Profile
Blog
Photos
Videos
Tynn luft og morke tunneller i verdens hoyestliggende by paa 4060 moh.
Vi ankom midt pa dagen i straalende solskinn og klar utsikt til oppholdets maal, fjellet cerro rico som er gjenomborret av
gruvearbeidere. Byen ligger i en bakke sa vi kjempet oss oppover med tiltakende pusteproblemer paa jakt etter et sted aa
bo. Siden byen ligger sa hoyt bestemte vi oss for aa ikke gaa for det billigste alternativet denne gangen - det blir kaldt
om natta oppe i hoyden!
Etter innsjekking gikk vi for a snakke med turoperatorer som har turer inn i minene, eller dvs. vi snakket med en siden vi
allerede hadde bestemt oss etter flere anbefalinger fra andre. " The real deal" eies av folk som tidligere har jobbet i
minene, og de fleste av de har et eller flere familiemedlemmer som har omkommet enten inne i minene eller paa grunn
av sykdommer fra de farlige gassene det inne.
Morgenen etter var vi atte stykker i gruppa og klare for tur. Vi fikk utdelt klaer, hoye gummistovler og hjelmer med lys.
Sa labbet vi opp til gruvearbeidernes marked for aa kjope gaver med til de som jobber i minene. Der har de alt fra
verneutstyr til mat og drikke, cocablader, dynamitt og 96% alkohol, som drikkes hver fredag.
Etter innkjop dro vi til hvor de renser og skiller mineralene fra hverandre. Der var det sekkevis med solv som blir eksportert
til utlandet. Vi gav cocablader og smaapratet med arbeiderne for vi dro videre til hoydepunktet: solvminene. De er fortsatt
i bruk og er ikke sikret som museumer, men med en god guide skal du vaere i trygge hender. Vi startet med a kroke oss
innover en liten mork tunnell med masse vann pa gulvet. Enkelte steder matte vi nesten krabbe og andre steder kunne vi sta
oppreist. Det kom ann pa om noen hadde funnet mineraler der eller ikke. De fleste gruvearbeiderne jobber alene eller i sma
grupper, noe som innebaerer at de maa kjope alt utstyr selv. Det er et stort selskap som driver i minene naa, som eies
av Bolivias tidligere president som na bor i USA. Det innebaerer at mye av verdien i gruvene gar rett til USA, og Bolivia
gaar glipp av verdifulle kroner.
Videre innover gikk vi, til vi kom til "Tito" som eier gruva. Til han ofrer arbeiderne royk, kokablader og sprit hver fredag for
aa takke for hva de faar fra gruva. Mens vi satt rundt og snakket horte vi plutselige flere dronn rundt oss, dynamitt ble
sprengt i tunnellene baade over og under oss. Litt spente satt vi og ventet paa at de skulle bli ferdig, for i tillegg til dodelige
gasser er fallende steiner en av de hyppigste dodsaarsakene i gruva. I tillegg kommer lopske vogner og fall hoyt opp paa
lista. Det er 10.000 mennesker som jobber i gruva og ca. 29 dodsfall i aaret.
Saa gikk vi videre innover i tunnellene, og lufta foltes tjukk som grot aa puste i. Vi saa stovpartikler overalt i lufta og priset
oss lykkelige over maska vi hadde kjopt for vi gikk inn. Lufta var kald der nede, men fordi vi gikk i konstant kneboy ble det
fort varmt nok fordet. I taket gikk det stromledninger og luftror, vi fikk streng beskjed om aa ikke rore noe som helst. Flere
luftror var lekk og lagde en hoy hvinende lyd i gangene. Hver gang vi kom til en gjeng med arbeidere slo vi av en prat, tok
noen bilder og gav de juice, cocablader og andre ting som takk.
Arbeidet er tungt, 3-4 pesoner samarbeider om a trille ut 2 tonn tunge vogner fulle av steiner som er i veien. Ofte ma de
bytte spor underveis ogsaa. Alt arbeid foregaar for haand, med hakker og spader. Bare noen ganger har de raad til dynamitt for a gjore jobben enklere for seg. Guiden vaar fortalte om da han var 14 aar og begynte aa jobbe i gruva. Han hjalp til meda trille vognene ut og hente ting tilbake inn. Naar faren hans hadde hakket seg kanskje 20 meter inn en bitteliten gang ble sonnen sendt inn for a tenne dynamitten. Fra lunta er tent har man 2,5-3 min paa aa komme seg unna, og fordi sonnen var mindre var han kjappere ut av den lille gangen enn faren. Etter 4 aar kunne han ikke lenger jobbe i gruva fordi han fikk ryggproblemer,men som han selv sa var han sa heldig aa fa muligheten til aa jobbe med turisme
Etter to morke, svette timer inne i gruva kom vi blunkende ut i dagslys igjen. Vi spiste lunsj sammen paa resturanten som konene til guidene eier. Kvelden ble tilbragt med en gjeng som hadde vaert med paa turen, to franske jenter, to canadiere og han ene guiden som viste oss rundt i Potosis natteliv. Det ble en sen natt for vi kom oss i seng, og morgenen var det tidlig opp for utsjekk og saa venting paa bussen til Tupiza som gikk 19.30.
- comments
Maria Spennende!!