Quito

Vi ankom Quitos flyplass ca midt pa dagen, og bestemte oss for a ta turen til ett distrikt i byen kalt Mariscal. Eller Gringo distriktet som det har blitt doypt. Vi tok inn paa et hostel like ved plasa Foch som er hovedplassen turistene og de lokale gar ut om kvelden, og holder det gaende til langt paa morgenkvisten(spesielt i helgene). Altsa, a sove om kvelden der var ikke akkurat lett...

Hostellet vi overnattet de 2 forste nettene var meget flott, med rene rom og toalett. Her kom vi i kontakt med en eldre brasilianer som arbeidet i Quito. Han anbefalte oss om a holde seg i ro dei 2-3 forste dagene. Grunnen var enkel, Quito ligger 2850 moh, og en trenger litt tid til a venne seg til hoyden. Kule som vi var, gikk vi ut og utforsket litt den fandre dagen. Det gikk ca 20 min for begge slet med hodepine, men nytt simkort og vannforsyning hadde vi hvertfall oppnadd! Resten av dagen tok vi det med ro, og ogsa dagen etter fikk vi bare slippe ut med lofte om a ta det rolig a drikke mye vann. Vi kom til en park som heter Ejido, hvor det var mye liv til a vaere en litt regntung sondag. Marked og bildeutstilling ble utforsket, samt litt mer av omradet rundt mariscal.

Starten av uka gikk med til a utforske ulike deler av byen, spesielt centro historico som er den gamle delen av byen. I disse dagene brydde vi oss ikke sa mye om attraksjoner, vi trasket stort sett gatelangs og sa pa folk og dyr. Vi dro til bydelen Guapulo, som var veldig koselig med god utsikt, men pa grunn av karnevalfeiring var absolutt alle steder stengt. Vi ruslet rundt en times tid for vi var heldige a motte pa en taxi som tok oss tilbake til sentrum. Etterpa dro vi til universitet La Catolica hvor vi hadde fatt tips ( takk igjen Ellisif) om capoeiratrening midt pa dagen. Tro det eller ei, men ogsa der var alt stengt. De eneste som var der var to middelaldrende vakter som forklarte at vi matte komme tilbake dagen etter. Neste plan: prove ut et spisested som skulle ligge rett i naerheten, de hadde ikke peilig og vare sok i omradet gav ingen resultater- la oss bare kalle det bomturdagen. Etterpa gikk vi pa museum hvor det var mye interessant a finne ut om Ecuadors tidlige bosetninger og litt nyere kunst.

Onsdag kveld hadde vi avtalt a mote Carolina i en cafe. Hun er en venninne fra Norge sin venninne og tok imot oss med apne armer. Vi fortalte henne litt lattermilde om var bomturdag, og hun responderte med a ringe en venninne som driver med Capoeira. Halvannen time etterpa satt vi i treningsrommet a sa pa myke sterke mennesker gjore de villeste spark og kast. Stilig! Dessverre var det en litt viderekommende gruppe, sa vi hadde ikke mulighet til a prove, men hvis muligheten byr seg et annet sted er det ingen tvil om at (hvertfall Helene) er mer enn klar for a prove!

En dag vaknet vi tidlig av at solstralende skinte gjennom vinduet. Kl halv syv spratt vi opp, vi hadde ventet pa klarvaer for a ta en tur opp pa fjellet med Quitos nyeste turistattraksjon, El Teleferiqo. Det er en heis pa wirer hvor du sitter inne i en liten glass/stal vogn, det ligner pa en stolheis med overbygg, og den tar deg opp til ca. 4100 meter. Allerede der er utsikten over hele byen veldig god! Sett med norske oyne er Quito en enorm by med sine ca. 2,2 millioner innbyggere. Den ligger spredt ut i dalen mellom hoye fjell og vulkaner. Vi hadde pa forhand bestemt oss for at vi ville ga til toppen av et fjell som heter Noto, og ligger pa 4600 m.o.h, sa vi la i vei. Vi fant etterhvert ut at jevnt og rolig tempo er alfa omega ved vandringer i denne hoyden. Det er en spesiell opplevelse nar du puster og peser som en hvalross mans beina foles spreke som aldri for. Men straks vi fant vart tempo var det ikke noe problem, og vi trasket oppover mens vi not den sinnssyke utsikten. Vi gikk og gikk og kom naermere og naermere skyene. Det var ikke mange pa tur denne dagen, og da vi motte en som sa det ikke var noen sti til toppen ble Aleks litt skeptisk. Vi gikk videre og befant oss midt inni skyene, sikten var darlig og da vi kom til punktet hvor stia forsvant var det ingen bonn om a fortsette. Helene tok en liten rekognoseringstur oppover, men ettersom sikten bare ble verre og vi ikke hadde kart eller sti, eller noen a sporre bestemte vi oss tilslutt for a snu. Det var en litt kjedelig avgjorelse a ta, men vi troster oss med at pa grunn av skyene ville vi ikke sett noe pa toppen uansett. Turen nedover gikk lekende lett, og tok vel 1/3 av tiden vi hadde brukt pa vei opp. For en stralende tur!

Fredag kveld ble invitert med ut av snille Carolina, denne gang ville hun vise oss en ordentlig salsabar. Vi hadde hort om den for (Ellisif:)) en ikk funnet den. Det er et lite sted med slitt tregulv, svak belysning og svingende salsarytmer. Folk var veldig flinke, og vare planer pa forhand om a prove oss falt dessverre i grus. Det gikk sa utrolig fort, men det var litt av en underholdning!

Lordag morgen dro vi sammen med engelske Hattie til en by nord for Quito som heter Otavalo. Den er kjent for et stort indianermarked pa lordager, og den skuffet ikke! Mange fargerike klaer, trefigurer, smykker osv- de hadde alt. Ogsa matdelen av markedet var noe for seg selv, der fantes alt man visste og ikke visste om pa forhand. Noen timer titting og shopping og fritada til lunsj utgjorde mesteparten av dagen. Fritada bastar av svinekjott, to eller tre typer mais, poteter og salat. Smaken var god, men det er kraftig mat som gjorde oss veldig mette.

Da tiden var inne for a komme oss tilbake motte vi en amerikaner pa vei inn i bussen. Han sa litt forkommen ut og da han spurte om han kunne bli med til hostellet vi bodde pa sa vi selvfolgelig ja. Det skulle dessverre ikke sa lange samtalen til for vi angret litt pa det. Han hadde en miniliten sekk med seg, sannynlivis var det ikke mer enn kanskje undertoy og sokker oppi der. Han hadde garantert ikke dusjet pa flere dager og hadde en bedrevitende holdning. Da vi tipset han om a passe litt ekstra pa sakene sine da vi gikk pa troleyen som var overfylt sa han bare kjekt og greit at sekkan var last med hengelas, sa det var ingen fare. Sa fortalte vi en historie vi hadde hort av en annen vi motte, om at de bare brukte barberhovler og skar seg gjennom det som var for a fa tak i det de ville ha, ble han kjempebekymra. Det endte med at Helene satt med armene rundt en veldig illeluktende sekk hele veien til der vi skulle av. Der hadde vi en 10 minutters gatur til hostellet, og vi sa pa det som en fin mate a gjore han litt kjent i omradet. Sa pa veien fortalte det lille vi visste, meddet svaret at han egentlig ikke var interessert, han ville bare komme frem. Greit nok, vi kom frem og av en eller annen grunn begynte vi a snakke om bedbugs. Begge vi har hatt litt uheldige opplevelser med disse pa turen, det klor noe helt infernalsk et par dager, og sa gar det over. Han spurte om det var noen der, og vi sa nei. Sannsynligvis er det en positiv ting med kulda og hoyden, for her er det ingen mygg, bedbugs eller maur. Han sa igjen i sin kjekke tone at han alltid lofter dyna og ser under om det er dyr der, vi provde pa en fin mate a si at bedbugs som regel er veldig sma, og for a se de ma man isafall se veldig noye, det er ikke bare a lofte pa dyna som om man ser etter kakerlakker. Da svarte han med a forklare om alle vaksinene hadde tatt for turen, og igjen provde vi a forklare at bedbugs ikke er farlige, men at gulfebervaksine ikke har noe a si i forhold til bedbug. Sa kom det geniale svaret: han hadde jo med med seg malariatabletter!, og antibiotika hvis han fikk mageproblemer! Pa dette punktet gav vi litt opp, litt lattermilde, men vi provde a skjule det sa godt vi kunne. Han gikk og la deg, men forst plasserte han alle sine direkte stinkende klaer midt oppa tingene til Aleks, og kroppslukta var det ikke snakk om a gjore noe med. Hvilken sovesals drom!

Resten av vare eventyr i Quito kommer i lopet av de naermeste dager!