Halloooooen bloggeeeeen :) :) :) :) :) :)

Assaaaa... Vet du hva eller...???

Hehe :)

Etter at jeg moette Kiri Ya og Svein Arild paa Burger King ved Kao San Road har det vaert mange opplevelser, og det er som alltid vanskelig aa velge hva man skal skrive om.

Det er derfor passende aa oppsummere noen smaa hendelser/observasjoner med korte setninger, og utdype en av historiene litt mer (men fremdeles parent-proof... hehe...).

Bangkok er stoerre enn Oslo baade i areal og antall mennesker (ca. 9,1 millioner innbyggere), jeg er glad for aa vaere et hode hoeyerer enn de fleste andre mennesker i Bangkok, vorspiel paa toppen av en 63. etasjer hoey bygning er breath-taking, aa vaere et hode hoeyere enn alle andre er ikke positivt for beinplassen til lokale busser og fly, fiske-spa er alt annet enn avslappende, aa bruke str. 45 i sko skaper mye latter og fnising naar man skal faa fotmassasje, baklangs strikkhopp fra 50m med vanntouch gir et vannvittig kick, at kjedet paa ATV'en ryker naar man er paa vei oppover en bratt bakke er ikke gunstig for den videre ferden, aa se ansiktsutrykket til en person man tilbyr en reisesyketablett er ganske artig (spesielt naar personen ikke vet hva det er, og engelsken min satte sine begrensninger paa innholdet i forklaringen (med litt hjelp fra mr. Beans legendariske kroppspraak ordnet det seg til slutt).

Den 09. oktober dro jeg til Burma/Yangon. Visumet mitt for aa vaere i Thailand (30 dager) kom snart til sin slutt, og billetten hadde jeg bestilt fra Norge mens jeg ventet paa aa starte reisen.

Aa lande i Yangon var som aa reise tilbake i tid. Flyplassen var moeblert som paa 80-tallet, og bagasjebaandene satte stor pris paa all den duckteipen og stripsen den kunne faa. Her kom virkelig uttrykket: if you can't duck it, f*** it!" til sin rette :)

Vi skrur tiden tilbake til omraadet foer passkontrollen: Foer jeg kom frem til bagasjebaandet ble jeg riktignok satt paa nok en liten taalmodighetstest. Det var 10 personer som stod foran meg i passkontrollen. Ikke et uoverkommelig antall med tanke paa at man maa paa do, og man kan se inngangsdoeren til doen 20 meter bak kontrolldisken...

Da det var tre stykker igjen foran meg maatte jeg gaa ut av koeen og benytte meg av doen like ved der vi kom ut av flyet. Du lurer sikkert paa hvorfor...? Joda, det var fordi det da hadde gaatt 55 min. siden jeg stilte meg bakerst i koen... For de som er ikke tar det i huet (og med nok et lite matematisk bidrag i bloggen) saa er det et gjennomsnitt paa 9.167 minutter per person... Jepp, jeg kjente hvert eneste tusendel paa kroppen... Da jeg kom ut av doen var det 15 stk. foran meg... Hurra...!!! Heldigvis valgte jeg en annen koe denne gangen...

Bak glassrutene i ventehallen stod det hundrevis av mennesker som ventet paa sine kjaere. Jeg spurte en av vaktene om hva som er aarsaken til at de, bokstavelig talt, stod klistret til rutene...? Han sa da at det er flere av dem som ikke har sett sine kjaere paa 10-15 aar, og noen av dem har ikke sett dem siden de var smaa barn, og som naa returnerer med egne barn...

Tenk det...

Disse menneskene som stod klistret til glassvinduene er dermed foreldre og besteforeldre som, med livet som innsats, for mellom 10-40 aar siden smuglet sine smaa ut av det tidligere tyranniet til et bedre liv i Thailand...

Fortsettelse foelger...

Fortsettelsen... Siden sist gang: jeg har endret navnet Myanmar til Burma (les mer om hvorfor paa diverse sider her paa world wide web).

Med inntrykkene fra passkontrollen, gikk jeg til det tidligere nevnte bagasjebaandet. Etter aa ha kjempet et lite minutt (la oss si 10 sekunder), saa loesnet endelig den ene stroppen fra ryggsekken. Et troett smil begynte dermed sin ferd mot menneskehavet som ventet like bak glassdoerene. Kun fem meter fra "horden" ble jeg stoppet av en vakt: "Are you a diplomat sir?"(det er helt rett: i Myanmar klarer en del av menneskene aa uttale bokstaven r...).

Uansett hvor mye lyst jeg hadde til aa svare: "yes, I am the new ambassador from Norway", saa innsaa jeg at det hadde medfoert et krav om en eller annen form for dokumentasjon (utover passet). Resultatet av at jeg ikke er diplomat: en ny koe... Denne gangen for aa sende bagasjen gjennom en sikkerhetskontroll...

Jeg proevde aa forklare at jeg allerede hadde gjort dette i Thailand, men forstaaelsen og interessen for det var ca. like stor som min egen interesse for aa staa i den nye koen... saa da stod jeg der... bakerst i koen... igjen...

Heldigvis var ventetiden for aa komme gjennom kontrollen kort ("bare" 20 minutter), og jeg kunne endelig gaa ut til ventehallen. Der ble jeg "fratatt" bagasjen, og geleidet gjennom en usynlig sti mellom alle menneskene som fremdeles ventet paa gjenforeningen. Kort tid etter satt jeg i en taxi paa veg inn til sentrum.

"How are you my friend?" Taxisjaafoeren snakket flytende engelsk, og fortalte med stor entusiasme om Burma og hvordan tidene har bedret seg etter regjeringsskiftet i mars dette aaret.

Jeg forsoekte aa gi et lite bidrag til monologen med aa spoerre om hvor mange innbyggere som bor her i hovedstaden deres Yangon. Han saa i speilet til taxien og svarte: "Ehmmm... The capitol of Burma changed from Rangoon (det gamle navnet til hovedstaden, red.) to Pyinmana the 7. of November 2005, and the name of the new capitol changed from Pyinmana to Naypyidaw in 2006, sir..." Jeg innsaa at mine bakgrunnskunnskaper ikke bidro stort til samtalen, og tenkte at det var like greit at "samtalen" foregikk som en monolog.

For aa oppsummere monologen: det bor ca. 5 millioner mennesker i byen, og landet har ca. 52 millioner innbyggere, gjennomsnittlig statlig loenn (bachelor-utdannelse) er 120-150 USD per maaned. En bil fra 80-tallet koster 20.000 USD (vanskelig aa finne andre biler paa vegene, red.). En liter drivstoff koster 3,5 USD (fra the man in black: "you can't hardly win can you..."),, landet er sterkt preget av et militaerregime som har styrt landet med jernhaand og slaatt hardt og brutalt ned paa "ordensforstyrrelser". Vesten har i mange aar gaatt hardt imot Burmas regime, og gjennomfoert harde oekonomiske sanksjoner mot landet, etc. etc. etc.

Etter 50 minutter var vi fremme ved gjestehuset, og jeg startet min vandring opp ca. 100 trappetrinn for aa komme til resepsjonen. Etter en liten prat med eieren av gjestehuset, saa kom vi frem til en enighet om 23 USD for fire netter... Ikke akkurat noen budget-killer, og det stod godt i forhold til standarden paa rommet. Dobbeltseng, halvfungerende vifte, ikke vindu, felles do, felles dusj, 100 trappetrinn (nevnte jeg det tidligere???) ned til vegen, og ikke minst...: en flaggermus i gangen :) Da var jeg ihvertfall sikker paa at smaakrypene holdt seg unna :)

Dagene jeg hadde i Burma var innholdsrike og slitsomme. Etter et titalls pagodaer, og mange stengte museer, var jeg paa veg til gjestehuset. Trodde jeg... En burmeser saa at jeg var litt lost (de som kjenner meg vet hvordan det ser ut... :) ), og tilboed seg aa foelge meg tilbake. Etter ca. 45 minutter med gange var vi der. Jeg hadde flere ganger tilbydd meg aa betale for en taxi, men han insisterte paa at vi skulle gaa.

Da vi kom frem fant jeg frem noen penger som en takk for hjelpen, men da fikk jeg bare et morskt ansiktsuttrykk tilbake. Med en vennlig og bestemt stemme sa han: "No money! I like my country, and I like you. You are my friend, and no money from friends!". Jeg saa aldri personen igjen, men jeg hadde faatt en venn for livet.

"Mingalava" og "Che-su-beh" faar deg akkurat saa langt som du vil i Yangon. Ansikter harde som stein gir deg det stoerst tenkelige smilet, og en invitasjon til et maaltid, et lite brettspill, eller aa slippe en fugl fri fra fangenskap, er aldri langt unna.

Som i alle andre land i soer-oest Asia er den hvite fargen til oss "farangs" (hvit person) alltid ettertraktet. I motsetning til mange andre land, saa er ikke papraplyen tilstede som beskyttelse mot solen. I Burma bruker de "thanakha" i ansiktet. Dette er en sminke som ogsaa fungerer som beskyttelse mot solen, og det er unisex. For meg saa det ut som at de hadde smurt paa noe gjoerme i ansiktet. Saann er det naar man ikke vet bedre...

Det er mye mer aa skrive om Yangon, men skal ikke kjede dere ihjel. For aa illustrere hvor fattige (oekonomisk) de er: jeg spiste paa Karaweik Hall sammen med en merkelig skrue av et reisefoelge jeg hadde i Burma. Dette er en av de fineste restaurantene i Burma. Middagen var en buffet som varte i tre timer, live underholdning paa scenen, to kelnere som stod ved bordet og soerget for at alt saa plettfritt ut +++ Hvor mye det kostet? Du skal faa noen linjer paa aa gjette prisen.

Den 12. oktober feiret hele landet candle light festivalen. Dette var en feiring av Buddhas tilbakekomst fra himmelen, der han hadde vaert i tre maaneder og snakket med sin mor om hvordan mennesket kan oppnaa Nirvana. Han kom tilbake til jorden for aa formidle sin kunnskap til menneskeheten. Tre regler gjelder for aa oppnaa Nirvana: 1. Gjoer ikke noe vondt mot andre. 2. Si ikke noe vondt om andre 3. Tenk ikke noe vondt om andre. Ikke saa enkelt som det hoeres ut som...

Alt dette fikk jeg vite av to munker jeg moette i den stoerste og viktigste pagodaen (buddhistisk tempel) som er i Burma paa denne hoeytidsdagen. De spurte om jeg ville gaa rundt med dem, og det er klart man vil gaa rundt med to munker paa den stoerste dagen deres i aaret.

Vi gikk rundt og rundt pagodaen, mens vi snakket om livets utfordringer og gleder (hoertes veldig dypt og serioest ut...? I know...). Opptil flere ganger kom det burmesere til meg og fortalte om dagens betydning. Etter de var ferdig gav de meg tre smaa lys og en roekelsespinne, som de sa gav meg mye lykke det neste aaret hvis jeg ofret det til Buddha. Som sagt, saa gjort. Riktignok maatte jeg vente hele 10 minutter paa en taxi... og han skulle ha dobbelt betaling (4 USD istedenfor 2)... :p

Som sagt saa er det mye mer aa skrive om Yangon. Stort sett er det ikke spesielt god mat her, naar det gjelder dollarsedler saa aksepterer de kun de som ikke har noen antydninger av slitasje, det koster mellom 50-200 djet (1 USD = 800 djet) aa ta bussen (ukjent distanse) +++

Har du gjettet en sum paa middagen jeg fortalte om tidligere? Det var en svimlende sum paa 35 USD (ca. kr. 175,-). Se for deg liknende forhold i Norge... Man maa selvfoelgelig ta hensyn til inntekt for burmesere naar det gjelder pris, osv, men dette er nesten for godt til aa vaere sant. I min linbukse og t-skjorte saa foelte jeg meg ikke akkurat dressed...

Hvis du har muligheten, saa reis til Yangon. Fantastiske mennesker med et stort hjerte. Selv om maten ikke var saa mye aa skryte av, saa er ikke det noen stor stopper for det du sitter igjen med: et minne for livet!

Neste episode av: en idiot paa tur!

Dykkelappen paa Ko Tao, grensepassering mellom Thailand og Kambodsja, under huden paa Siem Reap +++ (som vanlig)...