løpe tilbake der vi kom fra. Henri gikk bekymret ut av bilen og begynte å følge etter henne. Da hun kom tilbake viste det seg at hun hadde gitt flipp-floppene sine til en av de mange som gikk barføtt. Etter en god latter, kjørte vi videre, men det var nå nødvendig å stoppe på førstkommende butikk som solgte flipp-flopper. Vi fant en liten butikk rett ved en skole, og da Ingrid forsvant inn, sto rundt 20 jenter i 10 til 12 årsalderen utenfor og kikket på. Etter en lang stund ble Lucia sendt inn for å hente Ingrid. Da de begge kom tilbake til bilen, bar Ingrid på tre bæreposer fulle av flipp-flopper, vann, kjeks, slikkepinner, og andre småting. Alle i bilen fikk beskjed om å se etter mennesker som gikk uten fottøy.

Den første personen vi så var en eldre dame som arbeidet i utkanten av veien. Da Ingrid forsvant ut av bilen med flipp-floppene i hånden ble hun først litt skremt, men da Henri forklarte at Ingrid bare ville gi henne flipp-flopper, varmet hun seg opp. Et strålende, tannløst smil bredde seg om ansiktet hennes, og fem fornøyde jenter kjørte videre.

Vi kikket ikke bare etter mennesker uten fottøy, men også etter mennesker som jobbet ute i solsteiken, ettersom vi oppdaget at mesteparten av arbeidet blir gjort manuelt. Til dem som arbeidet hardt, ga vi vann og kjeks, i tillegg til flipp-flopper. Den neste personen vi så var en liten jente som gikk ensom langs veien. Vi stoppet og Ingrid løp ut. Det var tydelig at den lille jenten var redd oss, noe som ikke er vanskelig å forstå. Moren hennes kom raskt til jentas unnsetning, men tok gledelig imot flipp-floppene. Jenta varmet litt opp da hun fikk slikkepinne og en liten hårspenne.

Slik fortsatte turen og den siste som fikk sko på beina var en eldre gammel mann, som sammen med familien bodde i en av de små bambushyttene. Vi var omsider ferdige med de gode gjerningene. Neste stopp var "Spider rice field" i Cara området. Dette er en risåker som ser ut som ett spindelvev. Vi stoppet så i Ruteng hvor vi fikk se en nydelig innsjø. Vi fikk tatt noen bilder og kjørte så videre for å overnatte i Aimere. Her visste Henri om noen svært sjarmerende bungalower nede ved stranden som Lonely Planet fremdeles ikke omtaler. Prisnivået var imidlertid relativt høyt, så alle fem presset seg inn i en bungalow. Det var en svært god natt. Neste dag gikk turen videre til Bema. Her besøkte vi en tradisjonell landsby, men som de fleste andre slike plasser var den alt blitt svært turistifisert. Vi fikk ett bedre innblikk i landsbylivet ved å stoppe på veien og dele ut sandaler. Vårt siste stopp var i Kelimutu i Moni.

Etter ett par timer søvn sto vi opp halv fem for å bestige vulkanfjellet Kelimutu og for å se soloppgangen farge de tre vulkaninnsjøene i tre forskjellige farger.

Det var nå på tide å ta farvel med Lucia og Marije. Med blandede følelser satte vi oss på en buss hvor vi skulle tilbringe de neste 15 timene. Veien var svingete og bussen var varm. Gleden var stor da vi nådde endedestinasjonen, Luban Bajo. Nå er det på tide å ta farvel med Indonesia og sette kursen mot Kuala Lumpur og nye eventyr!