Profile
Blog
Photos
Videos
Reisen fra Antigua til Copan ruinas i Honduras - litt mer adrenalin enn vi hadde onsket
Tidlig mandag morgen var vi klare for en ny lang reise. Den begynte med en stappfull chickenbus i to timer til guatemala city. Sekkene ble hevet pa taket sa vi provde sa godt i kunne a holde oye med hva som ble tatt ned derfra underveis, noe som gikk fint. Chickenbus er til forskjell fra shuttelbuss den fremkomstmetoden de lokale bruker. Der er det tre mennesker pa hvert tomannssete, rungene musikk (enten syre eller lokal) og folk som gar av og pa i et evig kjor. Den stopper i et sett, men i mellom stoppene kjorer den som et svin. I seg selv en interessant opplevelse. Da vi gikk pa (som eneste turister) spurte sjaforen hvor vi skulle i byen. Vi forklarte at vi skulle til zone 10 som er den tryggere delen av byen, hvor ambassader ol. ligger. Han babla i vai og for vi helt visste hva vi svarte ja pa skjonte vi at han hadde tilbudt seg a ringe en taxi for oss som ventet pa bussens endeholdeplass. Vi hadde hort mange forskjellige historier om byen, blandt annet at du ma ta taxi uansett hvor du skal pa grunn av faren for a bli ranet el.l. sa vi tenkte at det var en god ide. Et tips om a sjekke bilruta for et spesielt klistremerke hadde vi ogsa fatt med oss, sa dette skulle ga greit.
Da vi kom sto det tre hvite taxier med masse klistremerker i ruta og ventet. En koselig mann vi hadde snakket med litt pa bussen prutet den ene ned for oss, og sa det fantes et billigere alternativ: han kunne ringe etter en gul taxi til oss som ville koste mindre. Vi tenkte at nei, dyrt er sikkert (det kosta ca. 40nkr) sa vi takket nei og lessa oss inn i den ene. Pa veien smaprata vi litt med sjaforen og etter 20 min var vi framme. Han spurte om han skulle vente men vi takket nei.
Etter en liten men hyggelig prat pa den norske ambassaden var vi klare til a dra videre. Hun vi snakket med tilbod oss a ringe etter en taxi: "dere ma ta de gule, de hvite er ikke sikre" oops.. Heldigvis gikk det bra.. Ulempen med de gule taxiene er at de ikke kan stoppes pa gata, men ma ringes til a bestilles pa forhand. Det er vanskelig nar man ikke har telefon som virker. Men de ordnet en for oss og vi sa navnet pa et busstasjon vi visste om. Den var 5 minutter unna, en liten parkeringsplass med to vaepnede vakter og et billettkontor. Der fikk vi vite at de bare har en buss om dagen til grensa mot honduras, og den gar klokka 5 om morgenen. Etter en kjapp radslagning bestemte vi oss for a prove 2. klassealternativet. Det innebar om at vi pa stoltrende spansk matte fa billettkontormannen til a ringe etter en ny gul taxi til oss. Det er jo ikke en fordel nar han helst vil selge oss billetter, ikke sende oss til konkurrenten, men det gikk greit.
Vi fant frem adressen fra lonely planet og pekte til sjaforen, fikk et nikk og kjorte av sted.Denne gang mot zone 1, som er kjent som den minst trygge i byen. Pa dagtid skal det likevel ga greit, og vi skulle jo bare rett over i en buss. Radene er likevel a aldri stoppe a vise at du ikke vet hvor du skal eller hvor du er. Ma du se pa et kart, ga inn i en cafe eller lignende, ikke sta pa gata a tenk. Vi kom til en langt mer skitten og folksom bydel og rund et hjorne skulle vi av. For vi i det hele tatt fikk stoppa sto det 7-8 stykker og rev i dora og provde a trekke ned vinduet. Alle skrek og hylte at deres buss var den eneste som gikk dt vi skulle, uansett hvor vi skulele tydeligvis. Her gjald det a vaere bestemt, vi betalte for turen inne i taxien, grabbet sekkene og gikk bestemt mot en egentli vilkarlig billettluke. Vi var helt omringet av folk som skrek og hylte og det hele var egentlig veldig hektisk. Sa snart vi kom til luka fikk vi vaere i fred, vi betalte og rakk a kjope en rask lunsj for vi satt i en mokkete skranglete og meget varm buss pa vei mot chiquimula.
Det ble i det hele tatt en meget klam tur. Ingen aircon denne gang, og sikkert 30 grader ute. Heldigvis tok det ikke mer enn 3 1/2 time for vi heldigvis leste et skilt og skjonte at vi skulle av. Kastet av midt i veien med sekkene pa halv tolv. Litt orientering og en dopause og en ny flaske vann var vi pa neste bussholdeplass. Her var det mindre shuttelbusser som gar til grenseposten mot honduras. Ogsa her var bare lokale og oss, vi satte oss inn og kjorte og kjorte. Da vi trodde vi snart var framme stoppet vi, der skulle vi tydeligvis bytte buss. Den nye sjaforen spilte musikk pa full guffe. Bussen var full for vi kom, sa vi ble plassert i forsete med sjaforen (3-seter). Han kjorte som alle andre som et svin, og vi holdt oss fast sa godt vi kunne. Her var ikke belte eller nakkepute. Etterhvert begynte det a morkne, og vi skjonte at dette ville ta tid. Hapet om a krysse grensa mens det fortsatt var lyst svant fort. Men bussen var full og slapp av og tok med folk hele tiden, sa det ville ikke vaere noe problem tenke vi.
Ode ble det utenfor, og morkt. Vi stoppet for a slippe av to som satt bak, og der la en rusa gal fyr med en svaer machete (kniv) i grofta. Han fant ut at han ville pa, og provde a presse seg inn i bilen. Vi skjonte plutselig hvorfor det er to som jobber pa shuttelbussene. En sjafor og en i dora bak. Han i dora fikk tatt macheten og slengt den lang bort, og dytta han som hadde holdt den ut av bilen sa vi fikk kjort. De to som egentlig skulle av slapp vi av langt borte.
Sa stoppet vi igjen, denne gangen fikk sjaforen en pose av en fyr gjennom vinduet, og et par til gikk av. Aleks spurte om jeg (Helene) sa hva han fikk, jeg hadde av en eller annen grunn en litt darlig folelse, men svarte at det sikkert var noe mat. Det var en liten svart pose som man far pa alle supermarkeder nar man kjoper mat. Vi kjorte enda videre og sa skulle alle andre i bussen av. Ja, ja, da far vi krysse gransa alene.
Da var det bare oss to, sjaforen og han andre som jobbet baki igjen. Sa dro sjaforen en pistol opp av posen han hadde fatt av fyren i veikanten, og puttet den i bukselinningen under t-skjorta. Vi stivnet til. Det ble ikke gjort pa en truende mate mot oss, men han satt jo 20 cm bortenfor og provde ikke a sjule det han gjorde. Lukten av krutt bredte seg fort i bilen. Vi kjorte bare videre og vi var ganske redde. Vi forberedte oss vel egentlig pa a bli satt av i grofta uten noenting, og hapet det ville bli med det.
For a lette pa stemningen snakket vi litt med de, spurte hvor langt det var igjen osv. Samtidig provde vi a late som ingenting, men det var ikke sa lett. eikanten her ute er ikke et sted man har lyst til a tilbringe natten, men samtidig folte vi oss fanget i bilen. Sjaforen var koselig og svarte blidt da vi spurte, men det hjalp ikke helt. Plutselig sa vi lys foran oss og der ar grensa! Vi trodde ikke helt det vi sa da sjaforen smilte og sa vi var fremme. Sa hjalp han oss ut og pa med sekkene, og bort til immigrasjonskontoret. Sa pekte han ut bussen som sto og ventet pa honduras-siden a grensen 100 meter bortenfor. Vi var sa letta at vi ikke skjonte hvor vi skulle gjore av oss og betalte alt de ville ha i luka. (Det var riktignok ikke store summer).Egentlig hadde vi ikke saerlig med penger, men en 20 dollarseddel i reserve (heldigvis) som vi fikk vekslet og betalt for oss.
Etter at papirarbeidet var unnagjort gikk vi mot der bussen - hadde statt. Den var borte. En rusa fyr som blodde i munnen sa han kunne kjore oss, en vi takket pent nei. En av de som jobbet pa grensa sa at det var siste bussen som hadde kjort for dagen, men at de skulle prove a ordne en til.Vi satte oss ned for a vente, det gjorde ikke sa mye at det tok en halvtime for vi var bare veldig, veldig letta. Sa kom en hyggelig mann i en shuttelbuss, og han kjorte oss trygt de 10 km. til den lille byen copan ruinas. Etter a ha tatt ut litt penge, funnet oss et koselig hostell og spist middag sloknet vi for ti. For en dag!
Vi har tenkt en del i ettertid, og funnet ut at det ikke er sa mye vi kunne gjort annerledes egentlig. Vi reiste med et stort selskap, og at bussen tommes underveis er umulig a forutse. Vi velger heller a vaere takknemmelige for at det gikk bra. Pistolen var ikke ment for oss, men sikkert heller som sikkerhet for sjaforen. Na er vi en erfaring rikere og enda mer takknemmelige for alt det fine vi far oppleve pa turen.
- comments