Inkatrail 5-8/4

Tidlig om morgenen, klokka 04.30 ble vi plukket opp av llamapthbussen pa et avtalt motested i byen. Vi kjorte rundt halvannen time, og det ble vel ikke sagt et ord hele veien. Alle satt og sov, det var jo fortsatt morkt ute. Sa kom vi til en liten by som heter Ollantaytambo hvor vi spiste frokost. Buffet med alt man kunne onske seg, og marsvinbur i hagen. Et helt greit sted, vi var vel fremdeles litt for trotte til a registrere noe saerlig. Etter frokost tok praten seg opp. Vi hadde tre canadiere, to fra Trinidad, to fra New Zealand og seks amerikanere i gruppa. Alle var i slutten av tjuearene/starten av tredvearene untatt oss og ekteparet fra New Zealand som var over 60.

Sa kjorte vi buss i tre kvarter til, frem til Km. 82 som er startpunkt for turen. Der ble det tid til organisering og pakking i sekk. Av alle 15 var det oss to og de tre canadierne som ikke hadde leid en ekstra porter til a baere tingene sine. Det betyr at vi bar alt vart, og de gav fra seg 7 kg hver og gikk bare med en liten sekk. Jaja, vi er na vant til a baere selv, og bestemte oss for at siden formen heller ikke var helt pa topp fikk vi bare danne baktroppen og ta det rolig.

Sann ble det ikke. Det viste seg at vi hadde kommet i en saerdeles treig og utrent gruppe, og de fleste var hverkan vant til hoyden eller a ga pa tur. De sleit allerede i forste bakken, mens vi merket at energinivaet bare steg av at vi endelig fikk rort ordentlig pa oss igjen! Sola skinte og alt var bra. Pa veien stoppet vi hos noen lokale sma koner hvor Flavio kjopte maisol som vi fikk smake pa. Det smakte litt gjaer men det var sa snilt av han a gjore det, for det var jo ikke inkludert i turen pa noen mate.

På vei oppover var guidene våre Flavio og Javier (kalt el toro) ivrige etter å fortelle oss om fjell og isbreer, planter og blomster vi så på veien. De kunne virkelig mye om både det og historien bak ruinene vi så på veien, og de var virkelig ivrige etter å fortelle oss om det.

Etter et par timer kom vi til de første ruinene. De heter Willkarakay og lenger oppe i åsen var det spor etter hus som ble brukt til lagring av mat. Inkaene lagret alltid mat fordi forholdene der oppe er ustabile og de visste aldri når et jordras eller en ødelagt bro ville avskjære de fra resten av verden. Dette og mer til fortalte de oss om, før vi gikk videre.

Rundt klokka ett kom vi frem til stedet hvor vi skulle spise lunsj. 21 rødkledde portere tok i mot oss med applaus! Det var egentlig vi som skulle ha klappet, for matteltet sto klart med bord med duk og stoler, pent dekket med bestikk og brettede servietter. Og vaskevann i hver vår balje med klut og såpe til. Etter vask var det klart for mat. Vi ble så imponerte!

Først en kjempegod avakadosalat, så suppe og etterpå kom det inn svære fat med grønnsaker, ris og fersk fisk. Det var veldig mye og veldig godt. Roger fra new zealand viste allerede her at han var litt særegen, ved å ta av seg skoene inne i teltet mens vi alle satt og spiste. Han var en godmodig og koselig kar, men så ingen problemer med verken svette tær eller diaréprat ved matbordet. Etter maten fikk vi en nydelig te laget av nyplukket villmynte, den ble fort en favoritt!

Etter lunsj fortsatte veien slakt oppover, den først dagen gikk vi 12 km og det var i ferd med å bli mørkt når vi kom frem som de første. Men det gjorde ingenting, for teltene sto klare til oss når vi kom fram. Det samme gjorde vaskevannsfatene igjen. Luksus! I det vi fikk hodet inn i teltet begynte det å regne, det var omtrent på sekundet. Vi hadde en halvtimes tid på a vaske oss og ta på tørre klær før Flavio høylydt ropte ut "amigos, happy hour is ready!" Det var det hver dag halvannen times tid før middag. Det innebar ubegrenset med varm drikke, te, bla coca, kakao og kaffe samt nypoppet popkorn og annen snacks og selvfølgelig hyggelig prat. Etterpå var det mange som benyttet tiden til en høneblund før middag, men vi ble stort sett sittende å prate.

Middagen var like imponerende som lunsjen. Salat, suppe og masse kylling og ulikt tilbehør. Til dessert var det flamberte bananer. Maten var minst like god som den man får i byen. Etter mat var det igjen te, før det ble tidlig kvelden på oss alle. Vi sov to og to i et firemannstelt så vi hadde nok av plass. Soveposene vi hadde leid var ganske store å bære, men til gjengjeld holdt de oss gode og varme natten lang. Det var toaletter på alle campsitene, det var et rom med hull i gulvet. De var helt greie, men luktet ganske så ille etterhvert.

Om morgenen ble vi vekket kl 5.30 med en kopp med cocate og varmt vann til å vaske oss med. Frokost bestod av varm og kald drikke, havregrøt, fruktsalat og brød. Hver dag fikk vi utdelt en liten pose med frukt og kjeks eller energibar som skulle holde oss i gang til lunsj.

Dag to var den lengste og tyngste dagen, og mange gruet seg. Vi gikk tilsammen 16 km, noe som ikke er så mye i seg selv, men veien var bare opp og ned. Vi begynte med å stige 600 høydemeter for å passere turens høyeste punkt. "Dead womans pas" på 4200 moh. Veien opp dit var lang og seig, og sakte men jevnt tempo var alfa omega for å ha kontroll på pusten i den tynne lufta. Men det gikk fint, og vi orket å vente lenge nok på toppen til at vi fikk tatt gruppebilde med oss seks første. Dessverre var det veldig grått og kaldt der oppe, så vi ble ikke lenge før vi gikk videre. På vei opp møtte vi tre svensker som snudde, de mente været var for dårlig og "gadd"(orket) ikke mer, så de gikk tilbake for å ta toget.

Etter toppen gikk det bratt nedover inkatrapper ned 600 høydemeter igjen. Som vanlig var leiren klar, og vi kom sammen med canadierne 1,5 time før de siste. Noen slet med høyden, andre med viljen. Roger hadde problemer på toppen og fikk oksygen med en gang. Alle grupper er pliktige til å ha det med seg, og det var hvertfall tre i vår gruppe som fikk bruk for det.

Etter nok en fantastisk lunsj tok vi fatt på 400 nye høydemeter for å komme over neste pass. Abra runkuraqay på 3800 meter. På vei opp stoppet vi ved noen ruiner med samme navn. Nå begynte det å lysne, litt sol og skyene forsvant så vi fikk se mer av fjellene rundt oss. Mektig natur som gjorde stort inntrykk på oss. Så var vi over passet, og nede på motsatt side var det enda flere ruiner, sayaqmarka lå til i åssiden med kjempeutsikt og overgrodd med gule blomster. En av våre favoritter.

Litt lenger ned lå qonchamarca. Stien gikk igjennom det som ble brukt som kontrollpunkt for hvem som var på vei mot den hellige by (machu piccu). Da var det en knapp halvtime til turens andre campsite. Den lå på 3800 meter med utsikt over høye fjell og isbreer. Det blir ikke mye finere enn her. Denne natten ble kald og stjerneklar, under minus gjorde det nødvendig med to lag ull i posen.

Kvelden gikk med til kortspill med canadierne og Javier mens resten av gruppa tok en høneblund.

Neste dag var det gråvær igjen fra morgenen men det klarnet fort og vi fikk tilogmed litt sol. Vi gikk mye nedover og kom ned i varmere og frodigere områder. Flavio var fantastisk og viste oss mange panter og fugler.
Bla en helt blå fink og mange, mange forskjellige orkideer. Denne dagen gikk vi mange trappetrinn nedover, og vi kom til "byen i skyene". Den levde opp til sitt navn og Flavio gjorde det interessant som alltid. Vi gikk videre nedover og kom til et veiskille. Venstre førte til winaywayna, en site med imponerende terrasser og utsikt fra toppen. Aleks benyttet muligheten til a ta tilhoyre rett til leirplassen, for a fa tatt seg en etterlengtet royk.

Etter inkasiten bar det mot leirplassen som la en halvtime unna. Flavio fant omtrent ti forskjellige orkideer på veien. Så var det lunsj før vi hadde mulighet til å ta en varm dusj. Pga vaskevannet vi fikk tre ganger om dagen føltes det ikke altfor nødvendig, men siden vi hadde bodd på et hostel uten varmt vann de siste tre nettene før vi dro på tur, var håret overklart for en vask. 5 soles (10nok) for en knallvarm dusj var ikke å forakte. Det blir også solgt øl på denne plassen, noe mange benyttet seg av.

Etterpå fulgte vi med Javier til en annen ruinby, Yunkapata, med imponerende terrasser. Fra bunn til topp er det 362 trappetrinn! Han fortalte om inkaenes forsøk på å innføre cocaplanten på denne høyden, at det var det de håpet å oppnå med de mange terrassene. Ved siden av å dyrke nødvendig mat selvfølgelig. Vi utforsket litt på egenhånd og gikk ikke tilbake til leiren før det var begynt å bli mørkt.

Til happy hour denne gang hadde kokken caramello laget to fine kaker til oss. Nok en gang imponert! Etter middag var det rett i posen, vi ville være klare for å stå opp kl 3.30 morgenen etter. Det gikk ikke helt som planlagt siden Aleks ble syk på natta. Alt kom ut i begge ender og han hadde feber. Det var en hard natt men vi kom oss opp etter planen og Flavio ordnet en vidunderkur til han.

Etter frokost var det bare å gå. Vi måtte gjennom et kontrollpunkt som åpnet 05.30 og det gjaldt å komme langt fram i køen. Det klarte vi, og satt vel der omtrent en time a ventet. Deretter gikk vi en times tid på en sti som forsvant bratt ned på høyre side. Endelig nådde vi "sun gate", som er det punktet hvor man først kan se Machu picchu fra. Først var det helt overskya og vi så ikke så mye som en stein, men plutselig klarnet det opp og vi fikk sett alt. Det var nesten surrealistisk å stå der oppe og se ned på det vi har ventet på så lenge!

Det var enda ca tre kvarter ned, og der ble det tatt endel obligatoriske bilder før vi gikk ut og la fra oss sekkene utenfor. Det er ikke lov a ha sekker storre en 20 liter inne i byen. Så gikk vi tilbake inn igjen og Flavio viste oss rundt i tre timer. Etterpå hadde vi egentlig planer om å gå opp Machu picchu fjellet, men det ble det ikke tid til. Istede fikk vi utforsket ruinene enda bedre. Det var sa mye a se pa, og beliggenheten er enestaende i seg selv.

Rundt kl 13 tok vi bussen ned til aguas calientes, en liten turistby. Der spiste vi lunsj før vi gikk på toget som tok oss tilbake til Ollanta, hvor vi hadde spist frokost første dagen. Turen gikk rolig for seg, mange sov, bortsett fra en gal kjempesinna mann som gikk til verbal angrep på hele vogna fordi noen hadde satt seg på hans plass. Han var helt vill, men tapte og gikk tilslutt rundt og sa unnskyld og prøvde å bli venner med alle istede. Merkelig type.

Etter to timer med tog ble vi fulgt over i llamapathbussen som kjørte oss den siste halvannen timen tilbake til cusco. Der fikk vi hentet de tingene våre som hadde ligget på kontoret mens vi var på tur. Vi tok farvel med resten av gruppa, de fleste skulle fly videre allerede dagen etter. Så dro vi opp til vårt forhåndsbookede hostel med varmt vann i dusjen! Vi sovna vel i ni tiden og sov til kl 15 neste dag!

Vi er kjempetakknemmelige for jobben llamapath gjorde, de var med på å gjøre at turen overgikk alle forventninger vi hadde på forhånd. Flavio har jobbet for de i ni år og regner med av han har gått turen mellom 3-400 ganger. Likevel er han full av iver og er hjelpsomheten selv! Javier har jobbet der i to år og er fortsatt under opplæring, men også han er full av kunnskap og ikke minst iver til å dele den med oss! Llamapath er også kjent for å behandle porterne sine bra, de får lønn og helseforsikring og det var stor forskjell på utstyret de hadde i forhold til mange andre vi så underveis. Det bidro også til god stemning i gruppa, porterne gjorde alt for å hjelpe oss, og seg i mellom var det lekeslossing og latteren satt løst.

Når det gjaldt turens vanskelighetsgrad var det mange som fikk seg et lite sjokk. Det er nok greit å ha snev av fysisk form og litt erfaring med tur og camping før man legger ut på denne turen. Men alle klarte seg, og selv de som hadde strevd mest var veldig fornøyde når alt kom til alt.

De to siste dagene i Cusco har vi brukt til klesvask og pakke om sekken, nyte sola som kom tilbake for fullt, studere valgkaoset som var i dag og gå opp til ruinene "sexy woman" som ligger over byen. I peru får man bot om man ikke stemmer, og det er ikke mulig a forhåndsstemme, så veldig mye var stengt i dag. I morgen kl 18 går bussen vår til lima, den skal ta ca 20 timer om været er tørt så veien holder seg kjørbar, vi krysser fingrene!