Profile
Blog
Photos
Videos
Siste dag i Puno var den 1. mai og det feires stort ogsaa her nede! Vi satt i sola og saa pa militaermarsj og orkesterspill sammen med en gateselger Helene kom i snakk med naar Aleks laa inne og var syk. En pussig skrue men veldig hyggelig med en hoy pipestemme, og tendenser til aa gjenta alt han sa hvertfall to - tre ganger etterhverandre. Vi saa pa et orkester og mange, mange taler. Pa slutten var det et arbeidertog hvor alle var i finstasen og det var mye klapp og jubling.
Etter feiringen dro vi til busstasjonen hvor vi fant en buss som kunne ta oss over grensa til Bolivia. Den gikk kl. 14.30 og alt gikk fint for seg, kanskje untatt kjoringen. Sjaforen var som vanlig vill, og mens han kjorte forbi, gjerne i svinger og han sendte SMSer og spiste frukt. Jaja, vi kom da frem. Pa grensa veksla vi litt penger og fikk stempel ut og inn igjen. Inn i Bolivia ble vi mott med "Vikinger, kult, velkommen!" og vi gikk tilbake i bussen. Amerikanerene i bussen vaar brukte ekstra lang tid, for Bolivia krever 135$ pp og mengder med papirer for at de skal faa komme inn i landet, for oss andre koster det ingenting.
8 km inn i Bolivia kom vi til Copacabana hvor vi hadde planlagt a bli en natt for a besoke Isla del Sol (soloya) dagen etter. Vi fikk et lite sjokk da vi kom til byen. Klokka var vel 18 og gatene var stappfule av festkledte mennesker. Bussjaaforen vaar fortalte at vi maatte vaere kjempeforsiktige fordi det var fest i byen. Vi tok folge med Clayton, en amerikaner vi motte pa bussen for a prove a finne et hostell. Det viste seg fort at alle steder a sove var okkupert. Hosteller og hoteller hadde skilt pa dora hvor det sto at de ikke hadde flere rom ledige. I tillegg var gatene fulle av fulle Bolivianere. Gamle som unge i dress og nasjonaldrakt danset, drakk, tissa overalt, krangla og lo. Noen hadde tatt kvelden paa fortauet allerede.
Etter halvannen times leting uten hell satte vi oss for a spise middag. Vi gav opp Copacabana og vurderte to andre muligheter, dra rett til La Paz og droppe oya, eller dra til en landsby en mil unna og prove a fa rom der. Da vi hadde spist kom det en israeler inn og lurte pa om vi hadde funnet et sted a bo, han hadde hatt samme problem som oss men fikk tilslutt sove pa gulvet pa et hostell. (Det var bra, for hans alternativ var i sovepose pa gata). Helene snakket med han, Aleks royka og Clayton gikk til butikken ved siden av for a kjope seg vann. Da han kom tilbake fortalte han at damen i butikken, Anna, hadde sagt at vi kunne sove hos henne. Hun hadde en madrass som tre kunne sove pa. Vi fikk tak i en madrass til for vi fulgte med henne til huset hennes. Det la midt i sentrum, i et kvartal midt mellom to scener med konserter og ekstrem trengsel.
Vi kom inn i et uterdig bygget hus, det forste rommet var enormt og aapent rett opp til himmelen. (Det er veldig kaldt i hoyden om natten). Vi laaste oss inn i et rom som nok er ment til a bli kjokken en gang, med utilkoblet vask og mange stoler. Der la det en nylonsekk som var fylt med gress - madrassen vaar. Innenfor det var det enda et rom hvor en blikkport forte ut rett ut pa gata, men den var heldigvis laast. Vi fant ut at vi skulle sove i det store rommet, men gav fort opp for gulvet var dekket av et lag med kalk el. lignende, sa det foltes som a puste i en melpose naar vi var der inne.
Vi ville ut a se pa folkefesten, og Anna skulle holde butikken aapen til 22.30, sa vi kunne bare hente der naar vi ville inn igjen. Vi gikk ned til den ene scenen og det var sa fult av fulle, glade og dansende mennesker. Vi var en smule nervose siden vi hadde baade pass og kamera med ut, men det foltes tross alt tryggere enn a la det ligge igjen i det forlatte huset. Vi gikk fremover mot scenen og ble fort dratt med i dansen, det var ingen bonn og kjempegoy! Sa ble det litt slasskamp og neseblod i mengden saa vi trakk oss litt unna. Det var like greit for konserten var ferdig da ogsaa. Vi trasket litt rundt i gatene og sa pa matbodene og enorme hauger med potetgull. De menneskene som valigvis er veldig religiose sjanglet rundt meg vin, ol og spritflasker. De danset og sang og alt var glede.
Saa gikk vi opp til den andre scenen som laa ovenfor "huset vaart" og der var det minst like mange folk. Stappfult og ogsaa der ble vi raskt dratt med i dansen. Alle var sa glade og hyggelige, og mange provde a spandere pa oss drikke. Vi takket pent nei og kjopte vaart eget, det virker mer apent med en nei takk og en skaal enn bare nei takk. Det var allsang og hender i vaeret, og gjennomsnittsalderen pa de dansende var nok 40 aar. Men barna lekte pa lekeplassen rett bak konserten, sa alle var med. Tilslutt kom det en full men hyggelig mann og fortalte oss pent at dette ikke var et saa veldig trygt sted for hvite mennesker akkurat i dag, saa han anbefalte oss a gaa. Det var uansett blitt sent og vi tok en siste dans for vi gikk ned til Anna. Vi folte oss veldig godt mottatt hele kvelden, og vi sa ingen andre turister noe sted, men vi var veldig pa vakt og alt gikk fint.
Anna fulgte oss opp til huset vaart og laaste oss inn(e). Tidligere hadde hun fortalt at det var toalett der og da Clayton spurte hvor det var pekte hun pa et hull i guvet. Det var ikke som de vanlige toalettene med hull i gulvet, men derimot bokstavelig talt hull i et plastlokk som var lagt over et hull i gulvet. Jaja, hvorfor ikke. Saa spilte vi Gin Rummy pa en kjele snudd pa hodet for vi gikk og la oss. Det ble ikke altfor mye sovn siden vi alle var litt engstelige for at noen skulle bryte seg inn til oss. I gata utenfor holdt festen pa til kl. 5 og det var kjempepopulaert a sla i blikkporten inn til oss. I tillegg var det ganske sa kaldt, men det gikk greit og vi fikk sovet litt. Dagen etter skulle Anna komme a lase oss ut, Clayton hadde ansvaret for vekking men han hadde glemt a stille klokka til Boliviatid sa vi vaknet av at Anna banket paa dora kl. 7. Vi pakket kjapt sammen og gikk for a ta ut penger og kjope frokost. Det viste seg at det var umulig aa ta ut penger fra minibankene paa grunn av festen, bare nasjonale kort virket.
Vi hadde ingen penger igjen, men heldigvis hadde Clayton nok for oss alle tre. Vi tok baaten ut til Isla del sol, turen tok 2,5 time til nordenden av oya. Der gikk vi av og fant ut at vi var nodt til aa betale for aa gaa fra nord til sor pa oya som vi hadde planlagt. Vi passerte flere ruiner og utsikten var fantastisk. Sola skinte og de 9,5 km til sorsiden gikk fort. Naar vi kom fram brukte vi vaare siste mynter pa en vannflaske og delte en posjon med poteter og polse som var det billigste vi fant. Pa dette tidspunktet hadde ingen av oss kontanter igjen. Vi tok baaten tilbake til Copacabana, pa veien stoppet de vi denne sidens flytende oyer, men disse var ikke pa langt naer like imponerende som de i Peru. Paa disse oyene er det ingen som bor, de er bare bygget for turister, og de er heller ikke laget av siv. Det er rett og slett en flytebrygge de har lagt ut gress pa.
Tilbake i Copacabana hadde vi en halvtime til bussen til La Paz skulle gaa. Vi bestemte oss for a veksle reserve 20- dollar seddelen vaar for aa faa kjopt oss litt mat, sa det gjorde vi. Bussturen til La Paz tok 3,5 time og gikk fint for seg. Eneste overraskelsen underveis var da vi alle matte gaa av bussen fordi vi skulle krysse sjoen med bussen pa en flaate. Vi kjorte i en liten baat.
- comments