Profile
Blog
Photos
Videos
I en stappfull liten bat toffet vi det korte stykket fra Coyolito til vulkanoya Amapala. Den heter egentli isla del tigre, og byen amapala, men alt kalles bare amapala. Der er det til de grader lite turistifisert, de eneste som kommer er turister fra honduras og en og annen forvillet backpacker. Og det syntes. Da vi kom opp pa stranda sa vi en ko av tuktucker, en liten resturant og et par sma hus. Ingen minibanker eller internettcafeer er a oppdrive. Vi hadde fatt intrykk fra Alan at det var et litt mer utviklet sted, men det stemte ikke helt. Vi hadde (som vanlig) med oss for lite kontanter, men fant et hotell hvor vi kunne betale med kort. Rent med aircon og 60 kr natta gjorde det til et enkelt valg!
Sa fant vi ut at vi hadde glemt igjen mobiltelefonen som vi bruker som vekkerklokka pa D&Ds.. Klonete. Saerlig uten internett. Personalet pa hostellet snakket ikke saerlig mye engelsk, men vi fikk spurt oss fram og lante telefonen. Sa ringte vi vart forrige hostell, og flaks, de hadde telefonen! Vi avtalte at de skulle sende den med vare irsk-spanske bekjente som vi vet skal samme vei, og som vi heldigvis har mailadresser til. Sa vi haper a mote de litt senere pa turen, sa vi far den igjen.
Etter at det var i orden tok vi oss en liten tur til "byen" og tittet. Der var det ikke altfor mye a se pa, og bakende varmt. Ikke at det er noe a klage pa, men det var rett og slett for varmt til at det fristet a gjore sa mye. Selv nar sola gikk ned var det bakende hett. Deilig a sitte ute i tskjorte a spise middag kan jeg love dere! Det ble ikke verre at resturanten som horte til hostellet er en av oyas beste sjomatresturanter.
Da vi satt a skulle til a spise, kom en mann bort til oss. Han forklarte at han kunne litt engelsk, og at han hadde att hore at vi hadde et problem. De pa hotellet hadde synes at vi virket litt bekymret og han ville gjerne hore om det var noe de kunne gjore. Vi forklarte at det hadde ordnet seg, og han ble lettet. Sa fortalte han oss litt om oya, og var veldig interessert i hvordan vi hadde hort om den/funnet dit/kommet fram. Han forklarte ogsa at oya fikk seg en alvorlig okonomisk knekk da hovedeksporthavna pa denne siden ble flyttet til et annet sted. De er na helt avhengige av turister, men har ikke sa veldig mye annet enn strender a skilte med forelobig.
Senere pa kvelden kom kona til eieren av hostellet smasjokkende bort til bordet vart og spurte om vi fortsatt trengte internett. Hun hadde hort at vi spurte om det nar vi spurte om a lane telefonen. Vi sa at vi hadde fatt lost problemet, men kom pa at vi kunne maile iren (og spansken) og dobbeltsjekke at de hadde den. Hun geleidet oss bort til en jente med pc som viste seg a vaere en amerikansk voulenteer som jobber med a utvikle oya med tanke pa turisme. Hun er den eneste pa oya med internett, modem, og de hadde ringt henne a fatt henne til a komme. For en service! Sa vi fikk mailet og takket sa mye for hjelpen.
Etterpa kom kona til eieren igjen, denne gang med en liten guidebok om honduras. Pa nest siste side var det litt om amapala pa engelsk som hun tenkte at vi kanskje ville lese? I forhold til vare forste to stoppesteder i honduras var dette totalt u sving, der smilte de savidt, her visste de ikke hva godt de kunne gjore for oss.
Morgenen etter bega vi oss avsted til stranda, med tucktuck. Frokost med taerne i sanden for soling og bading i noen timer. Vannet var supervarmt, nesten ikke kjolende i det hele tatt. I tillegg var sanda helt svart, det kommer av at det egentlig er vulkanaske fra vulkanen pa oya enda var aktiv. ar vi folte at vi hadde svidd oss nok provde vi a ga oss en liten tur. Men da en fyr stoppet og spurte om vi ville sitte pa et stykke sa vi ja, og undersokte en av de andre strendene pa oya, playa grande. et var stort sett det samme, strand vann og noen sma resturanter. Vi funderte litt pa a bestige oyas hoyeste punkt (vulkanen) pa litt over 700 meter, men vi la det fra oss, vi svettet nok av a sta stille.
Pa kvelden bestilte vi oss for a sla pa stortromma og bestilte menyens dyreste - en stor hummer med mye reker og tilbehor til 450 lempiras! Turens absolutt dyreste middag, men det var aldeles fantastisk. Og det fine med hummer er at det tar lang tid a apise, sa gleden varer lenge.
Morgenen etter var vi igjen pa flyttefot, denne gang mot nicaragua.
- comments
mammo Å så gla eg blei for og høra fra dåke igjen! høres ut som paradis der ! fantastisk og møte på så vennlige og hjelpsomme folk , dåke har vert heldige.kan ikkje sei eg synst så veldig synd på dåke om dåke må svetta litt,sku gjerne ha svetta litt i 32 gr eg! me har ca 2 av di her!Brrrrr.....kos dåke videre